BITTERHETENS SLAVE

Bitterhet er en av de sju dødssyndene (hovmod, grådighet, utukt, misunnelse,
fråtseri, bitterhet og latskap). Dødssynd, det sier sitt…

Bitterhet medfører store omkostninger. Vi kan risikere å støte mennesker fra oss med bitterhet, et kneblet sinne. Det er skammelig å være bitter. Vi føler vi må skjule det, og da blir det dobbel byrde, for bitterhet er å bære nag, og den børen kan bli tung å bære…

Jeg leste: “Å gi plass til bitterhet er ytterst alvorlig. For da stenger vi oss fra åndenes sollys.”

Jeg har erfart at når jeg innrømmet overfor meg selv at jeg er bitter og hvem bitterheten tilegnes, har jeg begynt å nøste opp i årsaken. Det gjenstår å få det bakenforliggende opp i lyset, som et troll. For hva skjer med trollet?

Bitterhet etser på sjelen. Første skritt på veien mot en løsning er å erkjenne at jeg er bitter, denne tvilsomme luksusen som er giftig for meg som den avhengighetspersonen jeg er. Jeg kan tendere til å bli avhengig av selvmedlidenhet utløst av bitterheten…

Bitterhet, størknet sinne, og sinne har jeg ikke råd til. Jeg har satt opp en liste over alle jeg er bitter på, sett på bakgrunnsbildet til hvorfor, og åpnet opp sårene. Dersom jeg fortsetter å gjenopplive mine gamle sår, er det en bitterhet, og denne bitterheten vil stenge for sollyset til min sjel. Til slutt slår det tilbake på meg selv, en treffsikker rekyl, som gjør meg vondt. Jeg sårer meg selv, kanskje til og med hater jeg meg selv for å fortsatt tilbringe tid på “å dyrke” bitterheten. Jeg har faktisk ikke råd til det, om jeg vil ha det godt med meg selv, og andre.

Jeg kan velge å åpne døren og slippe sollyset inn. For så å gå ut i friheten…

Jeg innser at jeg alt for lenge, kanskje alltid, har tatt vare på andres følelser, ikke mine egne. Jeg har valget, finne muligheten til å snakke om det, snakke med personen jeg er bitter på. Kanskje vil vedkommende avvise mitt forsøk, men jeg tok skrittet ut. Jeg trosset frykten, en annen tilbakeholdende tilkortkommenhet. For om vi ikke får delt de vonde følelsene våre, enten med den rettmessige utløseren, eller en utenforstående, vil de sette seg fast i sjelen.

Jeg erstattet en gift med en annen, alkoholen med bitterhet. Nelson Mandela sa: Bitterhet er som å drikke gift og håpe det vil ta livet av dine fiender. Egentlig er det meg selv jeg skader mest, jeg dreper livsgnisten i meg.

Noen gjorde meg urett. Instinktivt trenger jeg en god grunn for å rettferdiggjøre meg selv, og bitterheten “banker på”. Denne besnærende bitterheten. Unnskyldningen virker tilsynelatende edel og på sin plass. Krav om rettferdighet.

Bitterhet har som regel alltid opphav i en opplevelse av urettferdighet. Noen skylder deg en unnskyldning. Du mener du har en legitim grunn til å forvente bedre, siden du urettmessig har blitt påført sår eller skade. Du anser det som en rett til å kreve at balansen gjenopprettes. Hva gjør dette med deg når det ikke skjer?

Du klandrer deg ofte selv: «Hva er det med disse menneskene siden de tror de kan tråkke på meg og bruke meg – er det noe galt med meg ?» Det sier seg selv at dette er en selvødeleggende, destruktiv tankegangen. Og ordene du forteller deg selv forvandles til sinne, som setter seg på sjelen, bitterhet.

Bitterheten er alt annet enn vakkert. I verste fall kan den frata meg livsgleden. Om jeg tenker at jeg har rett til å holde fast på andres urett, betyr det ikke at jeg blir lykkelig av den grunn. Snarere tvert om.

Jeg har prøvd å følge manges råd: Tilgi! Men når jeg erfarer at en person ikke viser antydning til anger, føles det bortkastet å tilgi, men likevel prøver jeg. Kanskje mest for å forsone meg med, eller blir det fortsatt som å unnskylde personen? Jeg sitter fortsatt fast i bitterheten, rettere sagt, bitterheten klistrer meg fast til fortiden, mens jeg strever med å komme meg løs og gå videre… Jeg vet egentlig at jeg ikke kommer videre før jeg har satt ord på det.

Jeg har trodd at ved å forstå hvorfor jeg er så bitter kan gjøre at jeg klarer å ta bedre vare på meg selv, vertfall komme ett skritt på veien til frigjørelse. Og jeg innrømmer at det blir ikke fullbyrdet før jeg klarer å sette ord på det, fortelle det til noen, helst den rettmessige eier. Først da er jeg fri. Da får sjelen min fred.

Å gjenkjenne følelsen, erkjenne bitterhet er ikke alltid like enkelt, og i tillegg se årsaken. Det å sette ord på det vanskelige er vanskelig, likevel et godt stykke på vei mot en løsning.
Jeg tenker og tror, at hva som skjer med meg i livet ikke er like viktig som hvordan jeg tolker hvordan jeg opplever mine opplevelser rundt det. Med andre ord, jeg kan velge min holdning til situasjonen og mennesker… Jeg vil være i sollyset!

Så for min egen del forsøker jeg på daglig basis å minne meg selv på at motgang og vanskeligheter ikke er vesentlig. Denne positive tankegangen mange “misunner” meg. Problemer er jo uvesentlig fordi de er uunngåelig, og motgang er en helt normal del av livet. Det er hvordan jeg takler det som betyr noe. Jeg kan altså fokusere på hvordan jeg håndterer livet, i lys av situasjonen jeg sitter i.

Det ligger mye omsorg i tydelighet, og nå tenker jeg på egenomsorg, så da trenger jeg å være tydelig til meg selv. Ta tak i det virkelige problemet, og: Ta av børen! Så jeg sier sinnsrobønnen en gang til…