Har dere ventet på meg nå? Nei, selvfølgelig har dere ikke det …
Jeg tok meg den friheten til å ligge litt lenger i dag. Jeg har jo frihet til å gjøre hva jeg vil.
Ofte kan jeg ligge med dårlig samvittighet overfor noen som eventuelt venter på meg, men jeg hadde ingen avtaler, og ingen «ventet» heller. Det er bare jeg selv som gjør meg opp en formening om at noen sikkert trenger min hjelp eller noen sitter og venter på å få «siste nytt» fra min front. Realiteten er en helt annen. De leser når det kommer og bryr seg lite om jeg legger ut noe klokka sju eller ni. I dag klarte jeg å slappe av og la andre «vente» …
Sinnsroen jeg hadde opparbeidet under morgenstunden ble brutt da min samboer roper fra sitt hjemmekontor. Jeg kjente et snev av irritasjon der jeg sto og laget meg frokost. Tenkte at jeg skulle nok ha stått opp tidligere likevel. Nå blir enda noen minutter av dagen borte ved å hjelpe ham … Projiserte problemet over på min samboer, om jeg velger å kalle det et problem det at jeg unnet meg en time ekstra. Kjære tålmodighet, hvor er du? Kom sinnsro!
Hva er det som ikke kan vente? Tenkte jeg det ikke … Trøbbel på dataen. Jeg prøvde tålmodig å forklare, nok en gang, for dette hadde jeg forklart og vist ham før. Midt i setningen mistet jeg fatningen, eller tålmodigheten, for hans tålmodighet var for lengst borte. Han måtte bli ferdig for han hadde en avtale … Hører jeg hever stemmen min, mens han ser på klokka. Det stresset meg. Puster en ekstra gang: Slik og sånn og trykk på den og skriv der og inn på mail og legg ved fil. Altså binders. Husker du hvor du lagret, der er den. Legg ved og send. Sånn, verre var det ikke. Pust ut. Det tok bare ett minutt. Ro ned. Du rekker dagen din fortsatt, og hvis ikke, skriv overtid.
Nei, du er ikke dum, bare utålmodig. Og det er ikke så galt om du gjør noen feil, så prøver du bare igjen, og med tiden går det, kanskje … Så neste gang du står fast, vent med å rope på meg. Prøv mer først, så skal jeg ha tålmodighet til å høre på din frustrasjon …
Jeg vet ikke om det er det at han aldri ser ut til å ville huske dette, og det er sannsynligvis fordi jeg alltid iler til og hjelper, så han selv ikke får prøvd, og feilet, for så å lære, at det er det som gjør meg litt trist, eller om det var det at han liksom tok det som en selvfølge, uten et «takk for hjelpen.» Og jeg hørte meg si: Neste gang orker jeg ikke hjelpe, for du viser ikke tegn på takknemlighet, og nå burde du kunne dette selv!
Han hadde gått, og jeg sto og tenkte at jeg trenger å vise mer tålmodighet. Eller kanskje var det ikke min tålmodighet, men hans … Så egentlig trenger jeg å la ham prøve og feile mer selv. Hvordan kan noen lære om andre alltid gjør tingene for dem? Når de aldri våger feile, eller vi våger å la dem feile, for så å se at de klarte det likevel, selv om det tok litt ekstra tid. Senere vil det jo gå raskere, og frykte for å feile vil minske, og med tiden forsvinne …
I overført betydning: En pårørende kan aldri få en rusavhengig til selv å ta ansvar for livet sitt om de alltid iler til så fort den avhengige roper på hjelp. De lærer aldri å hjelpe seg selv om vi alltid rydder, ordner opp, gir penger, lager mat og vasker klær. I det store og hele aldri gir slipp. Er det den rusavhengiges ønske om å få orden på livet sitt, og å stoppe å drikke eller vårt ønske …
Rom ble ikke bygget på en dag. Ting tar tid, og vi trenger å gi tid. Vise toleranse og være tålmodige. Vi trenger å ha tålmodighet med alle, også oss selv. Og ja, jeg har trengt mye tålmodighet for å lære meg å bli tålmodig, og jeg er nok ikke helt der enda, men jeg jobber på, så en dag … I mellomtiden vil jeg feile, miste sinnsroen, tålmodigheten, sikkert heve røsten og bli oppgitt. Men nå klarer jeg raskere å ta meg inn. Så en dag ja … Så jeg øver trutt, og hver dag blir jeg bedre på å forstå at noen frø vil vokse opp og blomstre, andre ikke …
Tålmodighet er kunsten å håpe … mer enn en dyd …
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 