Skal ikke klage…

… skal klare det selv…

Klarer ikke ligge lenger, men vil egentlig heller ikke stå opp…

Denne ilingen, som nåler stikker de, stråler ut i kroppen og tårene sprenger på…

… Og akkurat i slike situasjoner var alkoholen god å ha. Den døyvet slike uutholdelige smerter.

Men nå vet jeg bedre.

Hva galt har jeg gjort? Jo da, jeg har forvoldt mye vondt, så dette er vel straffen…

Jeg kan ikke straffe meg selv med tanken om at jeg fikk som fortjent…

… Hadde jeg ikke visst bedre, så hadde disse tankene ødelagt min fremdrift.

Det er kanskje et varsel om å ta vare. På meg selv…

Jeg velger å tro at mine erfaringer vil hjelpe meg videre, i stedet for å bryte meg ned.

Klart, jeg har ikke behandlet meg godt, men dette…

… Jeg ber til høyere makter: Ta bort denne smerten, jeg ber! La meg ikke bli dratt ned i dragsuget av negativ energi og frykt.

Jeg er redd, redd for hva dette er. Og… Sikkert naturlige årsaker…

Skulle vært snillere med meg selv, ikke bare den gang da… Men også nå…

Klare det selv, og biter tennene sammen, stiller opp for alle andre, men når det kommer til meg selv, så er det enkleste å utsette beslutningen.

Snu tankene; det er ikke hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det

… Og hvordan tar jeg det? Ikke helt slik jeg vil andre skal håndtere det. Slik jeg pleier å gi dem løsningene…

… Nå trenger jeg løsningen.

Skjerp deg! Ingen ting blir bedre ved å ikke gjøre endringer. Å tro at det jeg gjorde i går vil skape lindring i dag. Men jeg gjorde ingen ting i går…

Nettopp! Igjen, denne redselen. Er det noe alvorlig…

Utsette. Det er søndag, og legen har stengt. Det blir bedre; bare hvile litt…

… Kanskje be om hjelp med dagens gjøremål. Trenger ikke gjøre alt. Men hvorfor ser ingen at jeg har det vondt? Tausheten…

Selvmedlidenhet. Er ikke dette det? Klager jeg ikke i det stille, forlanger å bli sett…

…Når jeg aller mest skal fortelle, ikke forlange og kreve… Se meg!

… For ingen vet så lenge jeg ikke sier noe. Men jeg skal ikke syte, skal ikke synes synd på meg selv. Og det er påske…

Påsken var lidelsens tid. Påsken er lidelsens tid, er det ikke?

Klagesanger… Det er nok en mening, jeg skal kanskje ofres? Til hvem? For hvem?

Bare jeg vet… Hva er det jeg vet? At jeg skal tørre å ta mer plass. Ikke vente til det blir riktig tid…

 …Når jeg tror det er mer riktig…

…Det blir aldri riktig tid. Det vet jeg!

Utsettelser, mer smerte. Hva vil jeg?

Bevegelse… Endre stilling. Hjelper litt, men bare litt…

Ikke gruble så mye. Enkelt å si, og jeg gjør det likevel, for denne smerten…

… Jeg holder den knapt ut stor lenger. Nei, jeg orker ikke mer, så jeg skriker:

Hjelp meg!

Photo by Karolina Grabowska on Pexels.com

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s