Bekymringer stresser, og kan være en flyktig tilstand …

… Slik gleden også kan være … Det er opp til meg.

Har gått en stund og grublet, vært i tvil om dette skulle deles, men kan hende åpner det andres øyne også, om at vi er våre verste kritikere og dommere, så jeg lar det slippe løs. Og ikke for å få medlidenhet, bare så det er sagt.

Det er jo en sannhet at jeg ofte tenker det verste. Før var det alle andres feil at ting ble som de ble, at jeg drakk, mens nå er det meg selv som får gjennomgå bøddelens skarpe sabel …

*

Jeg har vært hos legen tre ganger på de siste to ukene. Før disse besøkene var det over fire år siden sist, så jeg pleier ikke å renne ned fastlegekontoret akkurat. Leger har aldri vært min greie, det er noe skremmende med dem, eller egentlig det som skremmer er mest budskapet jeg kan risikere å få servert. Når det er sagt skulle jeg sett at jeg hadde tatt helsesjekker langt oftere. Det var også legens råd …

Det satt langt inne å be om hjelp til å komme inn i rusbehandling. Med andre ord satt det langt inne å erkjenne for «offentligheten» at jeg hadde et alkoholproblem. Jeg visste det jo selv, innerst inne, men når jeg sa det høyt overfor min lege, da måtte jeg jo også ta tak i alle konsekvensene, vertfall om jeg virkelig ønsket å komme meg videre for å få et bedre liv. Jeg har ikke blitt så mye bedre på å erkjenne at jeg kan trenge hjelp til å løse problemer, eller i dette tilfeller å finne ut hva som plager kropp og sinn. Har gått en stund og hanglet, nesten ett år, utsatt og utsatt, men så skjønte jeg at jeg måtte gå til legen, vertfall ta en sjekk – blodtrykk, blodprøver og alt det andre nødvendige ettersynet, for å avkrefte, eller bekrefte sykdommer eller lidelser. Enkelte plager trengte jeg å sjekke ut, funn jeg selv hadde merket var bekymringsverdig og dermed hovedgrunnen til å oppsøke legen. Det dreide seg om et sår som plutselig hadde kommet på nesen og ikke ville gro. Legen videresendte henvisning til hudspesialist, hvorpå jeg fikk time den 17. mars 2022. Ja, du leste riktig nå. Var jeg ikke stresset nok fra før, så ble jeg det da beskjeden om undersøkelsestimen kom. Med andre ord skal jeg gå i fire måneder uten å helt vite, gå og undre, gruble og bekymre meg for hva disse hudforandringene kan være.

Og ikke nok med det, jeg går her og venter på svar angående blodprøver, avføringsprøver og gud vet hva. Prøver tatt for å sjekke ut all verdens sykdommer, sykdommer vi alle frykter, så klart hodet kverner. Og all denne tenkingen skaper jo enda flere kroppsplager og forverring av de som allerede var der. En ond sirkel, og tanken har slått meg, jeg får vel som fortjent … Jeg tenker for eksempel at alt dette er et resultat av all giften jeg har tilført kroppen min. Og det kan faktisk være korrekt, siden rusmidler i aller høyeste grad påvirker de indre organene og deres funksjoner. Jeg er ikke nådig med meg selv; med min tidligere livsstil så fortjener jeg å måtte lide, som en straff for alt det vonde jeg har påført andre. Etter mange år med stort alkoholinntak, og røyking, var det vel bare et tidsspørsmål om når kroppens reaksjoner ville komme.

En sunn sjel gir et sunt legeme sies det. Kan ikke si jeg har gjort så mye i forhold til dette den siste tiden. Selv om jeg har forsøkt å pleie den mentale delen i meg ved å blant annet meditere, gå turer eller finne på noe annet å gjøre enn å gå rundt å tenke ut mulige sykdomsforløp og årsakene til dem, så har jeg langt ifra klart det slik jeg har pleid tidligere. Til og med naturen, som alltid har gitt meg så mye, har jeg ikke greid å oppsøke slik jeg har ønsket. Alt har vært et ork. Tiltakslysten har vært lik null, og igjen har dette dynget ned selvfølelsen min. Dette har skapt fortvilelse og et sinne. Sinna på meg selv. Sinna for å ikke ha klart å la være å google alle mine symptomer. Sinna for å leke lege. Jeg vet så alt for godt det virker mot sin hensikt, men dessverre har jeg ikke klart helt å la være å søke opp for å finne ut hva som kan feile meg. Dermed har jeg, som de fleste forstår, skapt enda flere bekymringer og sikkert også flere plager, mentalt og fysisk. Slutt med dette, sier jeg, og likevel sitter jeg der og leter opp den ene skavanken etter den andre, for så å piske meg av skyldfølelse etter på.

