Sentimental eller følsom?

I følge Store Norske Leksikon står det at sentimental betyr følsom eller følelsespreget på en overdreven og søtladen måte. Følsom betyr å være mottagelig for følelser. Så jeg håper inderlig jeg er følsom, ikke sentimental …

Noen ganger leser jeg om sentimentale personer, og jeg grubler litt over beskrivelsen, eller prøver å se for meg denne personen. Er det en vemodig og nostalgisk person, eller en som er overdådig og «klissete». Mest ser jeg for meg et melankolsk menneske. I forhold til beskrivelsen av personen er det kanskje best å se på hvilken situasjon den befinner seg i. Er det forbundet med kjærlighet og glede eller sorg og tristhet?

Når det står å være mottagelig for følelser, betyr det da mottagelig for andres eller egne følelser? Blir usikker. Jeg skriver over; håper jeg er følsom ikke sentimental. Egentlig vil jeg si jeg er «god» på å ta til meg andres følelser, kanskje litt for vâr, men når det dreier seg om hva jeg selv føler vet jeg at jeg har skjøvet dem bort altfor ofte. Jo da, jeg har klart blitt bedre, men jeg ser at jeg trenger å øve mer på å være i tomheten. Denne tomheten som ofte beskrives som følelsesløs, men det er vel snarere tvert om. I denne tomheten, å være i dette tomrommet, er hvor alle de tunge og triste følelsene befinner seg. Det er der jeg kjenner denne oppgittheten og enkelte ganger en redsel for å nettopp føle det jeg føler, og dermed prøver å skyve dem enda lengere bort. Derfor mener jeg at jeg trenger å øve mer på å være i dette «rommet» mer, eller rettere sagt akseptere.

Når jeg aksepterer, tillater jeg meg selv å ikke bortforklare. Jeg vil påstå at når jeg aksepterer er det, heller det mer mot å bedrive egenomsorg. Jeg sloss ikke så mye mot mine følelser og det å komme meg ut av dette tomrommet. For jo mer jeg sloss, jo vanskeligere blir det å komme meg ut. Jeg trenger simpelt hen å bare la følelsene skylle gjennom meg. Gi slipp! Gråte!

Når jeg gråter, noe jeg har gjort mye av i det siste, og kan hende er det et godt tegn, et tegn på at jeg er i ferd med å gi slipp. Litt etter litt har jeg tillatt mine følelser å slippe ut, uten å være så redd for reaksjonen. Og da mener jeg min egen reaksjon, slik jeg før kunne føle skam, sinne og redsel for at jeg gråt; for sterke, store jenter skal ikke gråte … Ja, som sagt har jeg grått mye, men mest alene, uten tilskuere. Jeg er vel fortsatt redd for å vise den virkelige meg, den sårbare, eller kanskje i de tilfellene, den sentimentale. Å bli oppfattet som sentimental. Nei virkelig, det kan jeg ikke.

Så, midt opp i denne grublingen, har jeg innsett, at jeg kan virkelig ikke påstå at jeg viser min sårbarhet nok. Ikke før jeg åpenlyst kan gråte, felle mine tårer uten frykt for å bli dømt som sentimental, usikker og redd. Det er vel i de tilfellene jeg også er mest modig, siden jeg virkelig våger å vise mine svakheter. Jeg velger heller å kalle det mine styrker.

Hva andre måtte mene dersom jeg gråter, det er opp til dem, er det ikke? Ser de ned på meg så sier det noe om dem, ikke rent lite faktisk, at det mest sannsynlig er de som er redde. De har noe de ønsker å skjule, en hemmelighet ingen skal få vite om. De holder igjen. La gå – hold igjen!

Jeg vet hvordan det er å bære på hemmeligheter. Det er de som fører meg inn i det mørke, tomme rommet. Jeg er på vei ut derifra nå. Jeg kjenner igjen de som fortsatt befinner seg der, og jeg aksepterer, respekterer deres valg om å være der, deres valg om å tie. Men jeg vil ikke lenger, så jeg «jager» alle ballongene i rommet for å stikke hull på dem. Er jeg heldig, vil noe følge mitt eksempel.

Man blir glad av å smelle ballonger, jeg blir, selv om jeg kan skvette litt av smellet, vertfall om jeg ikke er forberedt. Noen skriker alltid av redsel, når det smeller. Kanskje de heller skulle slippe lufta ut uten å smelle dem, men det forutsetter at ballongen ikke er knyttet i enden. Ser dere bilde jeg prøver å fremstille? Uansett, lufta slippes ut – vi gir slipp på hver vår måte … De med redsel kanskje mer med en «aggressiv gladhet»?  For det er mer forløsende, i etterkant, når vi alle innser at det ikke var så skremmende og farlig.

Hvor vil jeg med dette? Hva har dette med sentimentalitet eller følsomhet å gjøre? I mitt hode blir det en forklaring på at vi skal tillate oss å slippe følelsene løs, for om vi ikke gjør det, blir vi fort sentimentale. Som i motsatt fall kan bety det samme som bitterhet, «størknet» sinne, om vi blir værende i det tomme rommet, fullt av udetonerte ballonger, i verste fall bomber …