Uskyldig moro ble til det reneste helvete…

Jeg begynte å drikke av en grunn og fortsatte av en annen…

Mitt første ordentlige møte med kong alkohol skjedde på en av de sedvanlige bygdefestene. Omtrent alt og alle som kunne krype og gå til disse festlighetene kom, spesielt om noen kjente musikere skulle spille opp til dans.

—

Åge Aleksandersen skulle komme til nabobygda, en diger plakat lyste opp og bare inviterte meg på fest, dans og moro. Tenk, selveste Åge: «Æ har så lyst te å dains me dæ». Han bydde opp. Det var lørdagskveld og ungdomstid og jeg skulle på fest, koste hva det koste ville. Selv om det var 16 års aldersgrense på inngangen, pleide det aldri å være noe problem med å komme inn på bygdefester, så jeg var ikke så bekymra for at jeg, en trettenåring ikke skulle komme inn. Men hva skulle jeg finne på å si hjemme? Kanskje bare spørre, si at alle venninnene mine hadde fått lov, og de er jo rettskafne å være sammen med. Mor visste jo heller ikke hva aldersgrensen var, så fikk bare håpe – gikk hun fem på…

Jippi, det gikk. Måtte bare love å holde meg sammen med bestevennene mine. Nok en gang hadde jeg stått og løyet mor rett opp i ansiktet, uten å mukke.  Jeg skulle se og høre på Åge Aleksandersen, på ordentlig fest på samfunnshuset. Danse og virkelig ha det hyggelig. Helt konge! Nå gjensto det å opptre overbevisende og ikke gå på en blemme som kunne røpe løgnen om at jeg ikke skulle dra dit sammen med noen av venninnene mine.

Lørdagen kom og jeg skulle liksom hjem til bestevenninnen min, og vi skulle liksom ta bussen til felles kjente, som bodde i nærheten av samfunnshuset og der festen skulle være. Etterpå skulle vi liksom gå hjem til dem, sove over og ta bussen hjem dagen etter.  Nå i dag ser jeg hvor heldig, eller uheldig jeg var som ikke hadde telefon hjemme, så mor kunne ringt og sjekket opp om alt jeg sa stemte. (Nei, det fantes ikke mobiler den gangen). Jeg befant meg jo på bussen til et helt annet sted, til kroa for å møte min forbudte kjæreste. Der skulle han og de andre gutta «forsche» før en kamerat skulle kjøre oss til festen.

Det hadde vært en liten knute på tråden mellom kjæresten min og meg, men vi hadde skværet opp. Han hadde bedt om unnskyld og lovet bot og bedring. Selvfølgelig tilga jeg ham. Likevel kjente jeg på en uro der jeg satt på bussen. Hvordan ville han være i kveld? Ikke tenk på det. Nå skal jeg bare ha det gøy. Være med på alt. Gutta hadde, som antatt, allerede begynt festen og var gått påseilet da jeg kom. Nå var det min tur…

Jeg var normalt avholdende, ville ikke drikke – kom aldri noe godt ut av det, og jeg ville heller ikke skuffe de hjemme. Noen smaksslurker hadde jeg tatt tidligere, men aldri blitt annet enn beruset. Ja, jeg hadde faktisk syntes det var litt godt, denne varmen spriten sendte nedover brystet. Og så, dette snevet av munterhet og oppstemthet i etterkant. Dit, men ikke lenger. For jeg hadde ønsket å være klar i toppen, passe på og være «flink pike». Inntil den kvelden. Egentlig hadde jeg vel planlagt dette en stund, finne den rette anledningen, og nå var den her, så jeg bestemte meg for å ikke være så prektig denne kvelden. Bestilte en solo og hadde ingen motforestillinger da noen smuglet litt sprit oppi glasset. I kveld skulle jeg virkelig være med på moroa, når selveste Åge kom. Det var ikke kjøpesprit som havnet i glasset, og nei. Rein 96%, hjemmebrent fra en gard i distriktet. Stemningen steg raskt, og det var på tide å komme seg i bilen for Åge ventet. Jeg skulle jo «dainse me hain».  

