Har jeg fullstendig orden?

«Edruskapen er en reise inn i gledelige oppdagelser. Hver dag bringer nye erfaringer, større innsikt, større håp, dypere tro og større toleranse. Disse egenskapene skal jeg holde vedlike, ellers har jeg ingen ting å gi bort». (Daglige Refleksjoner)

Først og fremst trenger jeg å holde mitt eget hus i orden …

——

Når jeg merker jeg er anspent, forlenger jeg mine daglige spaserturer og repeterer langsomt sinnsrobønnen i takt med mine skritt og åndedrettet. Eller jeg tar noen ekstra minutter med mindfulness, slik jeg gjorde i dag morges. Var i ett med pusten, i meg selv, som i transe. Plutselig «våknet» jeg, brått, da en stilleflytende elv kom inn i mitt bilde. På elven fløt en flerret trebit. Liksom naken og helt ubeskyttet, laglig til for angrep. Men den drev videre på det tilsynelatende stille vannet. Hva ville denne «ligningen» fortelle meg? Var det jeg som sakte fløt nedover floden? Fortsatt sitter jeg her og funderer over dette «bildet» …

—–

Å holde mitt eget hus i orden … Forleden dag ble jeg spurt om jeg ville starte opp med en gruppe tilknyttet KISS, Kvinner i sosialomsorgens service her i Moss, hvor jeg eventuelt kunne gi ANTA-kurs. Jeg har gått opplæringen, hatt en god erfaringskonsulent i Rita Nilsen, så det var ikke mine kunnskaper det sto på. Ikke minst har jeg mine egne erfaringer. Men jeg måtte takke nei, hvor mye jeg enn har lyst til å bidra for andre som har et ønske om å slippe. Årsaken bunner ut i at jeg ser så mange ubearbeide fortidsminner, som fortsatt lager rot i mitt hjem, rettere sagt i mitt hode. Jeg trenger å få bearbeidet og ryddet ordentlig opp i meg selv før jeg er klar til å gi videre mine kunnskaper. Om jeg vakler klarer jeg ikke å få andre til å stå stødig…

Hvorvidt skyld -og skamfølelsen fortsatt driver å forkludre min tilværelse har jeg egentlig ikke det fulle svaret på, men jeg vet at det delvis er andre som forårsaker mine plager. Minner, både fra langt tilbake i tid, og noen situasjoner mer nærme nåtiden. Kan hende er det noe ved mitt liv nå som plager meg også. Dette trenger jeg å komme ordentlig til bunns i. Derfor kan jeg ikke under noen omstendigheter påta meg et slikt ansvar, som det er å føre budskapet videre. Jeg må kunne stå inne for alt jeg bringer videre. Ikke det et jeg ikke tror, eller ikke kan være ærlig, men jeg har ikke den hele, fulle sannheten selv – sannheten om meg selv. Hvis jeg lurer meg selv til å tro at jeg har funnet alle svarene vil jeg også lure andre. Men som min gode og kompetente rådgiver raskt oppdaget; at jeg fortsatt hadde mange ubearbeidede minner… Så jeg gjør lurt i å konsentrere meg om meg selv en stund til.

Jeg trenger å snakke om det. Ikke på noen annen måte kan frykt, stolthet og uvitenhet smelte bort, og etter en tid vil jeg stå på en helt ny grunnvoll for integritet – i takknemlighet til de som har vist meg veien, og spesielt til denne personen som klarte å se dette. Når jeg ikke lenger strever med å holde meg selv flytende, først da er jeg klar til å overlevere håpet til noen andre …

—–

Min selvfølelse vokser når jeg elsker og aksepterer meg selv som den jeg er. Jeg hindrer mitt eget velbefinnende og min vekst hver gang jeg tviler på mitt egenverd – på hva jeg gjør eller hva andre synes om meg. Selv om jeg kunne behage alle mennesker på jord, om jeg kunne «forbedre alle andre» og ha løsningene på alle deres vanskeligheter, om jeg kunne gjøre verden til en perfekt plass å være – skulle jeg formodentlig ikke engang da kjenne meg tilfreds med meg selv … Dessuten skulle jeg måtte gi opp hele mitt selv for å klare av en slik umulig oppgave. Og det er jo nettopp slike tanker jeg kan gå rundt med – jeg vil hjelpe alle, og aller helst NÅ…

Jeg kan ikke være perfekt, aldri. Jeg kan ikke gjøre andre perfekte heller, og aller minst dem. Like fullt trenger jeg kjærlighet, respekt og glede i livet. For godhet beror jo ikke på om noen er perfekte eller ikke. Jeg ble født til denne jorden, og ene og alene av den grunnen fortjener jeg respekt, slik alle gjør. Min respekt – for det mirakuløse «meg» som har blitt gitt meg. Så av respekt for alle andres liv trenger jeg nettopp å ta tilbake min egen respekt. Når jeg holder dette fremst i mitt minne kommer jeg til å forstå viktigheten av å aldri gi opp meg selv under noen omstendigheter …

Jeg holder stadig på å lære meg å leve et fullverdig liv, et liv der jeg synes om og bryr meg om den personen jeg er. Derfor, når jeg stilles til valg i dag, skal jeg velge den veien som forhøyer min selvfølelse.