Gi livet mening…

Fant et sitat, om meningen med livet… Av Håkon Bleken, en av Norges fremste samtidskunstnere og mannen som ga oss sine inntrykk etter Utøyaterroren gjennom malerier – hans måte å bearbeide angst og traumer i etterkant på. Jeg er ingen flink kunsttolker. Egentlig er det kanskje ingen fasit på hvordan tolke malerier eller kunstverk på. Det sier vel det jeg selv føler det sier. Men nå var det dette sitatet jeg fant, det som virkelig fikk meg til å reflektere, over livet, og meningen med livet…

Bleken skrev: Man må ikke spørre om meningen med livet, men man må gi det mening. Om dette var refleksjoner han gjorde seg etter Utøyatragedien vet jeg ikke, men det satte vertfall mine små grå i gang. Første tanken var jo; han har så rett. Det er så lett å stå tafatt med lua i hånden og bare se på livet fare forbi. Når livet føles så til de grader urettferdig og alt går i gal retning, eller man nærmer seg slutten. Da kan man angre på alt man ikke gjorde, eller det man ville ha gjort annerledes – klage sin nød over det meningsløse livet…

Det er jo ikke slik at ting kommer til oss uten videre, uten at vi gjør noe for det. Nei, vi trenger å legge ned et stykke arbeid for å oppnå å få goder i livet, det som gir livet mening. Slik også med for eksempel edruskapen. Selv om det å bli nykter bare i seg selv ikke ga livet fullstendig mening, men det forenklet mulighetene. Jeg trengte derfor å endre mitt levesett også, gjøre det jeg til tider hadde sett på som umulig mulig.

Jeg fant livet meningsløst da jeg drakk. Egentlig syntes jeg livet var meningsløst før alkoholen kom inn i mitt liv, og søkte derfor trøst i rusen. Flyktet fra det jeg fant uutholdelig og trodde jeg skulle finne noe bedre med hjelp fra kong alkohol. Resultatet ble det motsatte av bra, det ble fullstendig meningsløst, og til tider så jeg det som håpløst. Først da jeg forsto hva jeg var i ferd med å gjøre, nemlig å grave min egen grav, og sakte, men sikkert begi meg ned i den, mens jeg gråt mine bitre tårer og forbannet dette livet, da snudde tankegangen min – bare jeg kan endre dette, og gi meg og mitt liv mening.

Det å drikke alkohol, eller å ruse seg generelt er bare symptomer på at noe ikke er som det skal. Noe ligger bak – det var en årsak til hvorfor jeg drakk. Det som jeg kan kalle det meningsløse. Hva hadde jeg i livet? Hva ville jeg ha i livet? Spørsmålene jeg stilte meg var bare begynnelsen. Svarene hadde jeg ganske så klart for meg – mine drømmer. Men bare å stille dette spørsmålet, og finne mine svar, altså det jeg drømte om, kall det mål i livet, eller også i dette tilfellet, det som ville gi mitt liv mening, ga jo ingen resultater. Jeg måtte faktisk begynne å ta ansvar og ikke sitte å vente på at alle godene skulle komme til meg. At det virkelige og meningsfulle livet bare skulle komme som en pakke, pakket inn i glanspapir og sikebånd…

Da jeg leste dette sitatet, om og om igjen, reflekterte over ordene, dens mening, så ble det veldig tydelig for meg at jeg fortsatt sitter her og venter. En sannhet er det kanskje at nå kan jeg på en måte ikke gjøre så mye annet heller, siden dette covid-19 viruset setter en stopper for videre virksomhet i forhold til det å ta noen kvantesteg nærmere målet. Når det er sagt kan jeg i alle fall gjøre det beste ut av den situasjonen jeg, og mange med meg nå befinner oss i. Jeg kan gi dagene mine mer innhold. Skape noe meningsfylt, som for eksempel å gå ut på hageflekken min, selv om ryggen min også vil krangle på det. Men jeg må jo gjennom smerte for å komme ut på den gode siden. Jeg sto i alle abstinenssmertene da jeg skulle bli edru, og sto det hele løpet ut den gangen, så jeg klare nå også. Dette er bare brøkdeler av hva jeg var gjennom den gangen.

Så jeg skal ikke klage over gråe dagar, umetta magar, sorgar og sår… (Tor Jonsson – Klagar du, gjengitt under). Jeg skal gå ut i dagen i dag og fylle den med mening. Det er det som er meningen med livet, å gi det mening…

Klagar du livet for gråe dagar, umetta magar,
sorger og sår?
Verst er å gå frå usådd åker og ufødd vår.