Kjenne min egen histore…

… for å vandre tryggere i det posttraumatiske landskapet… av upløyd mark…

Du må kjenne din historie Heidi, for å kunne forstå reaksjonene eller komme dem i forkjøpet. Det hjelper meg å vite at det skapte ingen forutsigbarhet da jeg gikk og gruet meg for når en gitt persons neste fyllekule skulle komme, og dernest om jeg kom til å bli overhøvlet for å ikke ha middagen klar eller passet på at det var kald øl i kjøleskapet… Nå kan jeg bli urolig og irritert når noen som er invitert til middag ikke kommer til fastbestemt tidspunkt, uten å gi meg beskjed. Det skaper konflikter i mitt hode, hele dagsplanen er rokert ved, ødelagt etter mitt syn. Det uforutsette, det som andre egentlig tenker ikke er en big deal, den tar meg til det uforutsigbare og utrygge igjen. Et enkelt eksempel, en bagatell vil noen si, men for meg en katastrofe, som faktisk kan starte en tirade av følelsesutbrudd og i verste fall en mental falitt. Men det var nok mer enn bare at maten ikke sto på bordet, og det har du nok skjønt, da du leste mellom linjene…

Forutsigbarhet er viktig for meg, en av flere momenter som kan være avgjørende for hvor vidt jeg kjenner trygghet. Det å måtte forklare gjentatte ganger overfor noen som jeg tror har fått med seg mine tidligere forklaringer om hva som skaper kaos hos meg er slitsomt. Når de som jeg ser på som de som skal backe meg opp, og vise forståelse når jeg for eksempel blir sinna over det de ser på som bagateller, og hvorfor jeg kan reagere som jeg gjør i den situasjonen, og at de selv blir sinna, det er skremmende. ikke minst kjenner jeg på en enorm utmattelse etterpå, og noen ganger er dette kimen til angstanfall.

Jeg har vært så åpen og ærlig som jeg har kunnet ut ifra hvor jeg befinner meg i forhold til bearbeidelse av ulike hendelser fra oppvekst, ungdomstid og voksenlivet, det jeg hittil har erindret og prøvd å bearbeide, og når nye innsikt og minner dukker opp, har jeg forsøkt å snakke om dem. Problemet er at når noen som selv ikke har vært i lignende situasjoner, sier de forstår, noe jeg vet de ikke gjør, og i tillegg forteller meg at de skal utvise forsiktighet med å oppføre seg oppfarende eller si noe som kan skape misforståelser, og likevel gjør det, da blir jeg ekstra frustrert og sint. Og, personen står der og aner ikke hva som er galt, og jeg forstår at personen ikke har lyttet til hva jeg tidligere formidlet om hva som har forårsaket traumatiske flash-backs. Det er virkelig frustrerende og traumatiserende.

Jeg kan ikke endre noen andre enn meg selv, men jeg kan si noe om hvordan jeg ønsker å ha det for å ikke havne i grøfta igjen. Jeg kan gi klare og tydelige beskjeder om at det noen gjør påvirker meg i negativ grad, det jeg blir forstyrret av og i verste fall det som kan fremkalle store emosjonelle svingninger og en ukoselig situasjon oss imellom. Det er både nødvendig og viktig at jeg setter klare grenser overfor meg selv, og ikke minst trenger jeg å vite hva jeg tåler og takler, og ut ifra dette sier noe om hva som trigget nervene mine. Derfor er det svært viktig at jeg kjenner min egen historie. Dessverre er det slik at mye er fortrengt, eller kan hende har jeg vært for redd til å se på mange av de forhistoriske hendelser, de som virkelig har skadet meg på sinnet. Og det er ikke så underlig siden dette kan forstyrre min personlighet, stresser meg og trigger til ukontrollerte følelsesutbrudd. Det jeg aller minst ønsker.

