Klart jeg er sårbar…

I dag har følelsene og tankene mine jobbet på akkord, eller spilt noen akkorder – i dur og moll

Her om dagen skrev jeg, og det gjelder i høyeste grad fortsatt…

… Utsettelse, mer smerte. Hva vil jeg?

Bevegelse… Endre stilling. Hjelper litt, men bare litt…

Ikke gruble så mye. Enkelt å si, og jeg gjør det likevel, for denne smerten…

… Jeg holder den knapt ut, så jeg skriker: Hjelp meg!

——–

Jeg er ikke så glad i våren. Eller sagt på en annen måte; jeg er mer sårbar om våren. Det er ikke noe bestemt jeg kan sette fingeren på, eller noe i min fortid jeg erindrer som fant sted på vårparten, og som igjen kan være årsaken til at jeg ikke liker våren noe særlig. Men det er ikke situasjons- eller tidsbestemt.

Muligens har jeg vært i situasjoner som jeg har følt meg utrygg, og før eller siden vil jeg befinne meg i en lignende situasjon eller konflikt der noen prøver å påtvinge meg noe eller begrense min evne til å handle på en bestemt måte. Eller kanskje noen har fornærmet meg, hvor jeg har følt at jeg har måttet stå til ansvar. En ting jeg vet er at jeg gjennom store deler av min ungdom og som tidlig voksen har blitt utsatt for krenkelser av betydelig grad. Dermed har jeg brukt enorme mengder energi på å holde meg oppreist eller å flykte fra disse og lignende situasjoner.

Går jeg inn i østlig filosofi, så er våren den perioden hvor nytt liv fødes, spesielt med tanke på plantelivet. Siden deres tankegang dreier seg mest om oss mennesker og vår hormonelle syklus, så kan det enkelt forklart sies at etter en lang vinter våkner vi på en måte til nytt liv. Kroppen har med andre ord befunnet seg i en hvileperiode og på tide å starte opp motoren. Mere lys fra sola øker livsenergien og lysten til å utfolde seg. Ja, jeg har opplevd det selv, men noe mer sporadisk denne våren.

Våren er det aller viktigste elementet i de fem livsprosessene. I dette elementet står mestring veldig sentralt. Og det noe ved nettopp det å mestre som har blitt rokket ved i mitt liv. Jeg har opplevd det å ikke bli verdsatt for mye jeg har gjort, og dermed ikke kjent på mestringsfølelsen – du klarer jo ingen ting.

Når trygge rammer og harmoni brytes, er det beste å gjøre å finne en måte å bringe den tilbake på. Aller helst ikke intensivere problemet eller fortsette å stå i det og dermed ta det lenger. Der jeg før hadde benyttet alkoholen har naturen på en måte blitt det nye løsningsmiddelet. Gjennom blant annet hagesyssel har jeg funnet harmonien igjen, en overlevelsesstrategi, hvor jeg mestrer og føler at jeg skaper nytt liv, noe jeg i og for seg også gjør. Hagen har på en måte blitt et av mine beste selvforsvar når noe er truende. I likhet med naturen har den blitt et sted jeg føler meg hel og fri i.

Med fare for å skape forvirring og komme med vranglære anbefaler jeg å google østlig filosofi og de fem livssyklusene. Der vil dere blant annet finne at ulike kroppsdeler settes i forbindelse med årstidene, som i østlig medisin omfatter fem. Denne linken kan for eksempel sjekkes ut: https://utforsksinnet.no/5-folelser-som-skader-kroppen-din/

——-

I går hørte jeg på en god venninne, en kunnskaps- og erfaringsrik dame, nemlig Rita Nilsen, som ga en time av sin søndag til spesielt interesserte om emnet: Hvordan følelsene kan gjøre oss syke! For min sin del var det mange aha-opplevelser og sterke inntrykk. En del var oppfriskning av mye jeg har lært av henne før, men som jeg faktisk ikke har satt inn i sammenhengen med de kroppsplager jeg i den senere tid har gått rundt med. Bildet ble med ett så klart, hvor mitt liv ble den sentrale delen. Spesielt i denne rare tiden vi alle nå har levd i, der koronaen har tatt rotta på mange av oss, slik følelser tar rotta på immunforsvaret. Jeg tok et nærmere ettersyn på egen tilstand og tilværelse …

I år har våren nesten vært som en gammeldags vår, litt skiftende i været, hvor snøen har ligget relativt sent her jeg bor, og temperaturen har ikke tillatt meg å begynne med våronna ute i hagen. Hage og hage fru blom, men en bitteliten tildelt flekk av borettslaget har blitt min elskelige tomleplass. Uansett størrelse så er det et sted hvor jeg kan kjenne på åndelighet – hvor jeg kjenner både indre og ytre kontroll. Det å rote i jorda, stelle med blomster og andre vekster påvirker følelsene mine positivt og ikke minst kjenner jeg på mestring og dermed også trygghet. På grunn av denne «vanlige» våren har jeg ikke fått startet ute, i motsetning til de fire-fem siste årene, og dette har så absolutt påvirket min psyke.