Det ble trangt om plassen siden vi var seks stykker som skulle inn i Forden, men jeg satte meg på fanget til kjæresten min, så det gikk bra. Bare det ikke var kontroll, nå når det var storfint besøk til bygda. Kjørte gamleveien, sjelden politi der, men nok av humper og hull i veien. Sjåføren traff vel alle de hullene som var på grusveien og hodet mitt fikk gjennomgå. Det var nok det som gjorde meg ør i toppen. I tillegg ble søla en del drikkevarer siden det ikke var enkelt å treffe munnen i den farten og på den veien. Lukta vel som et helt vinmonopol da vi kom fram. Riktig nok hadde jeg fått noe innabords også, så humøret var på topp da jeg ramla ut av bilen. Schalabajsen!

Åge sang og alle danset, foruten om meg. Jeg lå i baksetet på Forden, tilgriset av mitt eget spy og sov. Det var den kvelden, og altså min ordentlige debut på drikkefronten. Denne uskyldige moro, som i og for seg ikke var så uskyldig når jeg tenker tilbake, ble dråpene som startet det årelange helvetet.

Bygdefesten fikk fatale følger, men ikke før mange år senere. Jeg hadde sådd frøet som utviklet seg til alkoholavhengighet siden det sannsynligvis lå i mine gener. Jeg var et lett bytte for kong alkohol fordi jeg var uvitende om hva som foregikk i hjernen. Og det dreier seg ikke om lav intelligens, men kall det heller «kluss» på hjernen, som allerede hadde startet den gangen, i mine ungdomsår, på en av mange bygdefester. Jeg klarte etter hvert å la flasken stå urørt i mange år, helt til jeg var nærmere tretti år, men da gikk det raskt nedover. For når livet ikke lenger var en dans på roser, eller en dans med Åge, husket hjernen min hva som skulle til for å få meg i bedre humør, «forbedre» mitt selvbilde og øke min selvtillit. Dessverre ble glasset løftet alt for ofte, og ikke av glede, men sorg…

—

Jo da, alkoholen er verdens beste danseskolelærer. Men for meg ble denne ungdomsmoroa inngangsbilletten til et kvart århundre i alkoholens faste grep – en evig runddans jeg egentlig ikke ville være med på. Men jeg klarte aldri å takke nei da han bydde opp, med eller uten Åge Aleksandersen som akkompagnør. Alkoholen sugde ut all drivkraften i meg, alle mine verdier og livsgleden. Den tok alt!

Ja, jeg begynte så absolutt av en grunn og fortsatte av en annen – for hjernen ville det slik, den hadde blitt lurt av kongen, kongen befalt, og den ble fortapt, jeg ble fortapt… Men jeg vant til slutt, da jeg innså at alkoholtrangen, og årsaken til at jeg drakk lå i fortiden. Min alkoholavhengighet var et symptom på alt som hadde skjedd i forkant – i livet mitt. Da jeg tok tak, begynte å bearbeide disse sorgene, og etter hvert også sorgen etter alkoholen fikk livet en ny mening etter hvert. For det var smertefullt å gi opp det livet jeg hadde levd med alkoholen også, men langt på nær slik det var da jeg prøvde å kontrollere mitt liv med å ruse meg. Jeg drakk for å feire, for å glemme og for å slippe smertene. Til slutt mistet jeg kontrollen, ingen ting virket til å holde alle lidelsene borte. Bunnen var nådd, og da jeg erkjente dette, og at jeg trengte hjelp, ga jeg slipp og ba for mitt liv og ble hørt…

—

En ting er sikker; jeg gjorde så godt jeg kunne. Hadde ingen alternativer siden alkoholen hadde klusset til i hjernen min. Den gang, da jeg drakk handlet det ikke om å leve, men å overleve. I dag som jeg har overlevd, handler det om å leve. Virkelig! Og en annen ting: DET HANDLET IKKE OM Å SLUTTE Å DRIKKE, MEN FINNE MULIGHETER FOR Å SLIPPE! Selv om jeg i starten, og ene og alene da av én grunn, å slutte å drikke, slik jeg begynte, så har jeg fått erfaringer og kunnskap om at det handlet om å slippe og dermed at jeg skal fortsetter med å finne nye muligheter for å slippe å begynne igjen. Jeg vil LEVE IGJEN. Så det som ligger til grunn, først det som startet drikkekarrieren min og senere edruskapen min, kan vel sammenlignes: Jeg begynte av en grunn og fortsetter av andre…