Jeg er i høyeste grad oppmerksom på triggersituasjoner, de jeg hittil har gjort meg erfaringer om, men det er fortsatt slik at det jeg trodde var bearbeidet og ok, det er faktisk ikke helt bearbeidet og ok likevel. Jeg har nok ikke «stått vakt ved tankens port», slik jeg har blitt rådet til. Og jeg har ikke vært ærlig nok med meg selv, satt de helt klare grensene for hva jeg egentlig makter. For det er bare jeg selv som kan hjelpe meg, være drivkraften i mitt liv, og det innbefatter også å si ifra når jeg har det vanskelig og når noen lager forstyrrelser i minnekortet mitt. Jeg trenger å vite hvor utløseren er for å ikke berøre den, eller at andre skal trykke på den for å hindre tilbakefall med tilhørende skader, i verste fall død. Brutalt, men sant.

Når jeg opplever å bli oversett eller forbigått i mine ønsker, eller rettere sagt det jeg har lagt frem som hva jeg trenger for å føle meg trygg, så blir reaksjonen der etter. Jeg kan fare opp i et sinne, som motparten der og da ikke ser ut til å forstå. Og jeg blir enda mer såret, for jeg forstår at vedkommende IKKE har lyttet til hva jeg tidligere har fortalt. Det medfører enda kraftigere utblåsing over å ikke bli respektert. Dernest begynner jeg å tenke; har jeg ikke vært konsis nok. Tankespinn og grubling, legger skylden på meg selv, slik jeg alltid pleier når ting ikke blir helt etter planen. Det hamrer i brystet – hjertebank, og det går en film forbi på netthinnen, sterke minner om tidligere hendelser.

Noen ganger er det også slik at jeg plutselig, helt uten forvarsel kan fare opp i sinne. Jeg ser ikke helt der og da hva som utløste det, men i det store og hele har kroppen vært i beredskap lenge. Kan hende med bakgrunn i stress, en farlig faktor som kan bygge opp til utbrudd, og det som for noen kan se ut som en filleting, og som kanskje også er det, bare ikke for meg, var den utløsende faktoren. Jeg kan ha gått og grublet, holdt inne med noe jeg skulle ha snakket om, men gruet for siden det skaper vonde følelser. Egentlig vet jeg jo at om jeg unngår å snakke om det vanskelige, så vil det før eller senere komme ut, og da gjerne som et brennhett sinneutbrudd, og kanskje også malplassert i forhold til personen som sto midt i det. I slike tilfeller er det viktig at jeg gir en forklaring, og uten å legge bånd på motparten, eller pålegge skyld, selv om vedkommendes utsagn eller handling var årsaken som utløste min reaksjon. Enten har jeg ikke vært forklarende nok, eller så har personen «glemt» hva jeg tidligere har prøvd å forklare. Hans eller hennes signaler, som kan innbefatte ansiktsuttrykk, stemmebruk, fravær av oppmerksomhet, noe som blir sagt, eller ikke sagt, fravik av planer eller en situasjon som aktiverer minner, og forårsaker dermed denne traumereaksjonen i meg. Frykten for… og jeg blir redd… og redselen for gjør meg sinna… Hvorfor? Hva nå?

Jeg trenger trygge omgivelser og å vite hva som skjer, noe som til enhver tid ikke helt lar seg gjøre. Det skjer uforutsette ting rett som det er, men likevel er det engang slik at når personer rundt meg er klar over at avtaler avbrytes eller planer utsettes skaper eventuelle reaksjoner hos meg, kan de bidra til å minske denne reaksjonen ved å beholde sin ro og skape trygghet for meg i situasjonen. Eller aller best, etter mitt hode, å bidra til å holde avtaler.

Som nevnt må jeg gi tydelig informasjon og være ærlig på at situasjoner gjør meg redd. Lignende situasjoner ligger lagret i amygdalaen, og kan gjenskapes, så jeg går til løsningen, eller jeg går i overlevelsesmodus. Den aller første løsningsmetoden jeg brukte i tilsvarende skremmende situasjoner var å forholde meg rolig, tie stille og ikke skape mer bråk eller gnisninger. Etter hvert så jeg at det ikke hjalp – jeg tok til motmæle, men det forverret også situasjonen. Til slutt flyktet jeg. Disse overlevelsesstrategiene kommer frem igjen når jeg føler meg truet eller er i en ubekvem situasjon. Jeg vil enten krige og kjempe for å redde meg ut av situasjonen eller jeg fryser og blir stille, som igjen kan bidra til at jeg nettopp bygger opp mer sinne.

