2021, året som legger seg i rekken av de årene som kanskje blir husket for alt som gikk til helvete.

Jeg sender det dit vertfall, til helvete … Og går videre … mot et bedre sted å være

Jeg er på vei ut til et nytt år, for å feire året som snart er omme. Jeg har funnet frem penklærne, selv om det er ett par dager til. De er ikke nye, for jeg har nok av antrekk som nesten aldri blir brukt, så de får klare seg. Kanskje umoderne, eller kanskje de er moderne, for moten gjentar seg jo. Slik så mange andre ting gjentar seg. Som at jeg nok en gang skal lukke døren til ett år, som er forbi, og som ligner litt på fjoråret. Et nytt, stridt og følelsesmessig år. Det er snart historie. Kapitelet skal lukkes. Jeg skal bla om i boken, en ganske så trist sorti, ispedd noen glade linjer …

Jeg har en ubesvart invitasjon, til en fest. Nyttårsfest, hvor alle vil takke for det gamle. Jeg har ikke tenkt å gå, jeg tar takketalen her. Sier jeg, som for 7-8 år siden aldri ville takket nei til et festlig lag. Jeg ville åpnet festen lenge før den begynte, og avsluttet lenge etter at de siste gjestene gikk. Det er også historie …

Det er en tenkt sammenkomst, en avslutningsfest som pleier å være på årets siste dag, hvor jeg har blitt anmodet til å holde talen om året som har gått, men jeg har bestemt meg for å ta den i dag. Bli ferdig, for hva kan skje på de to gjenstående dagene som kan påvirke denne takketalen. Egentlig er det ikke så mye å takke for, er det vel …

På den imaginære invitasjonen sto det: Du er herved invitert til nyttårsfest, til lett passiar om året som har gått. The same procedure as last year, men med noen endringer. Miss Sophie ville aldri godtatt det.

Forretten vil være covid-19, basert på fjorårets råvarer, servert på en seng av redsel og uforutsigbarhet. Hovedretten er en Deltavariant av koronaviruset, ispedd frykt, isolasjon, skepsis og sinne. Til dessert vil det være omikron, som sikkert vil gjenskape mer uro. Alle rettene kommer med pfizer og moderna, alt etter ditt valg. Vel bekommen!

Som sagt har jeg ikke lyst til å dra på festen. Kan ikke akkurat si at maten frister, og dessuten har jeg fått tilbehøret tre ganger før. Jeg føler meg allerede mett. Langt mindre har jeg lyst til å rote i gammelt grums fra året 2021. Hva godt kommer det ut av å snakke om nedstenging, om fratatt frihet, om all angsten for smitte og om alles frustrasjon og uforutsigbarhet. I tillegg om redselen for egen helse; er det hudkreft eller «bare» diabetes 2? Om å være pårørende og medfølgende bekymringer, som jeg egentlig tok oppgjøret med ved å avstenge kontakten. Om å ikke få kjøpt drømmehuset og erkjenne at drømmeprosjektet gikk i vasken. Om alle disputtene i heimen – småkranglene om alskens hverdagslige ting: «Det må du jo ha forstått nå etter alle disse årene»! Om etterfølgende skyld og anger, for å ikke strekke til, være et godt nok medmenneske; jeg lot være å ringe (og så rettferdiggjorde jeg det ved å sende julekort). For å ha tillatt meg selv å være selvmedlidende, bitter, sinna, irritert og gud vet hva.

Men jeg må da for f… få lov til å vise mine følelser! Spørsmålet er, var de berettiget?

Altså, jeg har ikke lyst til å samles rundt et bord med forståsegpåere. Alle dem som tror de vet bedre, som har løsningen, som gjentas til det kjedsommelige, men bare forholder seg i ro. Og jeg maser om, for dem det kjedsommelige, at det ikke nytter å bare snakke, syte og klage, men foreta handling og ikke komme med tomme fraser og ord. Action, en endring på alt vi gjorde i fjor, og året før. The same procedure … Nei, det har jeg fått nok av, satt DET i vrangstrupen. Kan vi ikke snakke om netflixserier. Ja, for jeg skaffet meg abonnement, som jeg i utgangspunktet aldri skulle, siden jeg ikke ønsket flashback hver gang jeg så serier som minnet meg om fortiden, da jeg stirret på skjermen, mens jeg drakk i ensomhet. Likevel betalte jeg abonnementet, for å ha noe til «å slå i hel» eventuell kjedsomhet, som sjelden kom. Men jeg må nok si at tv-en har blitt brukt for å unngå å føle – ensomhet, frykt og angst for … For hva? For å slippe å tenke, bekymre meg, lage meg oppfatninger om eksempelvis sykdommer, om jeg er i ferd med å bli gal, i denne mentalt isolerende tiden, hvor jeg straffet meg selv med dårlig samvittighet for å sitte der å glo, skaffet meg dårlig selvtillit og skyldfølelse over å falle tilbake til tittekassa.