Det fysiske og psykiske henger sammen, det er det liten uenighet om. Lar man kroppen forfalle, så kjenner man seg også dårligere til sinns eller visa versa. Jeg har en ukes tid nå hatt store plager med en rygg og isjiaslignende smerter, til tider uutholdelige smerter; som tusenvis av uskarpe kniver som stikkes inn i venstre seteparti, hofte og ben. Ubeskrivelige ilinger, lammende til tider, som trengs å oppleves for å forstås, men jeg unner ingen denne opplevelsen. Dette har selvfølgelig påvirket mitt humør. I går, under Ritas foredrag, begynte jeg å sette dette inn i en større kontekst. Var det kanskje humøret, av det dårlige slaget, en tristhet og følelsen av utilstrekkelighet, siden jeg ikke har fått sullet ute enda, som egentlig var roten til at jeg kom i ulage og der etter utløst isjiasplagene? Var det altså mine følelser som hadde startet det hele?

Kunne det virkelig ha seg slik at siden jeg ikke har fått begynt å forberede i bedene ute har påvirket meg negativt mentalt, og at jeg har blitt forknytt og sammensunket i kroppsholdningen, som dermed har gitt disse forferdelige smertene i venstre side? Ikke vet jeg, men etter hva jeg forsto i går, kan det så absolutt være en mulighet. I denne forbindelse kommer jo tidligere vårplager meg i hu, ikke minst at noe har forårsaket at jeg, vertfall det jeg kan huske, aldri har vært nevneverdig glad i våren, bortsett fra når jeg endelig kan begynne å være hobbygartner. Det kan i aller høyeste grad være snakk om en årstid hvor jeg har opplevd mye stress, toksisk stress, og blitt overbelastet.

Uten at jeg husker helt sikkert tidspunkt, så har jeg vært mye redd og engstelig, men ikke at det har vært mer på vårparten. I tillegg ble jeg i alt for ung alder en som har måttet stå i mange roller og alltid måttet ordne opp. Mye ansvar gitt og fått, og mye ansvar påtatt, men be om hjelp; nei, det kom ikke på tale. Klare selv!

Enkelte har kanskje allerede satt disse plagene i sammenheng med både redsel, frykt og dårlig selvtillit. Og mye ansvar på toppen.Troen på meg selv og spesielt i forhold til mestring hadde under lange perioder av mitt liv blitt svært nedsatt gjennom å stadig oppleve krenkelser. Senere, da jeg også tok alkoholen inntil mitt bryst, ble troen tilnærmet lik det livet jeg levde, eller min tro tålte ikke det livet jeg levde, og dermed uten verdi. Jeg mestret ikke livet. Ordet mestring har vært og er sentralt i mitt liv, og under hvilket element befinner så denne egenskapen seg? Akkurat; våren. Dette lyset gikk opp for meg i går. I tillegg kommer alt dette ansvaret jeg fikk i ung alder. Spiller sikkert også en rolle…

Mine mange og svært nedverdigende og vonde opplevelser, over tid, har jo selvfølgelig resultert i at jeg har prøvd å finne løsninger. En av dem var, som de fleste vet, alkoholen. Nå, som edru, er jeg fortsatt på jakt etter eventuelle løsningsmetoder når hverdagen ikke alltid er så grei. Ikke minst finne et lite pusterom, slik hagearbeid har blitt én metode for å skape dette rommet. Det har på mange måter vært min flukt fra noe som har vært vanskelig, dit jeg har gått når jeg ikke har villet se eller kjenne på noe smertefullt. Og nå, ja, mye kan tilskrives koronaen, har jeg blitt tvunget til å stå mer i denne emosjonelle smerten, uten og helt forstå hvordan komme meg videre, annet enn å rømme vekk, til skogs eller ned til sjøen. Slik jeg alltid har flyktet fra det vonde og vanskelige. Egentlig aller mest det jeg har opplevd som utrygt. Jeg har søkt mot tryggheten, slik jeg også gjorde som liten.

Jeg har ikke bare måttet vente med å gå ut i mitt åndelige rom – hagen, men også unngått at «nytt liv fødes». Det jeg mener er at jeg ikke har maktet å gå inn i denne materien som omhandler det å endre på noe i og ved meg selv. Jeg har prøvd å gå utenom dette helvete som endring medfører. Eller, jeg har forsøkt å holde inne smerten som oppstår ved endring – alle følelser som igjen kommer til overflaten når noe eller noen holder meg igjen. Og det dreier seg ikke bare om koronaen, men like mye om familiesituasjonen som har oppstått i kjølevannet av denne hersens pandemien.

