Smertelindring …

… Eller et påskudd

Glede er den følelsen de fleste drikker på. Et ønske om å forsterke den. Jeg var ikke et unntak, selv om jeg husker mest situasjonene jeg hadde det vondt, når jeg var trist og lei meg og drakk i et forsøk på å bli glad. Uansett var det alltid et påskudd for å drikke, en beleilig hendelse, den perfekte unnskyldning for å rettferdiggjøre min drikking overfor andre så vel som meg selv.

Da mitt skrantende høyre kne, etter flere år med håndballspill, fikk seg en skikkelig trøkk, og jeg gikk og ventet på meniskoperasjon, så ikke jeg på det som forferdelig, men som en gave; jeg kunne drikke mer. Jeg ble sykmeldt, barna var mer hos andre og denne smerten måtte jeg døyve på et vis. Like fullt måtte jeg skaffe meg drikkevarene, og selv hvor vondt jeg hadde det, klarte jeg alltid å komme meg til butikk og pol. Avhengighetens sterke krefter …

Faktumet er at det hadde egentlig ikke spilt noen rolle hvordan jeg hadde det, jeg måtte bare drikke. På tross av at jeg i starten klarte å bli i bedre humør, flytte fokuset bort fra smerten, så endte jeg alltid opp som et nervevrak – full av angst, frykt og enda mer lidelse. Jeg, som mange, forsøkte å klamre meg til gamle ideer uten resultat, inntil jeg ga helt opp.

Jeg er evig takknemlig for at jeg ga opp. Jeg har levd edru og godt noen år, og kneet har vært der, fra tid til annen, men ikke hindret meg nevneverdig, før nå. Tenk om alkoholen fortsatt hadde makten over meg i dag, når jeg nok en gang sitter her med dette smertende kneet. Jeg har trodd det verste når jeg nattetid har grått meg i søvn.

Etter legebesøk i går, antatt avrevet leddbånd, som sikkert skjedde da jeg skled på tur forrige uke, men hvor jeg bare gikk videre på kroppens eget smertestillende – endorfiner (https://balanseihverdagen.no/lykke-hormoner ), og uten å tenke på annet enn om jeg ble møkkete på klærne. Senere har smerten tiltatt. Jeg kan bare vente på MR, som jeg har fått time til den 16. mai. Bare å smøre meg med tålmodighet, ikke noe annet.  Men akk, så kjedelig, ikke å få gå på tur eller pusle i hagen. Takk og lov for at tanken på å drikke aldri har falt meg inn.

Og vet dere hva legen sa: «Du får ta deg noe smertestillende, sitte med benet høyt og slappe av». Jeg måpet tilbake, for han kjenner min historie: «Slappe av med benet høyt skal jeg nok gjøre, men smertestillende, det kan du bare glemme». Han ble nok en smule flau, tok seg i deg og sa: «Voltarol kan du smøre på». Var det et påskudd for å prakke på meg medikamenter? Jeg takket for hjelpen og gikk …

I dag har jeg lest om smertelindrende kremer, og utvalget er stort. Om voltarols virkestoffer fant jeg bare diklofenakdietylamin, men ikke hva det er, bortsett fra at det med liten skrift sto dette: Brukes med forsiktighet ved nedsatt nyre-, hjerte- eller leverfunksjon. Brukes ikke av gravide eller ammende. Bør ikke brukes lengre enn 14 dager. For meg høres dette skummelt ut, noe avhengighetsskapende. For jeg kan ikke fatte og begripe, at selv om det smøres utenpå lokalt der hvor smerten er, må det naturligvis gå inn i kroppen. Da går det jo i blodet også. Og med tiden må jeg ha mer, og mer og mer, og så noe sterkere, og så hjelper ikke det … Snøballen ruller.

Men jeg fant noen som er produsert av naturpreparater; kamfer, mentol, peppermynteoljer og trollhassel for eksempel. Den gode gamle Tigerbalsamen. For alt jeg vet er det noe humbug med liten skrift der også …

Mulig jeg er streng med meg selv, kall det naiv, men jeg bestemmer hva jeg ønsker å tilføre kroppen min nå. Jeg kan utstå denne smerten, overleve den, for jeg vet hvordan virkelig smerte er, og den kan ikke sammenlignes med denne, og sannheten er at jeg kan ikke overleve den en gang til.  Jeg tar en dag av gangen jeg, gjør det beste ut av det. Og det er sol og fint vær, jeg kan sitte ute med strikketøyet, lese eller skrive. En bitte liten forsiktig gåtur kan jeg nok også klare. Det gjør jo noe med psyken, og den skal vel så mye pleies, når kroppen er i ulage. Blir humøret bedre, kjennes smerten mindre – en tomme glede er mer enn en meter sorg og smerte …

Som sagt, jeg klarer meg jeg, jeg overlever dette også, så lenge jeg kan fylle på meg en dose av verdens beste medisin etter mitt syn; naturopplevelser. Hva om leger skrevet ut det på blå resept.