Ja, jeg flyktet fra en uutholdelig situasjon til noe jeg trodde skulle bli mere trygt. Men jeg hadde ikke lært meg noe om hvordan takle meg selv og alle følelsene som kom i etterkant. Amygdalaen husket alkoholen som et godt løsningsmiddel. Bare det at da jeg drakk flyktet jeg enda mer. Måtte glemme, ville ikke føle, kjenne smerten som kom når jeg følte alt så intens. Redselen for avvisning, svik og ikke ha oversikt eller kontroll. Og nå, uten rusen må jeg stå i det vanskelige som kommer. Men jeg trenger ikke stå alene. Jeg kan ha medhjelpere, som jeg må invitere inn i mitt univers og gi innsyn i hvordan jeg kan føle meg hvis noe urovekkende skjer.

Nei, livet ble aldri lovet å være bare glede og oppturer, så når alle disse følelsene kommer, de som følger med det å leve på livets premisser, og alt som settes i sving når jeg opplever noe som katastrofalt og fryktinngytende. Jeg lever et liv som stadig retraumatiseres spesielt etter at alkoholen ble borte. Alkoholen var min «sjelesørger», men som aller mest viste seg å være den som ønsket livet av meg. Nå er det jeg selv som må sørge for å ha de beste og mest lønnsomme overlevelsesmetodene. Først og fremst ha mine nærmeste, de allierte med meg på strategiene. Og igjen, det å vite hvorfor ting skjer – kjenne min historie helt fra begynnelsen av. Hvilken grunnmur jeg har bygget videre på…

Alt jeg har skrevet om ovenfor er virkninger og symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Personer som har opplevd traumer en eller flere ganger i livet sitt kan utvikle PTSD.

Traumer inndeles i to typer kategorier; type 1, som inntreffer etter ulykker, sykdom, krig og lignende situasjoner, og type 2, som er påført oss av andre mennesker. Det kan dreie seg om lidelser påført oss av noen som vil oss vondt, som for eksempel mishandling og voldtekt. Herunder kommer også omsorgssvikt, tilknytningssvikt mellom mor og barn etter fødsel, arvelig sårbarhet (mor med sterke traumer), vitne til andres mishandling og i det store og hele å leve i utrygge omgivelser, hvor man ikke har en trygg base å søke mot. Reaksjonen kan komme i selve situasjonen eller flere år etter på, utløst av en lignende situasjon eller også uten reell sammenheng.

Spesielt i årene opp til tjuefem år, før hjernen er ferdig utviklet, er det vi opplever og som blir liggende oss på minnet tilnærmet en tidsinnstilt bombe. Frontallappene i hjernen styrer og administrerer planlegging, gjennomføring og kontroll av hvordan vi oppfører oss.  Denne delen av hjernen utvikler seg aller senest. Forskere tror denne delen er viktig for planlegging, beslutninger og impulsivitet. Det er store individuelle variasjoner, men det er klare sammenhenger mellom de som blir utsatt for mishandling, voldtekter, omsorgssvikt og tilknytningssvikt før fylte tjuefem, og det å få store problemer med nettopp impulskontroll senere i livet nettopp på grunn av forstyrrelser i denne hjernedelens utvikling. Siden nervecellene gradvis vokser, og først i 20-årene fullføres, i frontallappen, blir ulike traumer svært ødeleggende på nervecelledannelsene. I tillegg, om man har begynt å ruse seg i løpet av denne utviklingsperioden, medvirker denne giften, som rusmidler er, ikke bare lammende, men nedbrytende på frontallappens styringsorgan. Enkelt forklart. Les gjerne mer her, for å få en bedre forståelse, for forsker er jeg ikke: https://tidsskriftet.no/2010/05/oversiktsartikkel/hjernen-og-folelser-fra-barn-til-voksen

