Noen ganger skjer det noe uventet, som én har håpet ville skje…

…og i dag skjedde det…

Ja, for i dag skjedde det noe fantastisk, som jeg bare må fortelle…

Jeg satt og skrollet på nettet, var innom en hageside jeg er medlem av, la igjen noen kommentarer, og plutselig fikk jeg et personlig svar på en av mine innlegg. Dette navnet kjente jeg så altfor godt. En av mine tidligere sjefer. Første tanken var, hun vet nok ikke hvem hun har skrevet til, kjenner nok ikke navnet igjen. Tross alt omtrent femten år siden jeg var en av hennes tiltrodde ansatte, som avdelingsleder i en barnehage ytterst på Oslos vestkant.

Jeg skriver tiltrodd, for jeg var det, og flink i jobben min, så jeg fikk hovedansvar for seks små barn i egen avdeling, som jeg omtrent selv hadde alt opplegget for, under visse rammer selvfølgelig. Men jeg brøt både rammene og tiltroen. Hun hadde ved noen anledninger kommentert at det luktet alkohol av meg, og ble innkalt til samtale rundt mistankene. Jeg nektet blankt, og det endte med at jeg sa opp min stilling etter ca. ett års tid som avdelingsleder, faktisk den aller siste fulltidstidsjobben jeg har hatt.

Det gikk noen år, faktisk hele ti år tenker jeg, det var vel to år etter at jeg var innlagt til min hittil, og forhåpentligvis, siste rusbehandlingen. Jeg fikk et innfall, om å kjøpe en blomst og dra ut til henne, og hvor min tidligere arbeidsplass hadde vært, for å be om unnskyld og tilgivelse, og gi henne blomsten som en påskjønnelse. Som en takk for hennes modighet, at hun sa ifra, slik alle arbeidsgivere skulle våge å ta affære om en av sine ansatte har et rusproblem. Ikke for å kjefte og overhøvle, men for å hjelpe personen til å innse sitt problem. Når det er sagt så var ikke det min første tanke da hun konfronterte meg med at jeg muligens hadde et alkoholproblem. Nei, jeg ble forbannet og fortvilet. Så det gikk altså hele ti år før jeg innså hvilken sjanse hun hadde gitt meg, og med min takknemlighet ville jeg derfor overrekke henne denne Husfreden, som blomstens navn var, om jeg ikke husker feil.

Men hun var ikke hjemme, så jeg gikk med uforurettet sak, selv om blomsten ble levert til sønnen i huset, som ville overbringe beskjeden. Siden hørte jeg ikke noe, og jeg tenkte jo mitt: Hun ønsker ingen kontakt, eller gi meg verken tilgivelse eller takk for påskjønnelsen, helt til i dag.

For greia var, jeg skrev en melding til henne, bare for å takke for svaret jeg fikk i dag, og da fikk jeg en lang og varm hilsen tilbake. Hun hadde aldri glemt meg, prøvd å lete meg opp i alle Heidi Liene som fantes, men ga opp til slutt, og ikke så rart heller, for min mobil står jo ikke på meg. Og i tillegg, blomsten har fått så god pleie, at den lever i beste velgående. Jeg gråt noen tårer, fikk gåsehud av glede. Dette var helt utrolig, ikke til å tro, men det skjedde. Vi hadde fått kontakten igjen

Ikke nok med det, at vi knyttet ny kontakt, for vi avtalte og møtes over påsken. Da kan vi mimre, men aller mest snakke om hvordan vi har det nå. Og det er faktisk mange likheter, og ikke bare blomster vi har som felles interesse, eller barneoppdragelse for den saks skyld, for vi er begge utdannet innen rus og psykiatri.

Ja, det skjer mye godt, det beste, når én minst aner det, og akkurat når én mest trenger det. Jeg gleder meg virkelig til påsken er over…

——-

Denne sommerfuglen kom og satte seg ved min side, mens vi sendte meldinger til hverandre, den var vel et tegn på noe godt og fint som kommer i fremtiden… Og bildet fikk hun, som takk…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s