Vargnetter

Vårt aller første problem er å godta tingene som de er, oss selv som vi er og mennesker omkring oss som de er. Dette er å innta realistisk ydmykhet, som er nødvendig om det skal bli noen virkelig fremgang i det hele tatt. Igjen og igjen er det nødvendig å gå tilbake til dette ubehagelige utgangspunkt. Dette er en trening i å godta som vi med fordel kan ha nytte av hver dag i vårt liv. Forutsatt at vi gjør vårt beste for å unngå å snu disse realistiske betraktninger til urealistiske unnskyldninger for apati eller nederlagsstemning, så kan betraktningene bli et godt grunnlag for en bedre følelsesmessig helse og åndelig fremgang. (Bill W.)

Det er forskjell på å gjøre noe, være noe og bli noe. Det jeg gjør former meg til den jeg er, og det er kun jeg som kan endre på dette. Jeg er ansvarlig for mitt liv og mine gjerninger. Det er viktig at jeg godtar mitt forhold til andre mennesker, erkjenner tingene som de er og godtar menneskene rundt meg som de de er, og meg selv som den jeg er. Jeg må akseptere at jeg bare kan endre på meg selv. Å erkjenne at tingene er som de er betyr ikke at jeg skal godta dem, men jeg kan lite gjøre med hva naboen fortar seg, forutsatt at det ikke er noe som har innvirkning på mitt liv. Da kan jeg si ifra, be om at naboen for eksempel demper musikken sin. Vi må kommunisere, kommunisere med hjertets språk oss imellom. Oppnår lite ved å være krass og lite imøtekommende.  Ja det var dagens formaning…

Eier jeg lykken behøver jeg ikke frykte mørket! Men jeg eide ikke lykken, jeg fryktet heller ikke mørket i mørkets forstand, men jeg så mørkt på hele min tilværelse. Jeg var glad i mørket. Bare sitte i mørket å se. Egentlig kjente jeg meg mer tilstede, mer ivaretatt og mer «sett» når mørket kom. Aldri vært mørkredd. Likte stjernehimmelen, drømme meg bort til fjerne himmelstrøk, men det var også på nettene mange av de vonde tankene kom. Alt ble fullstendig mørkt. Vargnetter igjen, den store, stygge ulven kom for å spise meg, gnage seg inn i marg og bein. Angsten banket på og jeg slapp den inn. Smerten, den skrikende smerten, men jeg kunne ikke skrike. Drikk mer…

Jeg skrev mye, heldig vis, og det var på en av disse nettene jeg skrev:

Svoltne ulvar

Dei riv og slit i meg som svoltne ulvar

Slepp ikkje taket, berre gneg og gneg

Lengre inn åt beinet

Dei er svoltne, vil ha blod

Eg er trøyt, vil ha ro

Dei svoltne ulvane har fått sitt måltid

Lagt seg til ro for ei stakket stund

Dei hufsar på seg der dei ligg å ventar

Eg vil burt – eg lengtar

Desse svoltne ulvane som kjem og går,

aller mest ved midnattstid

Dei gneg seg inn i marg og bein

Spor som ikkje vil gro,

men eg skal ikkje miste min tro

Desse vonde tankane som kjem

atter igjen utan varsel,

utan venleik eller omtanke

Har ikkje meir å gje,

ikke noko mot denne overmakta

Eg bèr, let dei slutte og jakta

Sjelden, eller aldri at ulvene kommer på besøk nå. Jeg eier lykken og trenger ikke frykte mørket… Ulvene har jeg skremt bort. Når jeg tar en dag av gangen har jeg mer sinnsro!

Jeg finner sinnsro på steder i naturen, slik som på stranden nedenfor her jeg bor (se bilde forside), på fjellet og ved elva med fiskestanga, sammen med mennesker som gir meg trygghet og som jeg kan gi noe tilbake til. Det å skrive gir meg også sinnsro. Finn ditt sted, din plass i livet, finn det selv – som Finn Kalvik: «Finne meg sjæl», verdt å høre på forresten.

Ha en flott dag, med sinnsro og sjelefred – Bare for i dag, om ikke annet…

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s