Den standhaftige …

Det nærmer seg jul, og jeg kjenner meg ganske rolig. Jeg gruer meg ikke så mye, slik jeg har pleid, selv etter jeg ble edru. Godt å kjenne at hodet mitt ikke arbeider 24-7, at jeg klarer mer å ikke lage meg oppgaver jeg egentlig ikke har behov for å gjøre. Jeg greier å legge bort gårdagen og ikke bekymre meg så mye for morgendagen. Jeg har brukt edruskapstiden til å jobbe med meg selv, bevisst og ubevisst. Altså har jeg øvd meg noen år. Over seks år har det tatt å komme hit jeg er i dag, og fortsatt er det en vei å gå. Men hvor skal jeg? Hvem vil jeg bli? Har jeg et ønske om å bli annerledes enn jeg er i dag?

Apropos jul. Og det å være annerledes. Jeg husker fra barndommens tv-juler, om den standhaftige tinnsoldaten. HC Andersens eventyr som var filmatisert. Annerledesgutten. Jeg var bergtatt. Mest av ballettdanserinnen. Henne jeg ønsket å være. Hun lignet figuren i min mors smykkeskrin, som jeg noen ganger fikk lov å låne, bare for å se henne snurre rundt til melodien som startet å spille hver gang lokket ble åpnet. Jeg drømte meg bort. Jeg ville være som henne, i rosa tyllkjole. Akkurat slik jeg hadde sett noen danse på tv, også rundt juletider. Jeg så for meg at jeg sto på tåspissen med armene i en sirkel over hodet. Rundt og rundt og rundt. Tanken gjorde meg svimmel. Drømmen om å bli snurret rundt, løftet opp …

Nøtteknekkeren satte også sine spor i meg, som jeg ikke ante den gangen. Jeg har sett klipp fra den i senere tid, og selv da har jeg drømt meg tilbake, til de gode minnene fra barndommen. Om disse finkledde menneskene som også svirret rundt, på ett ben. Spesielt disse ranke mennene, ettbenssoldater hver gang de hoppet opp, like dann som den standhaftige tinnsoldaten. Forunderlig vakkert.

Den standhaftige tinnsoldaten, denne merkelige figuren som bare hadde ett ben siden en feil hadde oppstått da den ble laget. Som ble kastet i kakkelovnen, og sto like stram og strak i det flammene oppslukte den, og hvordan dukkedanserinnen sto og så på da tinnsoldaten forsvant i flammene. Den endte opp i asken som en blankpusset klump. Den gangen tenkte jeg ikke på det, men akkurat nå kom det meg i hu at det er som i Frans av Assisis bønn – Det er ved å dø, at man oppstår til det evige liv! Og uansett hvor «ødelagt» man har vært i tidligere liv, kan man bli til noe vakkert senere …

Jeg har vært som den standhaftige tinnsoldaten selv. Ikke helt etter malen fra starten av, satt på spissen, med sårbarheter jeg ikke taklet. Prøvde å holde balansen, på to ben. Vanskelig nok det for en komplisert person som meg. Jeg var heller ikke som alle andre, slik tinnsoldaten også skilte seg ut. Jeg prøvde, men ga opp, ga meg over til alkoholen, tilnærmet lik flammene, og jeg brant i helvetet. Men jeg oppsto fra asken, slik soldaten gjorde, en skinnende tinnklump, jeg som et “smykke”. Som en enestående “juvel” kan jeg nå si. Men det har sittet langt inne å erkjenne, å våge å si det, og tro på det, at jeg faktisk er én fantastisk person, som andre kan se opp til, beundre og ha som forbilde. En amulett, slik tinnsoldaten ble forvandlet til, kan jeg være noe fint for andre. Som en Fugl Fønix opp fra asken.

Nå er jeg ballerinaen i strutteskjørt, stolt og kry i livets dans …

I mangel på eget bilde ble det: Photo by Gustavo Tabosa on Pexels.com

2 thoughts on “Den standhaftige …

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s