På vei…

Vemodig sitter jeg på toget hjem fra min mor, ser landskapet forsvinne bak meg, slik jeg har lært å legge fortiden bak meg. Stadig nye inntrykk kommer inn i synsfeltet, som igjen legges på minnet. Livet, som en togtur…

De senere årene har jeg oftere tenkt at det nærmer seg siste gang jeg besøker min mor, til tross for at hun er svært så oppegående og sprek for alderen. Det er uunngåelig, selv om jeg prøver å vende meg bort fra tanken.

Etterhvert klarer jeg å se for meg alt det fine vi har gjort på disse dagene, og det vil komme flere. Gode samtaler, uten stress og mas. Hva er det å stresse eller bekymre seg for nå? Nei, det er ikke behov for å mase om livesendinger mer. Jeg er ikke lenger en som legger tunge bører på hennes skuldre. Nå er det ro og hygge i heimen på alle vis.

Jeg har sluttet å telle timer og dager til jeg skal dra igjen. Rastløshet og uro er ikke lenger plager som alkoholen måtte “behandle”. Higen etter å raskest mulig komme seg til bistrovognen og sette meg med en flaske vin er forlengst historie. Jeg var en god kunde i togets kafeteria, for det ble aldri bare en flaske, så små som de var. Knapt ett glass etter mitt mål. Nå kan det slumpe til at jeg kjøper en kopp kaffe, som i dag.

Hastige tanker farer forbi, som toget suser de avgårde – langs med Lågen, nedover Gudbrandsdalen stadig nærmere hjemme. Stille snakk av medpassasjerer, noen ler og kan hende gråter noen avskjedstårer. Selv om det alltid er trist å dra igjen gråter jeg ikke. Jeg kommer tilbake. Ikke minst har jeg gode minner, de jeg henter frem på dårlige dager. Disse gode minnene som får problemer til å skrumpe inn slik at jeg ikke lenger ser dem. Ingen bekymring over dagen i går og ingen planer for morgendagen.

Jeg er her og nå, en opplevelse av å være i det absolutte, slik jeg drømte det skulle bli, men som jeg stadig skuslet bort. Famlet, snublet, men reiste meg. Nå sitter jeg ikke lenger og bare ser på livet fare forbi , men jeg er med, en medpassasjer i livets tog – på reise mot nye mål.