Den gang da …

… Fortiden er bare begynnelsen på en begynnelse…

Hvor ofte var jeg omtenksom og god mot noen rundt meg da jeg drakk? Aldri, vertfall svært sjelden. Og når det skjedde var det i sa fall for egen vinnings skyld. Likevel kan jeg ikke gå og la skyldfølelsen hindre meg til å komme meg videre. Nei, jeg skal ikke være så opptatt av mine gamle sår at jeg glemmer bort å vokse…

Det kan være av stor verdi å undersøke fortiden. Det kan gi meg informasjon om dagen i dag, om nuet, og til og med være ledetrådene som kan hjelpe meg å gjennomføre en forbedring av meg selv og for fremtiden.

Om jeg var en av de som fornektet, vanskeliggjorde og mistet kontakten med de plagsomme minnene kan møtet med fortiden virkelig være en avgjørende del av tilfriskningen. Mye av det bakenforliggende, som i dag kan skape utfordringer, ser jeg ikke alltid adressanten til. Selv om jeg ikke helt forstår og ser hvor floken egentlig har sitt utspring vil jeg følge tråden for å nøste opp i det. Nå vet jeg at trenger å bruke tid på det, og etter hvert vil jeg forstå meg selv bedre. Jeg ser også noen gode minner, og de skal jeg også erkjenne spesielt om jeg har forhåninger om å få et realistisk bilde av min fortid.

Bruke tid for å prøve å forstå … Kanskje vil jeg ikke alltid forstå. Men jeg har forstått viktigheten av å vite at fortiden er forbi. Mange av mine hemmeligheter har holdt meg igjen lenge nok, til og med forårsaket mentale tilbakefall. Jeg ser også at andres hemmeligheter har i alt for stor grad påvirket meg negativt, gjort meg syk, og kanskje enda mer enn mine egne, siden de kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg er maktesløs over det som allerede har eid rom i meg. Denne giften, den som andre har lagt igjen, og som etser meg opp innen fra, trenger jeg å få ut, slik jeg i sin tid kvittet meg med alkoholgiften.

Selv om jeg til tider har strevd med å godtgjøre andre, og hvor mye jeg ønsker alt ugjort, vet jeg at jeg ikke kan endre på alle lidelsene jeg har forvoldt for dem. Jeg kan heller ikke endre på de lidelsene andre har påført meg. Det eneste jeg kan gjøre noe med er dagen i dag. Når jeg setter av tid til å være mer tilstede i det åndelige i meg, vet jeg at jeg gir meg muligheter til å vokse. Det innebærer først og fremst at skammen og det destruktive ikke knebler meg. Så jeg jobber meg videre innover – med å bli trygg i meg selv. Da vil jeg lettere kunne håndtere de fysiske, psykiske og sosiale aspektene som etterfølger alle de årene jeg var underlagt både personers og alkoholens mektige grep.

Dersom jeg ikke vier meg selv oppmerksomhet, og erkjenner fortiden vil alle plagene vedvare i det uendelige. Det beste jeg kan gjøre med fortiden er å se den i øynene for så å gå videre. Jeg kan dra lærdom av alt jeg har opplevd, men jeg kan aldri la det hindre meg i å leve her og nå. Hele den store delen av isfjellet, som har ligget under overflaten vil med tid og stunder komme opp i lyset, ikke forsvinne, men tåle å bli sett på, av meg selv og andre. I denne krevende prosessen, som det virkelig er, må jeg tåle en del smerte. I tillegg trenger jeg å vite hvor mine grenser går og dermed hvor mye jeg tåler å ta frem å se på om gangen.

Om jeg overdriver og går for fort frem kan det få fatale følger. Kjenne mine begrensinger heter det seg, og det er nettopp det jeg ikke har vært så flink til. Det stresser meg nok i overkant mye det at jeg fortsatt ikke helt er venn med meg selv og mine følelser. I arbeidet med å bli trygg på meg selv, og ikke minst det å kunne stå for egne verdier, trenger jeg trygge rammer. Uten å fokusere alt for mye på hva alle andre mener og tror, har jeg innsett at hver gang denne redselen tar overhånd, hvor frykten kan bli til en granat som utløses og etterlater seg et tomt krater i meg, så skjedde det fordi jeg holdt igjen. Så fikk jeg rensket opp tenker du kanskje. Det er bare det at denne typen opprensking ikke fører noe godt med seg. Bare tusenvis av biter jeg ikke helt vet passer inn og hvordan sette sammen igjen.

Og dernest blir jeg så engstelig for at det skal skje igjen, at jeg mister kontrollen over alt og alle, aller mest meg selv. Det er denne typen frykt; frykt for å gjøre feil, for å skade noen, for å dumme meg ut og å si noe andre ikke liker som holder meg tilbake og samtidig stresser meg. Redselen gjør meg rastløs og jeg klare ikke sitte stille. Noe må skje – jeg må bli ferdig, kanskje prøve noe nytt. Og dette er den onde sirkelen, at jeg vet jeg trenger å endre fremgangsmåter, men så kommer frykten for det ukjente, redselen for å prøve noe nytt. Jeg er den som holder meg tilbake, og denne smerten jeg nå kjenner er kan hende et resultat av å ha oppholdt meg alt for lenge i denne sirkelen. Jeg har begynt å bite meg selv i halen.

Jeg har nok ønsket alt for mye å smelte bort dette isfjellet, selv om jeg vet det aldri vil forsvinne helt. Jeg har villet ha det trygt og stabilt, og faktisk trodd jeg hadde funnet denne stabiliteten og tryggheten, men bare ikke helt inne i meg selv. Jeg tok bare kappen på, den noen ga meg, for å beskytte meg mot mer uvær. Og jeg følte meg beskyttet og ivaretatt. Det stilnet. Ingen stormer og ingen uventede utbrudd. Men jeg klarte ikke denne stillheten. Noe stemte ikke helt. Fordi jeg tillot ikke meg selv å stole helt på at det var mulig. Jeg ble heller skremt. For ville det vare …

Stormene vil fortsatt komme, og jeg trenger å kneppe opp kappen for å ikke hindrer de i å komme ut. Jeg trenger også mennesker som tåler at det skjer, og som forstår hvorfor, og uten å alltid ha blitt advart der og da, selv om advarselen var gitt om at det kan plutselig skje. Ja, jeg trenger mennesker som rommer hele meg. Og jeg må også tåle at andre sier meg imot, for de vil meg aller mest godt. De vil at jeg skal få være i stillheten, og finne roen med meg selv. Det er det enste jeg selv også ønsker. Først og fremst trenger jeg å lære meg å tåle stillheten…

Så, selv om jeg ikke alltid tror på det, så skal jeg bare gjøre det. En dag vil jeg faktisk tro, og da er jeg, i stillheten – med meg selv, og min pust… For jeg er ikke lenger redd for å puste, høre min egen pust. Jeg vil leve, i stillheten, bare brutt av min egen pust. Stille – stille – stille… Pust!