Bekymringene, de kommer uansett…

Flere av oss pårørende har sikkert holdt skjult for omverdenen at vi har noen nærstående som ruser seg. Ingen skulle få vite om våre hjemlige problemer. Det ble hemmeligholdt overfor sjefen, kollegaer, venner og andre i familien. Ikke minst skulle ikke den som ruset seg vite om vi ved et «uhell» plumpet ut med at vi bekymret oss; « han eller hun mest sannsynlig er alkoholiker eller narkoman». Og vi skulle for all del ikke konfrontere den rusavhengige selv. De skulle absolutt ikke høre tale om at de hadde rusproblemer.

Redselen for at noen skulle få vite har gjort mange syke. Personlig er jeg ikke så nervøs for å snakke om det å være en pårørende til en rusavhengig lenger. Jeg har i det lengste prøvd å være åpen, selv om jeg ikke alltid har fortalt hele sannheten til absolutt alle. Noen ganger kan en fjær bli til flere høns, så jeg veier mine ord til enkelte personer. Ikke alle er like flinke til å overholde avtaler om at «dette blir mellom oss». Det dreier seg mest om å verne om den avhengige selv, om den selv ikke er åpen om sine utfordringer. Når det er sagt er jeg av den tro at hemmelighold ikke fører til noen endring, verken hos den rusavhengige selv eller den pårørende.

Egentlig har jeg tenk å ta for meg hva alle disse små «nyhetene», om tilbakefall og ellers hvordan den avhengige ikke mestrer sin hverdag, kan gjøre med oss. Jeg har tidligere nevnt at jeg har lukket døren, om ikke låst den, for å skjerme meg selv så langt det lar seg gjøre. Likevel, og det er ikke til å komme utenom heller, hører jeg noe hist og pist om hvordan situasjonen er. Og jeg kan jo ikke si at «det angår ikke meg lenger», for klart det gjør det, selv om det ikke er mitt ansvar. Jeg vet også at selv om jeg ikke får høre noe vil jeg bekymre meg mer eller mindre uansett, tenke på hvordan vedkommende har det nå i påske for eksempel. Så egentlig holder jeg muligens fortsatt fast i kontrollen, det å ville kontrollere og “eie” litt av ansvaret…

Det å ha en rusavhengig i nær relasjon skaper utallige vanskeligheter for alle involverte parter. Avtaler brytes, og nettopp det er grobunn for sinne, frustrasjon, redselen for og frykten for det verste – maktesløshet. Selv om en ikke er part i saken, og får nyss om disse uenighetene, er det disse disputtene som setter i gang bekymringskvernen. Nå er han eller hun i gang igjen. Håpløsheten. Disse følelsene som nok en gang tar innersvingen på en. Vedkommende som hadde lovet bot og bedring, gitt uttrykk for å være i gang med behandlingsopplegg, og så kommer denne nedslående nyheten, som i og for seg i grunnen ikke er en nyhet, for man visste så altfor godt. Man har vært der før. Et snev av godtroenhet, men akk – ikke denne gangen heller…

Ja, jeg har selv opplevd dette, og det er neimen ikke enkelt å skalke for alle vinduer (øyne) og lukke alle dører (ører) helt. Mine bekymringer, de jeg hele tiden prøver å skyve til side blir en realitet. Selv om jeg liker å tro at jeg ikke så lett lar meg påvirkes. Og som skrevet, jeg kan ikke bare si at dette vil jeg ikke høre. Hva med den andre, den som kanskje har gått og båret på dette, prøvd i det lengste å tie om sannheten for å skåne meg. Enkelt, nei, langt ifra. Ikke for noen av oss berørte pårørende.

Det bringer mange minner tilbake: Om alle de årene jeg lå våken, alltid på alerten… Om de morgenen jeg sto opp uten blund på øyet… Aldri uthvilt, men stresset. Lusket og listet meg frem redd og fortvilet. Allerede før jeg var ute av sengen visste jeg at jeg hadde en lang liste med kriser jeg var tvunget til å ta hånd om. Selv hvor tidlig jeg sto opp var jeg allerede for sen…

Selv om jeg ikke har det slik lenger, har det kommet andre til som skaper kaos i hodet mitt. Denne berømmelige døren er lukket, men bekymringene vil aldri ta slutt. Ikke før vedkommende har tatt skrittet ordentlig ut og er villig til å gjøre jobben for å bli nykter. Bare det å vite at personen har lagt seg inn på en klinikk kan gi noen uker med ro i sinnet – i det minste det å vite hva som skjer, og at vedkommende er «innenfor systemet». Selv om jeg vet at det egentlig ikke spiller noen rolle. Systemet funker ikke helt, og det er også svært enkelt å manipulere det såkalte systemet, slik jeg er lett å manipulere…

Med alle disse bekymringene klarer jeg stort sett å stå opp hver morgen, ganske så uthvilt (en sannhet med modifikasjoner akkurat nå, men det dreier seg om egne plager). Åpne øynene og ørene, se og høre fuglene. Jeg kan velge å la være å planlegge dagens hendelser før etter frokosten, og i stedet sette pris på og nyte denne delen av dagen, den som har blitt den aller beste for min sin del.

Jeg har blitt bedre til å legge bort mange av mine byrder slik at jeg kan sette mer pris på øyeblikkene og alle underverk som tross alt skjer. Jeg klarer å se de mange lyspunkter som faktisk er i livet mitt. Det at andre personer rundt meg gir meg gleder, de som hjelper meg og tillater meg å le, elske og leve igjen. I dag kan jeg faktisk si god morgen i stedet for å si gode gud, er det morgen igjen…

Jeg har ikke tenkt å tillate denne dagens skjønnheter gli forbi meg ubemerket, men rette min gavmildhet mot fremtiden ved å gi alt til dagen i dag…

—-

Sann læring følger ofte en tid i mørke, en tid i lidelse, og med hver syklus av min egen tilfriskning, blir lyset sterkere og mitt syn klarere. Det å vite at jeg kan høste erfaringer, og vite at jeg også er heldig som har lidd så mye. Heldig fordi jeg selv kan forstå andres lidelser bedre, og ikke minst elske mennesket for den den uansett er. Dette privilegium kan jeg også dele med andre, i den grad de forstår, og på den måten alle ikke-alkoholikervenner aldri vil forstå.

Alle vi pårørende trenger hverandre. Trenger hverandre til å åpne opp og dele våre historier. Hemmeligheter gir mer bekymringer og dertil mer lidelse…

Løsrivelse…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s