Jeg bedriver en stor synd – jeg griper inn i egen vekst. Foregriper hva som kan skje, og jeg gremmes. Pålegger meg all skyld. Og jeg glemmer, at faktisk er det smerte, stridigheter og tilbakeslag som har fått meg hit jeg er i dag, som har bidratt til sinnsro og vekst. Så jeg trenger å finne tilbake til grunnopplæringen i min tilfriskning: Å søke vekst ved ydmykhet og godtagelse, og innse at selv det som ikke virker godt, sunt og nødvendig der og da vil bringe meg dit det er godt, sunt og nødvendig å være. Jeg skal vende mitt ansikt mot lyset, selv om jeg i øyeblikket ikke ser … Og ikke minst; når jeg åpner mitt sinn for hva andre har å si, da har jeg så mye mer å vinne. Dette høres kanskje rart ut, men jeg trenger å snu tankegangen min.

Korrekt! Jeg trenger å finne det positive og ikke begrave meg i negativ tankegang. Ja, jeg kan risikere å få en diagnose jeg ikke liker, en beskjed om noe jeg frykter, men livet er ikke dermed over av den grunn. Jeg skal være takknemlig for at jeg sitter her, for de nødvendige forandringene jeg har gått gjennom, de jeg var redd for den gangen, men som jeg tok meg gjennom, og kom ut på andre siden. Og det meste ble tusen ganger bedre.

Selvfølgelig skal jeg skille mellom forandringer til det verre og til det bedre. Kan det bli verre enn det var? Det har blitt helt klart at jeg ikke kan stå stille og se den andre veien. For essensen i all vekst er viljen til å forandre meg til det bedre, og viljen til å påta meg ansvaret det fører med seg.

Jeg iakttar stadig venner eller slektninger som gjør små forandringer for å bedre sin livskvalitet. Tenker; om jeg bare … Det skulle vært mye enklere om jeg gjorde som dem … Så klarer jeg å se, eller noen påminner meg, likepersoner aller mest, at jeg straffer meg selv ved slik tankegang. Og jeg erkjenner, litt etter litt, og vende blikket mot meg selv og bestemmer meg for hvilke forbedringer jeg kan gjøre. Hvordan kan jeg unngå tankekjør i dag? Hva kan jeg gjøre for å forbedre meg selv? Hvordan kan jeg utvikles i dag? Finnes det noe jeg kan lære meg? Kan mine utfordringer løses på en annen måte? Finnes det en gammel, trøtt redsel jeg kan kvitte meg med? Finnes det en ny lykke jeg kan oppleve? Og svaret er JA!

Når jeg daglig holder orden på mine personlige tilkortkommenheter, om jeg kan kalle det for det, denne grublinger over hva som kan skje, så behøver jeg ikke lenger være så redd for å se på den vage, diffuse tilstanden, hvor fornektelsen så lett tar overhånd. Jeg er ikke et overmenneske, så jeg faller tilbake, til selvmedlidenhet, til sinne, til frustrasjon, til anspenthet og bekymring. Og langt ifra fri for frykt. For det er vel en del av det å være et menneske, på godt og vondt, å kunne tåle og utstå, til og med klare å tenke: Jeg klarer dette også, selv om det kan medføre enda mer smerte og prøvelser. Smått om senn vil jeg klare å overlate, og minske presset jeg pålegger meg gjennom behovet av å finne alle svar og løse alle problemer som kan dukke opp langs veien lenge før jeg har begynt å gå på den. For mine planer kan inngripe mange av mine handlinger og skape risiko, men jeg behøver ikke takle alle i dag. Jeg kan ta den tid det behøver, og bevege meg steg for steg i min egen takt. Gjennom å konsentrere meg på hva som er best for meg her og nå og ikke ta sorgene på forskudd. For det som ser umulig ut kan bli mulig, det er jeg jo et bevis på. Og, jeg er faktisk både klokere og sterkere enn jeg var i går …

Ingen vet hva morgendagen bringer, så jeg tar dagen i dag jeg, og den er egentlig ganske bra, når jeg kjenner etter …

Fremad marsj! Ikke la deg stresse nå … Hold takten!

En god start på dagen hjelper, og denne var aldeles nydelig …

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s