 Åhhh, jeg orker ikke. Utsatte å ta tak, gjøre andre ting – det som egentlig hjelper, på dager jeg er alene, eller alle de andre dagene også, alt jeg normalt elsker, når jeg er ute i naturen og ser på det virkelige livet. Bare være, i eget selskap, for det er ikke skremmende, og jeg slipper å forklare, og alt annet. Som når katta stirrer på meg. Kanskje lurer på om jeg er gal, når jeg febrilsk kler på meg, plukker opp handlelisten, tar på sekken (som alltid er med), og tenker med meg selv, til og med sier høyt, til ingen som lytter; må jeg gå når jeg ikke har lyst, men bare ønsker å være inne. Så jeg kler av meg igjen, legger alt tilbake, tusler til sofaen, ustabil, som i abstinenser, etter sukker og søtsaker, men jeg skal holde ut. Ok, jeg tar det i morgen. Jeg skulle ha gått … Nei, jeg er glad jeg ble …

Jeg har grått mye dette siste året, og jeg gråt i går også, i min ensomhet, som i og for seg aldri har skremt meg eller gjort meg trist. Jeg har grått av glede og tristhet, av redsel og oppgitthet. Og noen ganger av ingenting, som i går. Eller noe var det jo. Emosjonelle krumspring. Mentale tilbakefall. Men jeg gråter, de forløsende, salte tårene, og når jeg tørket mitt våte kinn kjente jeg en indre ro. Og ensom, nei!

Hvor var jeg?

Nyttårsfeiring … Hør her, denne festen blir jo bare en reprise av fjoråret. Om alt det vi ikke fikk lov til, og det skal vi liksom feire, og snakke om. En oppsummering av alt vi ikke (eller jeg) fikk til, eller aldri prøvde engang. Og i all denne frustrasjonen vil jeg glemme alt det jeg klarte, det jeg skal være takknemlig for – alle de små tingene i hverdagen, de fine sommerdagene, skogsturene, årets første bad i sjøen og alle de andre svømmeturene eller spaserturene sammen med noen jeg bryr meg om. Om setra, hjem til mor, om barnebarn og familietid, om alle de gode samtalene, om bilturer, om stille stunder alene, om hjemmekos i lag med min partner, om hverdagens gleder. Om alt som gjorde meg glad, eller trist. Om bare den ene dagen …

Kanskje skal jeg dra likevel, om du lover at vi heller kan være tilstede for hverandre under hele middagen. At vi kan le og more oss over bagateller og ikke henge oss opp i alt som vi ikke fikk gjort. (For det var ikke bare vår feil, at noe ligger der ugjort). Kan vi ikke bare la virus være virus. For en gangs skyld …

Akkurat ja, middagen er avlyst. Restriksjoner sier du. Hva annet kunne jeg vente. Helt greit det, for jeg hadde jo egentlig ikke lyst. Men det kunne blitt hyggelig. Så da får vi ha det til gode til neste år, kanskje … Jeg utsetter årsoppgjøret, årstalen til da også. Eller, jeg tok det jo her. Fikk du det ikke med deg? Kort oppsummert, for deg, men da må du for hel… lytte da!

Ett nytt, rart, underlig, vanskelig, dustete, idiotisk, sørgelig, vondt, tankefullt, men også gledelig, fint og lærerikt år er over, snart. Takk for at jeg fikk ta del i nye erfaringer på godt og vondt – at jeg kan se tilbake på berikende og utviklende hendelser selv om de var problematiske, eller rettere sagt utfordrende. Takk for at jeg kan sette opp nye ting og hendelser på min takknemlighetsliste. For jeg har jo så mye å se tilbake på. Nei, så mye å se frem til. Men aller viktigst, at jeg er her i dag. Og så, til slutt, ett skritt videre, mot det som kommer, og så ses vi da, om ett år. Inntil da: GODT NYTT ÅR!

P.S. Glemte å si: DET ER DAGEN I DAG SOM GJELDER. Du fikk den – Bruk den! Lag deg et godt minne til neste års nyttårsfeiring …

Og enda en ting, en viktig ting: TENK PÅ DYRENE, LA RAKETTENE VÆRE! Og tenk på alle pengene du slipper å skyte opp i været for ingen ting. Året som gikk er ikke verdt det. Festbrems sier du. Nei, jeg har tatt til fornuft!

Jeg går inn i 2022 med HÅP, TRO OG KJÆRLIGHET!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s