Tenk om…

Kunnskap ja; Den jeg lærte på livets harde skole. Ville jeg vært den foruten…

Tenk om jeg kunne vært der jeg er i dag uten å ha måttet gå gjennom det jeg har, gjort det jeg har gjort, drukket all ølen, vinen, spriten, snapsen og jeg vet ikke hva, for å bli den jeg er i dag – på godt og vondt. Tenk om jeg ikke var alkoholiker. Da hadde mange vært spart for mye vondt, spart for uvisshet og gnagende, sjelelig smerte. Tenk om jeg kunne visket all fortiden bort og likevel vært den samme i dag, likevel hatt all den erfaringen jeg har i dag.

Hva hjelper det å tenke slik? Blir ikke kvitt den veit du, fortiden min, og jeg hadde neppe blitt den samme. Så jeg må bare gjøre som min datter ba meg gjøre: “Tilgi deg selv mamma “. Og jeg har prøvd etter beste evne, selv om gammel grums flyter til overflaten igjen, men ikke på toppen av vinen lenger. Jeg måtte tilgi både meg selv og andre rundt meg, mennesker som hadde behandlet meg som “dritt”, for å kunne komme videre i livet og virkelig bli den jeg er i dag. Jeg er fortsatt ikke perfekt, og vil heller ikke bli det. Men jeg er perfekt nok, for mitt formål, for meg… Hva andre mener får være på deres regning. Eller jeg bryr meg jo om det, litt. Jeg vil jo være god nok for andre også. Jeg vil jo at barnebarna skal se opp til meg og at barna skal være stolte av meg. Så selvfølgelig gjør jeg det for andre også. Faktisk viktig for oss alle, se og vise at jeg kan, se og vise at jeg duger. Selvfølelsen vokser. Jeg blir et forbilde. Jeg blir satt pris på. Det er viktig det!

Med selvfølelsen kommer nytt mot, nye drømmer og ny styrke. Så er det det med tillit da. Tillit er ikke noe en får slik uten videre. Man må gjøre seg fortjent til den. Og det kan ta tid, men jeg lar tiden jobbe med meg. Noe jeg har lært meg er at jeg må skynde meg langsomt, ta tiden til hjelp og la det som skjer skje – i forhold til tillit. Jeg må ganske enkelt gjøre meg fortjent til det. Kunne ikke bare slutte å drikke å tro at alt ordnet seg, at alle ville komme løpende tilbake og omfavne meg. Nei jeg måtte også forandre på hele meg, mine tanker, holdninger og handlinger. En full recovery, en livsstilsendring av hele meg, hvordan jeg levde, mine holdninger, ja hele mitt livsmønster. Da måtte jeg begynne meg mitt indre, mine følelser. Jeg måtte først lære meg hva de ulike følelsene betydde og fortalte meg. Jeg var jo analfabet når det dreide seg om det mentale, det å skulle kjenne på og snakke om følelser.

Følelsene forteller jo meg om hvordan jeg har det, gir meg beskjed om noe er positivt eller negativt. Følelser er ikke farlige, men derimot hvordan jeg velger å handle på disse følelsene. Da jeg drakk var det “enkelt”, jeg drakk dem bort, men nå måtte jeg lære meg å håndtere dem uten å bedøve dem med gift. Så nå måtte jeg først kjenne på for eksempel redselen eller frykt (frykt er mer en syklig redsel), og prøve å finne ut hva jeg var redd for. Hvorfor ble jeg redd? Er det noe som skremmer meg, hvem gjør meg usikker eller hvorfor tør jeg ikke ta busse? Hva kan jeg gjøre med det? Det er altså selve situasjonen jeg må prøve å endre på?

Når jeg drakk på følelsen, ble jo ikke selve situasjonen endret, den ble bare distansert for en periode, men like forbannet var den der når alkoholen forsvant ut av kroppen min. (Her kunne jeg skrevet en hel del om abstinenser, men lar det være. Søk det opp, om du ønsker å finne ut av hva det er). For å forklare hvordan jeg måtte gjøre endringer, etter at alkoholen ikke lenger var “min hjelper”, vil jeg gi et eksempel:

Ta for eksempel det å reise kollektivt. Masse mennesker, masse styr osv. Usikkerheten, orker ikke se mennesker, se dem i ansiktet. Orker ikke alltid være smilende og vise glede. Orker ikke ta masken på i dag. Så drakk jeg og alle ble mer vennlige, syntes jeg. Jeg så alt gjennom uklare briller, men som for meg var mer klarere. Det ukjente og utrygge ble mer trygt. Men uten alkohol var situasjonen faretruende. Alle menneskene glodde på meg, de ville meg vondt, trodde jeg. Hvorfor trodde jeg det? Min selvfølelse, mine opplevelser fortalte meg at jeg ikke var bra nok. Var jeg bra nok? Tankemønsteret måtte endres, “snu tenken” – negativ til positiv, ikke enkelt, men det gikk. Menneskene var ikke ute for å ta meg. De skulle bare på jobb eller komme seg fra A til B akkurat som meg. Noen ganger må en bare stå i den vonde følelsen, oppleve at det går bra, at det ikke alltid er slik en forestiller seg. Prøve igjen og igjen, få erfaringer med at det er en opplevelse en har laget seg, en følelse en selv har fått ut ifra denne opplevelsen, en situasjon eller et menneske har laget rundt seg en gang i tiden.

Jeg klarte å sette min situasjon opp imot hva jeg hadde opplevd i barndom og oppvekst, se på det med andre briller – nypusset sådan. Det hele bunnet ut i min selvfølelse, at jeg ikke var god nok, trodde jeg. Dette høres så enkelt ut, men nei. Men enkelt forklar så må min tankegang i forhold til situasjonen endres. Bussen er jo fortsatt fylt til randen av stressende mennesker. Skal jeg klare å stå som sild i tynne blant alle disse ukjente folkene, så må jeg tenke annerledes. Jeg må slutte å være redd for følelsene mine. Stå i det, være litt redd – for jeg dør ikke, men det er litt ubehagelig, mest i starten, og så bli det bedre. Det er ingen, ikke enda vertfall, som er ute etter å ta meg. Faktisk mindre nå enn når jeg drakk. Da var det enkelte som sikkert skulle ønske meg dit pepperen gror.

Når jeg føler – tenker – handler, så blir alt mye bedre enn om jeg bare føler og handler. Når jeg bytter briller, ser alt med nye øyne, tør å kjenne på det vanskelige, ser på situasjonen, ser meg selv i situasjonen og menneskene rundt. Når det kjennes vanskelig så må jeg tenke på hva jeg kan gjøre for å gjøre det enklere. Jeg har fått et hode, så må vel bruke det… Hvordan vil jeg ha det? Kanskje jeg kan be med en venninne, slippe å gjøre det helt på egenhånd. Faktisk så blir alt enklere når en gjør det sammen med noen, men noen ganger må en gjøre ting alene. Jeg kan øve på å bli sterkere, skritt for skritt, skynde seg langsomt, kjenne motgang bli til seier. Lov å feile, lov å ikke bli helt “perfekt” med det første forsøk, men bare ikke gi opp. Ingen klare alt alene. Det er ikke nederlag å be om hjelp, men heller et tegn på styrke… og en dag ble jeg sterk nok til å ta bussen alene, men jeg var jo ikke alene – den var fortsatt stapp full av mennesker, som kanskje hadde vært eller var like redde som meg…

Jeg blir stadig bedre – dag for dag, så tenk om….