Hva med meg?

Den siste tiden, sånn cirka fra midten av oktober har jeg gått og uroet meg, men ikke egentlig visst hvorfor. Jeg har henvist til sen-abstinenser, og det ligger nok mye der, men denne reaksjonen – disse følelsene som griper rundt meg og alle tankene jeg ikke helt klarer å sortere, men som jeg går og kverner på, pleier alltid å komme ved samme tid hvert år og de blir bare sterkere og mere lammende.

Det nærmer seg jul – det er det som skremmer meg. Julen som skal fremstå som noe samlende, noe fint, noe alle skal glede seg til og være tilfreds når den kommer, men nettopp julen og på grunn av disse forventningene som er satt til den er det som gjør meg mismodig og tiltaksløs.

Forhistoriens juler har bidratt til å skape utrygghet – en stillhet i lidelse, en taushet om det vonde og vanskelige. Vi skal vise hverandre omtanke, være rause og glade. Spise god mat og gi gaver for å vise at vi setter pris på hverandre. Alt dette påtatte, en smertelig kamp gjennom å lydig gjøre det vi alltid har gjort – samles rundt et bord og bare late som…

Ja, jeg har fått lide av all den lydigheten jeg er opplært til, det å følge tradisjonene – slik har vi gjort det i alle år, så slik skal det være selv om det ofte hadde vært på sin plass «å avlyse» jula bare for å erkjenne følelsene av at det ikke er riktig å overføre til barn denne utrygge smerten – slik skal jula være. I jula dekker vi over det vonde og vanskelige. Vi dekker de fineste bord for å late som at alle som ikke sitter der sikkert har det like godt som oss.

—–

Jeg satt og leste et innlegg på morgenkvisten, og det referert til ROP-TV og temaet Hva skjer med hjelperen? Dette måtte jeg høre på, tenkte jeg, og som tenk, så gjort. Marius Råkil snakket om viktigheten av å ha et fristed til å snakke om det vanskelige som kan følge med et omsorgsyrke, men også det å kunne ha et fristed hvor dette ikke var et tema – ha en balansegang mellom det profesjonelle og menneskelige iboende i dem som har viet livet til å hjelpe andre. Det handlet i korte trekk om at helsepersonell skal bruke hverandre som sparringspartnere uten å forgifte hverandre. Hvor hovedsakelig de man kan oppleve å måtte stå i vanskelige situasjoner og opplevelser med, særskilt i omsorgen rundt personer med opprivende livshistorier. Det ble snakket om leirbålmetoden (Per Isdal annonserte denne teorien), hvor det kan lages trygge, gode soner der det kan avsettes rom for å dele om det som har vært traumatisk. Hvor den enkelte kan, under normaliserte forhold erkjenne og dele om sine erfaringer. Kort sagt avsette tid hvor man kan legge fra seg arbeidets problemer før man går hjem.

Det er viktig å ha noe å gå til, noe å koble av med – et liv utenfor jobben, spesielt i lys av om man jobber med mye vondt og påkjennende mentalt. Det å balansere mellom alvoret på arbeidet, men også de gode opplevelsene og å ha noe som er avkoblende og som man liker å gjøre på fritiden. Det handler om å tydeliggjøre oss selv mer. Klare å ta vare på oss selv samtidig som vi tar vare på hverandre. Det samme gjelder i livet generelt, å klare å koble av, koble ut det problematiske. Da trenger vi samtidig både være strategiske organisatorer i et samspill med andre og å klare å se oss selv som et enkeltindivid med våre egne behov. Og det var nettopp sluttreplikken hans som satte følelsene mine i sving – sine behov som enkeltindivid. Mine behov, altså – hva med meg?