Det vi på en måte har aller mest bruk for blir altså utviklet sist, impulskontrollen. Blir vi utsatt for sterke, menneskepåførte lidelser, som igjen påvirker hjernes utvikling, har vi heldigvis fått «utviklet» andre overlevelsesstrategier, noen mere gunstige enn andre, men også disse kan slå feil ut siden impulskontrollen er feilinformert. Derav kan lite gjennomtenkte handlinger og reaksjoner, som sinneutbrudd skape mer kaos og flere problemer dersom man selv eller nærkontakter ikke forstår sammenhengen, eller ikke vil se…

Når jeg kjenner på uro, at noe er i gjæret, så søker jeg ofte mot isolasjon. Jeg flykter inn i min trygge hule på en måte. Dersom jeg ikke har gitt tydelige signaler på dette, og om noen er påtrengende når jeg aller mest ønsker alenetid, da blir det krøll. Null oversikt og kontroll.  Ikke bare i planene mine, men i hele livssituasjonen. I verste fall kan jeg stenge meg helt inne, og føle at alt går i oppløsning. Alle tidligere hendelser blir så nære, gjenoppleves til minste detalj, og frykten for at jeg skal gå under eller noe drastisk skal skje er overhengende og uutholdelig.

Om jeg ikke tar meg selv på alvor, og i stedet overser signalene, eller forventer store framskritt raskt, kommer smellen som lyn fra klar himmel. Om jeg tror at de vonde minnene blir totalt borte, eller jeg har for høye, og kanskje urealistiske mål og forventninger om at mine negative opplevelser fra fortiden ikke vil påvirke meg mer, blir jeg trolig misfornøyd og frustrert. I tillegg påvirker det min selvfølelse – jeg kan til og med sammenligne meg med andre, de tilsynelatende idealistiske menneskene og føle meg verdiløs. Det er også slik at jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg blir sinna, og spesielt om jeg i etterkant føler det var feilplassert. En ond spiral, som har sitt utspring i at jeg ikke har vært klar nok med mine grenser, vært ærlig nok overfor meg selv og heller ikke fortalt mine nærmeste hvor landet ligger.

Hva dreier det seg egentlig om? Mine speilnevroner har fått en knekk gjennom ydmykelse, kritikk, og det å ikke bli sett. Gjentatt avvisning og uforutsigbarhet. Mishandling, vold og dernest ved at jeg selv brukte alkoholen som et løsningsmiddel for å flykte fra alle følelsene som omhandlet alle disse vonde opplevelsene.

Jeg har egentlig et godt og trygt liv nå, men jeg ser jo at når noe skjer, som truer denne tryggheten jeg har opparbeidet, så blir jeg veldig redd. Redd for hva som kan skje, og det som skjer er oftest en kraftig reaksjon, en følelse av å ikke ha den ryggdekningen jeg trodde jeg hadde. Igjen kommer frykten for å falle, falle virkelig dypt. Frykten blir så sterk, den kan lamme meg, jeg fryser, slik jeg pleide. Så vil jeg «slåss», men ikke fysisk, så jeg tyr til sinne. Til slutt vil jeg bare bort. Frustrert og fortvilet. Spesielt om jeg opplever at ingen forstår eller ser meg slik jeg er og har det på det tidspunktet.

Hvorfor jeg noen ganger reagerer som jeg gjør trenger ikke en gang være reelt, men det er første tanken som får meg til å reagere, den tanken som tar meg tilbake til hvordan jeg for aller første gang reagerte og fant løsningen. Det som i etterkant skjer, er to uforståelige skapninger, som står og lurer; hva skjedde, og begge er såret, lei seg og leter etter, eller forlanger et svar. Ja, hva skjedde egentlig? Og uansett hva personen prøver å fortelle meg, hjelper det ingen ting, for det er jeg selv som må sortere mine tanker, gå i meg, finne svaret mitt, forstå det og bearbeide det, på min måte.

