Komme til bunns

I hva?

I dette tilfellet problemet. Hva var så problemet?  Var det det at jeg drakk for mye? Både og kanskje, men det egentlige problemet var at jeg var ensom og hadde en dårlig selvfølelse. Alkoholen var en «løsning», jeg prøvde å døyve problemet med alkohol, så altså var alkoholen et symptom på at noe var galt. Så kan da et symptom være det samme som en mulig løsning? Ikke akkurat, men alkoholen ble som sagt et tegn på at noe var galt. Nå skal jeg ikke vikle meg mer inn i dette med symptom. Det minner meg på at jeg må rette opp en feil fra i går. Er det ikke fint å kunne rette opp i stedet for å la feilen vokse seg større, bli et problem, som setter i gang mange vonde følelser og igjen gale handlinger. Nå er det ikke slik at alle feil kan rettes opp, men en kan ta erfaring av dem, skaffe seg kunnskap om hvordan løse det bedre neste gang. Fortid er fortid – spist er spist og gråt ikke over spilt melk. Det er noe i det… Jeg for eksempel har fått kunnskaper om hvordan forholde meg til alkohol. Jeg kan velge å drikke eller ikke å drikke. Hva gir det beste resultatet? Kommer helt an på hva jeg ønsker å oppnå…

Tilbake til å rette opp. Jeg kom til å skrive at frykt er sykelig redsel. I og for seg er det det, bare ikke helt korrekt, men frykt kjennes mer intens ut en redsel. Der imot er angst en sykelig form for redsel/ frykt. Når redselen blir lammende, du ikke vet din arme råd og når alt ser mørkt ut, da er det angsten som har meldt sin ankomst, og alkoholen kjennes ut som den beste løsningen – for mange. De fleste er enige om at det ikke er den beste medisin å drikke for å bli kvitt med angsten. Dette kommer jeg tilbake til flere ganger…

Så var det dette med problemet, som var ensomheten og selvfølelsen. Jeg ble sittende å føle på det, la ensomheten vokse, fortelle meg selv at jeg ikke var verdifull, grave meg ned og svartmale alt. Jeg tenkte, og tenkte, men tankene var bare negative. Jeg orket ikke kjenne på det mer, orket ikke tenke mer, så da drakk jeg i stedet. Jeg følte, jeg tenkte, jeg handlet, men ikke riktig slik jeg burde. Jeg tok ikke tak i det virkelige problemet, jeg gjorde ingenting med det å sitte der ensom. Vel noen vil vel si at når jeg gikk på byen traff jeg jo mennesker, og da var jeg ikke ensom. Men jeg gikk ikke ut, oppsøkte ikke mennesker uten å måtte drikke. Jeg var jo redd for mennesker, redd for hva de mente om meg. Så var jeg faktisk enda mer ensom når jeg var blant folk. Følte meg enda mer utenfor da enn når jeg var alene. Så jeg drakk enda mer. Jeg flyktet. Snøballen rullet…

Gjenkjennende?

La oss si at jeg erkjente at jeg ikke mestret livet. For det gjorde jeg ganske så fort, men jeg visste ikke hvordan endre på det, hvordan få det bedre. Dersom jeg hadde tatt tak i hovedproblemet i starten, fått meg en vennekrets for eksempel, noen å snakke med, fortelle hvordan jeg hadde det, så hadde mye vært løst. Da hadde jeg ikke bare løst ensomhetsfølelsen, men også kjent meg mer verdifull når andre viste meg sin interesse. Jeg hadde fått godfølelsen, den du vet kommer når du mestrer noe, når du gjør deg en erfaring på at du kan noe, du er en noen liker, en noen kommer til, en noen bryr seg om, du blir en rollemodell, du blir ganske enkelt en du liker selv. Det gjelder bare å få den erfaringen, få eller opparbeide seg kunnskap, gjøre en endring i positiv retning, få tilbakemeldinger som backer en opp eller konstruktiv kritikk (ros før ris), som får deg til å ikke gjøre en eventuell ny feil. Det er viktig å kjenne at en vokser som person og en vokser best når en har det godt, når en kjenner på nærhet og kjærlighet.