Det slo meg først… Jeg har skrevet om seminaret jeg overvar for litt siden, om rus og psykiske utfordringer, om det å være avhengige selv og den pårørende. Det å være der og lytte var på en måte oppløftende samtidig som det fikk meg bort fra hverdagen, en hverdag hvor jeg fort kan vikle meg inn i tankespinn og selvmedlidenhet. Jeg fikk andres liv tett innpå meg, minner om min egen fortid, påminnelser på hvem jeg er nå, men det var på en måte ikke så skremmende – jeg var der sammen med dem og kunne, om jeg ville, få utløp for følelser som dukket opp. Men jeg hadde ikke behovet, merket det ikke der og da vertfall. Jeg opptrådde profesjonelt på en måte, det å stå i det slik jeg lærte om i utdannelsen, som jeg har blitt innprentet av andre når jeg selv var pasient eller blitt fortalt av likepersoner. Men hvor lenge kan man stå i det uten å snakke om det – dele om det på ordentlig. I etterkant skrev jeg om seminaret og mine opplevelser rundt det, for å bearbeide følelsene som hadde oppstått, men klarte jeg å egentlig å gjøre meg ferdig med hvordan jeg hadde opplevd det. For det som skjedde, i realiteten, var en gedigen re-traumatisering av hvordan jeg selv hadde blitt behandlet, sviktet, oversett og på det verste mishandlet på det groveste.

Hver gang jeg nå opplever noe som gir meg signaler på manipulering og utstøtelse, vekkes egenerfarte minner fra barndommen og senere i livet til liv i meg. Jeg merker det enda mer nå enn før, og sikkert fordi jeg har blitt mer bevisst. Eller aller mest fordi kroppen ikke orker å undergrave følelsene lenger. Og nå ved juletider er de enormt sterke, sikkert fordi jula skal være spesiell – fin og god…

———

Mange sier: Jeg klarer ikke jula fordi alle drikker og jeg vil også drikke. Det kan godt hende at det ligger i min underbevissthet også, men det som er mest fremtredende i mine følelser rundt julen og at det nytes alkohol, er mest mine tanker rundt hva alkoholen gjør med de enkelte mennesker og hvordan jeg har fått lide på grunn av dette. Det å ha levd med trusler og krenkelser – fysisk og psykisk, og når julen nærmer seg, eller er en realitet, da kommer usikkerheten frem, slik jeg alltid var usikker og redd for hva som kunne skje. Hvordan blir denne julen? Oftest hadde julen gått rolig for seg, men ett par hendelser hadde snudd helt opp ned på mine forventninger til hva som kunne komme til å skje…

Jula for meg var noe påtatt, noe som ikke stemte til forventningene. Alt dette som de utenforstående snakket om – på skolen, venner, og senere blant kollegaer, de som feiret jul i samhørighet og glede opplevde ikke jeg. Nei, julen var som sagt det motsatte. Jeg visste det ikke den gangen, som barn, men jeg sanset at noe var galt, og visste ikke helt hva det var, før jeg ble mamma og fikk min egen familie, en familie som ikke var som alle andre, trodde jeg. Jeg har innsett noe annet nå i den senere tid.

Som liten, og å sitte der pyntet og forventningsfull, men usikker uten helt å vite for hva. Jeg visste noe: Et familiemedlem som ikke var til stede, men forsto ikke hvorfor mine foreldre prøvde å dekke over, prøvde å lage god stemning i en stemning som var alt annet. Senere ble jeg den som overtok rollen som den som dekket over og febrilsk prøvde å skyve bort det utrygge – hva jeg gikk rundt og uroet meg for. Dette skal ingen måtte utsettes for. Jeg skal heller ikke nå trenge å utsettes for det som kan starte traumetanker i meg – det som er re-traumatiserende.

