DET VAR BARE EN DRØM …

Ingen katte, ingen klokke vekket meg. Bråvåknet selv, fra en drøm, som først føltes så virkelig. «Det var bare en drøm!»

Når det er mye som skjer rundt meg, når hodet stresser, kan jeg ofte ta det med inn i natta, og deretter drømme de rareste drømmer, som i natt. I går skjedde det så mye som påvirket meg i alle retninger.  Positive beskjeder og hendelser, men også noe negativt, og jeg har en tendens til å henge meg mest opp i det. «Typisk, at det skjer meg liksom.»

Jeg hadde gått og uroet meg unødvendig for hudspesialisttimen, men legen så ikke noe som var bekymringsfullt – takk og lov. Egentlig skulle den beskjeden gjort dagen min glad. Dessverre var det andre ting som fikk min oppmerksomhet; som at bussen kjørte foran nesa på meg – en bagatell ja, men den hendelsen ble etterfulgt av flere. Det som ødela mest var da en venn ville utnytte min tillit, eller var det kan hende mangel på tillit fra min side, at jeg ikke ville låne vedkommende penger. Jeg har hatt så mange dårlige erfaringer med å være godhjertet og gavmild i pengespørsmål, så jeg ville ikke hjelpe, i redsel for å bli lurt nok en gang. Det var det vennskapet, mest sannsynlig, for det har vært stille siden – helt stille.

Jeg mistrodde personen, på feil grunnlag kanskje. Hadde ikke tiltro til historien og årsaken til hvorfor jeg ble spurt om å avse noen tusenlapper. Når personen sier hen vil forstå om jeg ikke kan, og jeg svarer jeg kommer til å blakke meg, at jeg ikke kunne, selv om jeg sikkert kunne klart det, men det var denne redselen som slo inn, tankespinn: Hen vil utnytte meg …  Jeg er bare en venn når jeg kan hjelpe med penger. Våre samtaler betyr liksom ingen ting. Det er pengene mine som betyr noe, ikke jeg, ikke meg som person, men det materielle. Nei, jeg kan ikke hjelpe! Etterpå fikk jeg slengt i «trynet» at jeg er en som svikter og skuffer, som bare tenker på meg selv. Ingen kontakt siden … Og nå sitter jeg og tenker om det var bare jeg som sviktet og skuffet – prøver å rettferdiggjøre mine handlinger. Og jeg fikk jo aldri forklart. Om alle gangene jeg ble misbrukt og tråkket på. Og etterpå satt jeg der, erindret; jeg var ikke bedre selv – jeg brukte mennesker og venner for pengenes skyld, eller for å få alkoholen jeg den gang så sårt trengte … Gjorde jeg det riktige?

Vanligvis er jeg en person som hjelper de som virkelig trenger hjelp, også med penger når jeg vet de har hederlige og ærlige hensikter. Dessverre har ikke alle har hatt gode hensikter. Jeg har brent meg. Blitt utnyttet på det groveste, og i går slo forsvarsmekanismen inn, rett og rimelig. Jeg ville være på den trygge siden, virkelig vite. Og jeg ville la vedkommende vite om de gangene noen hadde lurt meg opp i stry. Det var det jeg gjerne skulle ha fortalt, til mitt forsvar, men sjansen kom ikke. Nå har jeg skyldfølelse opp til ørene. For jeg bryr meg virkelig om min venn, som kanskje ikke lenger er en venn, så da var personen kanskje heller ingen venn … Rettferdiggjøring … Forstå da!

*

Denne drømmen jeg hadde, som var mer et mareritt; jeg drømte jeg ble satt i fengsel for å ha hjulpet noen i god tro med å finansiere hjelpetiltak for flyktninger. I stedet hadde jeg bidratt med anskaffelser av narkotiske stoffer, som ville vært mitt verste mareritt, det å bidra til noens død … Klart jeg skulle fengsles.

Drømmen var jo bare en drøm. Klart personen, min venn ikke skulle finansiere narkotika. Hva har jeg gjort? Jeg har mistet en god venn i mistillit. Fortsatt er jeg som fengslet, i mine tanker, i tapet av en kjær venn. Kan du tilgi meg? Kan vi snakke – kan jeg forklare? Kan vi forsones? Er det bare en drøm?