Jeg oppsøkte ingen fordi jeg hadde ikke gjort meg noen erfaring på at mennesker ville meg noe godt. Jeg skulle løse det selv – med å drikke meg til mot. Den berømte snøballen. Jo mer jeg drakk jo mer redd ble jeg. Redd for hva andre mente om meg nå. Redd for å miste jobb, venner, familien osv. Redd for å ikke huske, redd for å glemme. Redd for alt. Redselen gikk over til angst. Virkelig ille ute og kjørte. Heldigvis kjørte jeg ikke, ingen førerkort – aldri hatt, ingen bil, så det var jo bra. Tenk på hva det kunne ha innebåret! Nei jeg gikk, men nå gikk jeg ikke ut. Når jeg måtte ut, slik som for å gå på butikken etter mer øl, eller polet, da gikk jeg helst om kvelden eller når jeg trodde de fleste jeg kjente ikke var ute. Skulle jeg være så uheldig at jeg så noen jeg kjente, snudde jeg, gikk en annen vei eller gikk hjem og ventet. En evig kamp, en kamp mot meg selv egentlig. Kong alkoholen hadde overtatt mine problemer, skulle løse dem for meg, og jeg så det ikke, før det nesten var for sent.

Rekk opp hånden den som en eller annen gang har drukket for å få mer mot, for å slappe av, stresse ned, for å unngå å kjenne på en vond følelse. Jeg vil tro de fleste har det, mer eller mindre. Det er bare det at en person som meg, en som ikke hadde lært, ikke hadde de riktige verktøyene til å takle problemer og følelsene rundt dem, en slik person vil bare fortsette å drikke, fortsette å utsett, skyve problemet foran seg, legge lokk på følelsene ved å bruke gift – alkohol til å bedøve seg, til å lamme følelsene og la tankene løpe løpsk og ta gale avgjørelser som igjen fører til mer drikking…

Da kom erkjennelsen, den virkelige erkjennelsen at jeg verken mestret livet eller drikkingen – jeg var maktesløs overfor alkohol. Da jeg erkjente 100 prosent at jeg var maktesløs overfor alkohol og at hverken øl eller vin kunne løse all motgang og livsproblemer, først da kunne jeg gjøre noe med det grunnleggende problemet, nemlig ensomheten.

Så følelsene skal en ikke være redd for, de er livsnødvendige. De forteller oss at noe er galt fatt, noe vi må endre på kanskje, eller noe vi må forsterke, slik som glede. Ja det er jo gode følelser også. Jeg dør ikke av vonde følelser, men handlingene de kan føre med seg kan jeg dø av. Jeg kan dø av å drikke alkohol. Så jeg drikker derfor ikke, ikke i dag… Men hvis jeg velger å drikke i dag så er det fordi jeg vil ha det vondt. Tar det i morgen jeg…

Komme til bunns kan også bety noe annet, også knyttet til et problem, som skaper et symptom, som skaper en snøball… Jeg måtte komme til bunns i min drikkekarriere, finne min personlige bunn, men det tar vi en annen gang. Får være måte på hvor mange problemer jeg skal komme til bunns i…, men jeg kan si det slik at: da jeg kom til bunns i problemet, erkjente at jeg verken mestret livet og at jeg var maktesløs overfor alkohol, gjorde dette hundre prosent, da visste jeg at jeg hadde nådd min personlige bunn. Da var det var bare en vei, OPP!

Dagens tanke:

For meg har alkoholismen vist seg å være en bittersøt arv – bitter på grunn av den smerten jeg led og «søt» på grunn av den smerten jeg fikk av den smerten jeg fikk, og som fikk meg til å innse og finne en bedre måte å leve på. For det er jeg takknemlig! (Lånt av ukjent forfatter, men kunne like gjerne vært mitt sitat)