Kvitte meg med alle demonene …

… de som fortsatt holder meg nede …

Jeg er i en prosess. Har vært det en god stund. Tenkt, nå er tiden inne, nå er jeg moden for å gå litt lenger. Nå er jeg moden for å slippe alle demonene ut – slippe meg selv enda mer fri…

Fra jeg tok kvantespranget ut av alkoholhelvetet var jeg klar over at jeg hadde en stor jobb foran meg. Det å arbeide meg gjennom alle mine innerste tanker, de som kommer hver gang følelsene til minner dukket opp. Jeg har forløst mye, men de innerste, dypeste, og de mest smertefulle hemmelighetene sitter der fortsatt. Frykten for hva som kan skje. Det kan vel ikke bli verre…?

Jeg har med tiden lært at for å virkelig bli fri, fri til å vokse, så trenger jeg å få ut disse djevelske tankene, alle demonene som river og sliter i meg, spesielt når jeg står i vanskelige tider. Og denne pandemien har skapt et vakuum. Jeg har skjøvet problemet foran meg som en plog, eller dratt de etter meg som et lodd, så tungt at jeg nesten ikke har kunnet gå til tider. Ingen har forstått, for jeg har ikke sagt noe – båret det inni meg, slik jeg har for vane å gjøre med det som er vondt.

Før denne koronaen kom å la tvangstrøyen på meg og mange andre, hadde jeg noen å snakke med. Jeg hadde faste møtedager i en gruppe, hvor jeg etter hvert turte å dele om noen av de vonde minnene, men så ble det stopp. Og på nytt ble jeg fanget, i meg selv…

Kunnskapen har jeg. Jeg vet hva som trengs og gjøres, og stadige påminnelser fra likepersoner om å finne meg en sjelesørger har ligget der som en mare. Våger jeg å ta et nytt kvanteskritt? Våger jeg å stå i enda mer sjelelig smerte? Svaret ble: Ja! Jeg må, for å komme videre, for å ikke bli sugd ned igjen. Jeg må for å bli hele meg selv igjen. For å ikke lenger leve underkastet min fortids demoner – alle de minnene som gnager meg opp. Mennesker som fortsatt kuer meg gjennom stadige emosjonelle besøk.

Jeg har vært på leit etter en person som kan hjelpe meg. En som kan lytte, uten å kreve. En som bare er der uten å måtte mene, men som likevel kan forstå, om ikke alt, så akkurat passe nok til å gi meg den tryggheten jeg sårt trenger. En jeg kan åpne meg opp til, gi slipp til uten å være redd for at personen skal overta all min byrde. Så kom åpenbaringen, eller jeg følte at jeg kanskje hadde funnet den rette personen, men jeg visste ikke helt hva han het og hvor han befant seg. Jeg visste egentlig ikke hvordan komme i kontakt med personen, som skulle vise seg å være prest og sjelesørger, og broren til Trygve Skaug. Du vet, han som skriver så vakre dikt og synger så såre sanger, så «nedpå» og forståelige – gjenkjennende. Han skulle jeg gjerne ha møtt…

Jeg har aldri møtt Trygve Skaug, jeg kjenner ham ikke, men på en annen side kjenner jeg ham på en måte likevel, gjennom tv-program, som «Hver gang vi møtes». Og han «snakker til meg» gjennom sine dikt og sin musikk. Det er noe ved ham som gjør meg rolig og avslappet – finner trøst og sjelefred gjennom tekstene hans. Det er en stoisk ro over hans væremåte, som kjennes trygt. Og han gir av seg selv, om det å ha møtt motstand, om mobbing og utenforskap. Det å føle seg alene.

Da han fortalt deler av sin histore i Tv-2 serien «Hver gang vi møtes» nevnte han sin bror, som tilfeldigvis er prest og sjelesørger. Min redningsmann, tenkte jeg. Det er broren til Trygve jeg skulle snakket med. Hvordan? Og nå har det gått flere uker, og jeg har enda ikke prøvd på å finne mere ut om hvordan få tak i broren. Ikke vet jeg navnet heller, og ikke hvor han bor, eller jobber. Så, da jeg våknet i morges var det noe som grep meg. Som om noen tok tak i tankene mine og vendte dem mot en løsning. Kanskje var det diktet jeg leste i går, diktet som Trygve Skaug har skrevet, om det å ha noen som ser seg for den den er, som hadde satt i gang denne prosessen i min underbevissthet. For om natten jobber underbevisstheten, på overtid. Forresten er diktet slik (Fra diktsamlinga Opprykk):

På min styggeste dag

så du alt jeg gjorde

og ikke gjorde

du spytta ikke på meg

du sa bare

prøv en gang til du

Så når jeg sitter her og skriver denne bloggen har jeg sendt av gårde en melding til selveste Trygve Skaug. Ja, jeg tok mot til meg. Når ikke «fjellet kommer til meg, så får jeg komme til fjellet»… Vertfall gå imot det. Og jeg har gått dit jeg kan, enn så lenge. Så gjenstår det å vente på svar, i spenning og med tålmodighet … Jeg har kan hende funnet personen som kan hjelpe meg … Vil Trygve svare meg? Vil hans bror hjelpe meg? For at jeg en dag kan kommer til et punkt der mine demoner blir mindre og mindre, og jeg blir større og større…

Jeg skal opp på fjellet – igjen …

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s