Tidlig på´n i dag også, oppe med sola. Egentlig litt før, så jeg rakk min morgenstund, før kaffen ble inntatt på balkongen. Det var kaldt, minus fire, men en aldeles nydelig, og stille morgen. Slik jeg liker den. Bare meg liksom – helt alene i verden. Nei, jeg vil jo ikke være alene, ikke hele tiden. Da blir ensomhetsfølelsen uutholdelig tenker jeg. Selv om jeg aldri, vertfall sjelden kjenner meg ensom…
Skrollet gjennom facebook, svarte på noen henvendelser og hyggelige kommentarer. Det varmer en frossen morgenkropp. Men kan takke meg selv for at jeg frøs, for å stå ute i nattøy er ikke det lureste. Har jo ikke alltid tatt de smarteste valgene, men nå kan jeg selv velge…
Tenkte gjennom noen planer for dagen, ikke de helt store. De innebærer mest egenpleie, det å ta det mer med ro. En tur i skogen, eller ned mot sjøen. Ikke noe stress i dag. Kroppen sier sitt. I går ble det i overkant mye gjort. Det er jo slik jeg er – full guffe. Alt eller ingen ting. Som da jeg drakk, alt eller ingen ting. Ingen ting, nei det forekom vel aldri, bånski mest. Hadde jeg ingen ting selv, så fikk jeg alltid tak i drikkevarer andre steder. Alltid løsningsorientert.
Den egenskapen har jeg tatt med meg, det å finne løsninger. Gode og utviklende løsninger, de jeg kan mestre, som gjør meg tilfreds. Dessverre er det også de gangene jeg ikke ser helt hvordan gripe fatt i problemer. Eller utfordringer har jeg nå lært å si. Men jeg liker det også, det jeg kan bryne hodet litt med, det som virkelig utfordrer meg. Og ingen ting er jo umulig, det tar bare litt lengere tid…
Så, tilbake til dagen i dag, for det er den som gjelder. Jeg har gitt den en god start, både grunnlaget i går og morgentimene i dag. Vel, det kan nok diskuteres om grunnlaget fra i går var det aller beste, siden kroppssmertene forteller meg noe helt annet. Jeg velger å se bort i fra dem, fokusere på det positive. Det at jeg fikk sådd noen flere blomsterfrø, og kanskje noen fremtidsplanerfrø hos personer som ønsker en livsendring. Hvordan veksten blir vil fremtiden vise…
Ja, da har sola kommet to timer lenger på sin dagsferd. Skinner gjennom kjøkkenvinduet og kiler meg i nakken. Det nærmer seg frokosttid. Og forberedelse til tur etter det. Jeg vil vie dagen min til det jeg liker best, uten dårlig samvittighet. Hva skal det være godt for. Ikke meg selv i alle fall. Og hva er så meningen med å ha dårlig samvittighet for å være snill med seg selv? Absolutt ingen mening, det er meningsløst…
Så, opp å hopp, eller jeg står over hoppingen. Pakker sekken. Klar – ferdig – gå! Skal jeg ta med kart og kompass? Ikke i dag. Jeg skal bare gå på kjente stier, de andre har gått opp, de jeg nå kan i blinde, nesten. For det er lurt å lytte til erfarne mennesker, og når man går på ukjente trakter, kan «kart og kompass» være livsviktig verktøy. Men man må vite hvordan bruke dem…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 