Og når jeg møter forståelse og omtanke, er det denne respekten og tryggheten jeg føler som også skaper denne enorme redselen: Dette vil ikke vare, har jeg fortjent det og så videre, og så videre. Det er prentet i meg, og nettopp denne innprentingen må viskes bort, vertfall forstås fra min side. Med andre ord; forstå min egen historie for å kunne videreformidle den helhetlig og ærlig. Men det er også de som tror de har forstått, uten at jeg har fortalt noe, de som har begitt seg ut på upløyd mark, satt plogen i og forsto at marken ikke var bearbeidet nok. Og de unnskylder seg med en stakkarslig stemme, den som får meg til å krympe langt mer enn å ville åpne opp. Og marka forblir gjengrodd, inntil jeg rydder landet, slik såret forblir blødende inntil jeg lukker det…

Jeg ser, kanskje mer enn noen gang at jeg virkelig trenger noen som kan lytte til min historie, og ikke minst ser jeg at mye må endres rundt min livssituasjon. Noen grep har jeg tatt, men på langt nær nok, når jeg stiller meg spørsmålet om jeg kan leve med å ha det slik. Med slik menes, når noen sier de har forstått, har hørt og så videre, men stadig gjør det motsatte av hva jeg ønsket, blir resultatet at personer stadig gjør meg usikker, redd og utrygg for fremtiden. Og jeg er redd, for fremtiden, men jeg ser jo at jeg ikke bare kan fortsette å si at jeg skal endre situasjonen, og tro at den vil endres uten virkelig gjøre noe for at det skjer. Jo da, jeg vet – ved endring endres noe. Som sagt kan jeg ikke endre andre, bare meg selv og min situasjon. Hva er det jeg vil skal seire? Sannheten eller løgnene. Dessverre vinner mine løgnene til meg selv alt for ofte…

Og så er det også slik at jeg er redd for å såre noen. Jeg vet mange vil bli såret, men jeg har innsett at selv om mange blir det, må jeg i dette tilfellet overse dem og tenke mer på meg selv for selv å ikke forgå. Jeg kan bare ikke leve med denne usikkerheten lenger, selv om jeg kommer langt med å akseptere at jeg er som jeg, men uten å godta at jeg ikke kan utvikle meg til en bedre utgave av meg selv. Og ingen kan gjøre jobben for meg, selv om jeg er avhengig av å ha trygge mennesker rundt meg. Jeg trenger likevel å ta valg som kan gjøre situasjonen lettere for meg, uavhengig av hva andre måtte mene. Det igjen skaper usikkerhet og redsel.

Ved den minste følelse av at verden går imot meg trenger jeg følelsen av å være beskyttet. Det er faktisk avgjørende for hvor mye jeg klarer å åpne opp. Det er opp til meg å analysere meg, være villig til å snakke om det jeg ikke egentlig vil snakke om, men som må snakkes om for at jeg skal frigjøres. Jeg trenger noen som tar seg tid til å lytte og som virkelig ønsker å lytte, og ikke minst gi meg støtte, uten å kneble meg eller gi meg følelsen av å være kneblet. Og det aller viktigste; jeg må si ifra.

—–

Selv om det nå kjennes utrygt med hensyn til koronapandemien, kjenner jeg meg ganske trygg i min situasjon, fordi jeg selv har skapt meg tryggheten. Likevel kan denne tryggheten bli truet av noen andre. Jeg har behov for å vite, om ikke pålegge noen å slutte med sine aktiviteter eller hindre dem til å gjøre jobben sin så lenge det er tillatt. Men jeg har altså dette behovet for å vite at det ikke går ut over min egen livskvalitet. Jeg trenger å bli informert om hva som kommer, så langt det lar seg gjøre, og ikke at noen plutselig forteller meg at nå skal jeg det eller det. Faste rutiner skaper forutsigbarhet, forutsigbarhet skaper trygghet og nettopp det er viktig for meg – å vite hva jeg får, å vite at jeg er i en trygg arene og at ingen pusher mine grenser, ellers går jeg…

Men jeg kan aldri gå fra meg selv og min egen historie, den innhenter meg stadig. Så på tide å virkelig bli kjent med meg selv og min historie. Det krever langt mer enn å rable noen ord ned på papiret. Men litt etter litt har jeg lagt til momenter som gir meg et lager av muligheter. Jeg trenger bare å se dem. Jeg blir stadig kjent med nye kapitler i min historie, ikke minst bedre på å bruke noen sider mer fornuftig for å lage en akseptabel slutt på den…