——-

Juleforventninger, alle skal samles, være glade, være sammen om gleden. Gleden av hva? Jeg har forsøkt å finne årsakene og ofte unnskyldt meg med at det er alt det materielle jeg ikke liker ved julen. Alle gavene og overfloden av det meste, at det er dette som har ødelagt gleden ved julen. Selvfølgelig, må jeg si, at dette også er en medvirkende årsak, men den opprinnelige og virkelige årsaken er opplevelsene jeg har hatt i fortiden og alle følelsene jeg sitter igjen med som ligger bak og ligger til grunn for at jeg ikke klarer å glede meg i julen. I tillegg kommer også alle de julene jeg selv har undergravet min utrygghet – jeg flyktet. Jeg overlot til andre mine forpliktelser. Den utmattende følelsen av å aldri helt vite og heller ikke makte…

Det er ikke slik at jeg tror at den kommende jula vil legge seg i rekken av de mange juler som ble til skuffelser, men jeg ser og merker det spesielt bare ved tanken på, og mest i all bombarderingen av hva som bør høre med i juleforberedelser – all reklame om julepynt, gaver, mat og kos i heimen. Jeg kjenner meg kvalm, blir svimmel og urolig. Alle luktene, bare ved at noen snakker om ribbe og pinnekjøtt. Lyden av knitrende julepapir. Det piper og ringer i ørene, som dombjeller. Kjenner på utmattelse, en maktesløshet – hva skal jeg gjøre?

——–

Reiser meg fra stolen og går bort fra datamaskinen. Jeg fikk denne foruroligende følelsen. Fant meg selv plutselig stående å gråte midt på stuegulvet. Det var forløsende i alt dette tankekaoset, men også skremmende. Alt ble med ett så overveldende. Reaksjonen kom i strie strømmer, reaksjonen av hva jeg hadde hørt, lest og selv satt og skrev, det kom som en rekyl midt i fleisen. Hvor er mitt leirbål?

Det er alle disse forventningene og kravene – de som er fastsatt fra oppveksten, de jeg har lært og hittil trodd skulle være slik. Tradisjonene, og jula er jo bare tradisjoner og rutiner fra i fjor, og året før og før der igjen. Jeg har jo aldri laget meg min egen jul, slik jeg selv egentlig ønsker den skal være, men bare videreført det jeg har sett andre gjøre, det som virker naturlig, det som hører tradisjonen til, hører jula til. Det andre vil – forventer av meg.

Hva er det som hører jula til? Hvordan vil jeg ha min jul? Hvordan skal noen vite hvordan jeg ønsker meg jula når jeg ikke forteller det? Eller fordi jeg ikke lager den slik jeg vil den skal være, men heller følger alle andres dårlige oppskrifter og sier at smaken var god den selv om jeg innerst inne syntes den var forferdelig. Tradisjon, bare ordet lager en emmen bismak – en tradisjonell julefeiring, tradisjon meg hit og dit.

Tradisjon er jula i et nøtteskall. Og apropos nøtter. Må jeg ha nøtter, som skal knekkes til jul? Jeg er glad i nøtter, men hater nøtteskall som spruter over alt. Trår på nøtteskall hele jula. Men det er jo tradisjon, nøtteknekker og filipine… og marsipangris til den som vinner – og jeg kan ikke fordra marsipan. Og så er det alle kakene… selv om jeg liker å bake, og glad i å spise dem, gi bort fordi jeg liker det også,  være hyggelig… Men alle disse sju slagene. Hvorfor? Hva er poenget? Så må vi ha hjemmelaget surkål… for surkålen din er så god mamma… og jeg har ikke hjerte til å la være å lage slik jeg ikke kan la være å lage medisterkaker, mammas medisterkaker, mormors medisterkaker…

Jeg danser videre, går rundt enebærbusken som ikke er der, men likevel går jeg der i ring, i ring om meg selv og alles forventningene, og klokkene ringer julen inn og jeg vil aller helst gå ut – gå bort, være alene, men vi skal samles, lytte til Sølvguttene, smile og være glade. En samlet, glad familie. Spille spill, et spill jeg aldri kan vinne så lenge jeg ser på meg selv som en taper, den tapende part, men jeg spiller med mens vi venter – venter på hva? Nissen så klart, som kommer meg gavene til alle de som har vært snille. Har jeg vært snill, har jeg fortjent noe? Og jeg får, så jeg har vel det, og sier takk, for å være hyggelig, for å vise takknemlighet aller mest. Likevel er jeg ikke helt glad, men viser det ikke.  Det var noe annet jeg egentlig ønsket meg – stillhet og fred. Fred på jord og i mitt sinn.

