TA SJANSEN!

Jeg husker tilbake til åttitallet, da var det et underholdningsprogram som het Ta sjansen! Uten å gå nærmere inn på hvordan det foregikk, men kort fortalt handlet det om å komme lengst på Besserudtjernet i Holmenkollen med egenbygget farkost.

Å ta sjanser som byr seg skulle jeg gjøre oftere. Når jeg lar de gå forbi handler det ofte om frykt for å feile og dumme meg ut. Jeg kan komme med ubegrunnede unnskyldninger – dette er ikke noe for meg, eller hva skal dette være godt for…

Selvsagt kan det stemme at jeg ikke har noe nytte av å løse enkelte problemstillinger, men i det store og hele, vil jeg si at jeg alltids har noe å lære, få nye erfaringer og mer kunnskap om meg selv. Og skulle jeg feile eller gå på en blemme, kan jeg jo bare prøve på nytt. Det handler også om mestring overfor meg selv, og bare meg.

Det er ofte andres meninger vi er redde for når vi ikke tør å ta sjansen når muligheter byr seg. Noen ganger gjør vi det for å tilfredsstille alles ønsker. Da første rusbehandling ble foreslått, og alt var tilrettelagt for at jeg kunne bli edru, ga jeg etterhvert etter selv om jeg ikke var klar. Forsto ikke poenget, men jeg tok utfordringen for å stilne de som krevde.

Selv om det ikke gikk slik mine nærmeste hadde håpet, og det var vel en kalkulert feil fra min side, lærte jeg likevel noe, og det ble sådd et frø i meg, som lå inne i meg, lenge, og som jeg til slutt plantet i ny og bedre jord. Nå vokser jeg frem i ny drakt. For hver dag som går, hvert år jeg tiilbakelegger har nye knopper utprunget på utallige flere greiner.

En ny fin dag ligger foran meg, hvor mange muligheter står i kø, om jeg bare våger å gripe sjansen til å se på dem og deretter gjøre noe med dem. Jeg kan risikere at det går bra. Det er jo bedre å ha prøvd og eventuelt feilet enn å ikke ha prøvd i det hele tatt.

Det stemmer at det ikke finnes problemer, bare muligheter. Jeg har ikke alltid sett det slik, men like fullt innså jeg muligheten til å kunne lykkes, grep sjansen, og til slutt klarte jeg det.

Små sjanser er ofte begynnelsen til store bedrifter, men mange mennesker lar sjansen gå fra seg fordi den er kledd i kjeledress og likner hardt arbeid. Jeg for min del liker å kjenne at jeg har gjort noe fysisk, bli sliten og trøtt. Jeg liker å gå turer i ulendt terreng, og aller helst utforske nye steder, og da kan jeg gå langt. Etterpå vet jeg at jeg fortjener en pause.

T. S Eliot sa: Bare de som tar sjansen på å gå for langt, kan finne ut hvor langt det er mulig å gå. Jeg er så enig, og jeg har funnet ut at den eneste gangen jeg går tom for sjanser, er når jeg slutter å ta dem. Så jeg setter meg i farkosten min, ser hvor langt jeg kommer, for det kan være den sjansen jeg får, og den vil jeg ikke miste.