Det at følelser utløser plager på kropp, sinn og sjel er jo noe jeg faktisk skulle vite siden jeg har fått kunnskap om dette gjennom blant annet NADA-protokollen: Om at somatiske plager så vel som sjelelige er knyttet til våre følelser. Igjen var nettopp Rita Nilsen min lærer og instruktør. Det at jeg ikke så sammenhengen er en liten gåte, eller kanskje ikke. Kommer vel ikke som en overraskelse at jeg har en tendens til å overse meg selv og hva som er til mitt eget beste. Uansett kan alt settes i forbindelse med det livet jeg har levd tidligere og det jeg har blitt påtvunget å leve nå, og aller mest følelsene dette har satt i sving hos meg. Som å være fanget igjen. Jeg befinner meg som i et marsvinhjul, hvor jeg prøver å løpe fra de følelsene jeg ikke vil identifiseres med, som sinne, frustrasjon og sørgmodighet. Og disse følelsene kommer av en årsak, eller flere…

Hvorfor akkurat disse følelsene? Sannsynligvis fordi jeg føler hele situasjonen som frihetsberøvende. Egentlig kan jeg gjøre det jeg vil, sett i forhold til at dette er ganske likt hvordan jeg normalt lever. Men så er det dette med at jeg er pålagt. Og denne følelsen av utilpasshet. Mest fordi jeg ikke får mine sårt tiltrengte friminutt helt for meg selv. Hvor jeg ikke trenger å ordne opp for noen annen enn meg selv, hvor ingen krever at jeg skal stille opp, gjøre d(r)itt og datt. Egoistisk tankegang, sier du. Tja, ikke når det er det jeg har blitt lært opp til å måtte gjøre, alltid stille opp for alle andre og glemme at også jeg skal eksistere. Jo mer belastet jeg er jo mere påtar jeg meg og belaster meg selv enda mer. Marsvinhjulet igjen. Og jeg klarer ikke stoppe det, langt mindre regulere det ved å si nei.

Så derfor er alenetid svært viktig for å endelig slippe å tenke på disse grensene, spesielt de overfor meg selv. Så da er det nok det som er det største problemet, nemlig grensesetting overfor meg selv – det å ha kontroll over det ytre for å få indre ro og kjenne meg ordentlig trygg.

Kan hende fornekter jeg min egen virkelighet. Kan hende overlater jeg mange av bestemmelsene som også angår mitt ve og vel alt for mye til andre. Rita sa det så fint; vegrer oss imot oss selv, og dermed forurenser vi våre sinn. Jeg vet det er mye fra min fortid som fortsatt befinner seg i det sorte hull. Og det kan i og for seg være en fordel, slik at ikke alt gromset kommer veltende over meg på en gang, og virkelig overvelder meg og paralyserer min evne til å bearbeide dem. Når det er sagt så vet jeg at jeg skulle vært hos en tillitsperson, en sjelesørger jeg kunne snakket om alle disse fortidsminnene med. Alle disse minnene som aldri vil gå bort, men de ufarliggjøres dersom jeg snakker om dem.

En annen ting, jeg skulle ha fått ut litt eder og galle hos min fastlege også. Rettere sagt tatt en helsesjekk, mest med tanke på disse isjiassmertene. Nå er det med legen som med våren; ikke så glad i å oppsøke doktor og annet helsepersonell heller. Årsaken til det fikk jeg også en forklaring på i går. Det sitter i meg, fra den gang da jeg unngikk å gå til legen i redsel for å bli stilt spørsmål om diverse «blå, vårlige blomster», som med jevne mellomrom dukket opp på de rareste steder, og noen mer synlig enn andre. Jeg hadde så mye å skjule, som ikke måtte snakkes om – som ingen skulle vite noe om, aller minst legen. Tenk hva som da kunne skje?! Så derfor går jeg sjelden til legen. Bare om jeg skjønner at det en livsviktig.

Og er det ikke nettopp det det er, livsviktig? Er jeg ikke viktig nok kanskje?! Noe vil han sikkert klare å finne ut av, hva som muligens er årsaken til smertene. Uansett, det skader sjelden å ta en tur innom legen min. Han er til å stole på – han kjenner min historie.

En ting vet jeg: Han vil sikkert ikke fortelle meg at mine tanker påvirker helsen min, og hvilke som påvirker hva. Eller at gode følelse i kroppen er avhengig av balanse i de indre organer og hvorfor jeg kjenner meg utslitt og har lite energi når jeg ellers er frisk. Eller er jeg nå egentlig det… Jeg med alle mine sårbarheter…