Men det vil aldri skje, det vil alltid kriges om noe, alltid være noe å ikke enes om. Og så lenge vi ikke klarer å snakke om det, vil det vertfall forbli ufred, ikke bare i verden, men selv i de beste hjem. Spesielt i julen når så mange møtes, mange ulike, ulike meninger om mangt. Og jeg vil aldri oppnå virkelig julefred, fred inni meg og fred med meg selv så lenge jeg ikke sier noe om alt dette.

Jeg skulle ha sagt: Jeg er så redd, jeg har så mange uavklarte minner. Fikk aldri sagt noe. Vært så redd for å såre. For hva ville barna si. Ville de forstå det som de voksne heller ikke forstår, at jeg er redd for jula, for hva som kan komme til å skje. Ikke for at noen kommer til å drikke juleøl og akevitt, for at jeg er redd for selv å ville drikke, men stemningen rundt de som drikker, slik jeg husker at det var, som liten, som voksen, som barn selv og som mamma. Denne stemningen, den rare, mennesker som ikke var seg selv – påtatt gladhet. De skjulte noe…

Da kommer den, denne følelsen. Maktesløsheten og følelsen av tap. Tap av fremtidsutsikter som følger med re-traumatiseringen. Denne traumatiseringen, resultatene av fortidsminnene som gir næring til alt annet enn HÅP, som julen egentlig skal bære med seg – et HÅP for fremtiden. 

Hva med meg opp i alt dette? Hvem kan se meg som jeg er når jeg ikke forteller hvem jeg er og hva jeg egentlig ønsker meg til jul…

——

Heidi, hva med deg nå?

Ja, hva med meg… Jeg har ingen diagnose på at jeg har Post traumatisk stresslidelse (PTSD), men jeg vet med sikkerhet at både enkeltmennesker, situasjoner, opplevelser fra barndom, oppvekst og gjennom livet generelt, hva jeg hører, ser og lukter, hva jeg tenker og føler rundt alt dette gjør at jeg gjenopplever situasjoner fra tilbake i tid. Jeg gjenopplever situasjoner og opplevelser jeg ikke har bearbeidet, de jeg trodde jeg var ferdig med og hadde lagt bak meg, men som likevel dukker opp i hele meg. Romsterer hele sjela mi. Gir meg angst. Gjør meg redd. Gjør meg syk – i hele meg. Det er opplevelser jeg har unnlatt å snakke om, vært redd for å dele, fordi jeg ikke ønsket å gjenoppleve, men som jeg likevel gjenopplever enda mer nå, siden jeg tillater meg å gjøre det, for jeg er ikke så redd for tilbakefall til flasken lenger, men i stedet får jeg et mentalt tilbakefall, også det fordi jeg ikke har snakket om alt dette vonde nok.  Mine traumatiske opplevelser slår meg i bakken igjen og igjen, men nå er det vel nok…

Så derfor skal jeg foreta noen endringer. Det blir en annerledes jul i år. Det blir min jul i år – jeg skal lage meg min egen tradisjonelle jul, slik jeg ønsker den skal være, uten dårlig samvittighet overfor noen, medberegnet meg selv, for ikke å være den jeg alltid prøver å være – den perfekte, ikke den upopulære, men som skal ordne alt, helt perfekt fordi alle forventet det. Nei, jeg forventet det. Noen blir sikker lei seg, aller først, men jeg tror de vil forstå, etter hvert. Slik er det bare – med meg nå, men med tiden vil jeg kanskje ta del i familiejulen igjen, når jeg har fortalt det tilstrekkelig nok til å forstå sammenhengen, når alle forstår min historie. Når jeg kan være meg, som meg – slik jeg er. Sammensatt av min fortid, en fortid jeg kan leve med. For slik det er nå, slik orker jeg ikke å ha det lenger. Orker ikke gå å grue meg til julen mer…

For hva skjer med oss om vi ikke gjør noe – foretar endringer?!