Pårørende, ikke like enkelt…

Tiden er alltid i bevegelse, så livet står aldri stille, og det må heller ikke jeg gjøre. Jeg beklager meg ikke lenger over fortiden og lukker heller ikke døren til den, men jeg lever IKKE i den lenger. Jeg lever i DAG. Likevel blir livet plutselig satt i et perspektiv; Tenk å ha familien på besøk, sitte å nyte en god middag sammen, snakke om hverdagslige ting og bare være der – for hverandre. To ord; Tilgivelse og takknemlighet!

Å bli rusfri innebærer for de fleste noen sprekker. Det er lett å slutte å drikke, det gjorde jeg nesten hver dag. Det var det å ikke starte opp igjen som ikke var like enkelt. Ingen pårørende vil nok bli trygg på rusmisbrukeren før vedkommende har vært rusfri over tid, kanskje ikke engang da. Det beror mye på hvordan misbrukeren selv velger å takle «livet etter», hvordan hverdagene forløper seg og hvor åpen og ærlig han eller hun er. Pårørende bør ikke gå rundt å alltid ha dårlig samvittighet eller for den saks skyld, vente på at «nå skjer det». Jeg vet at dette ikke er lett, jeg har selv vært der, men det hjelper ingen, aller minst den pårørende.

Som tidligere nevnt er kommunikasjon viktig, det å ha en dialog. Den eller de som sliter, og det er jo begge parter, må kunne ha rom for å dele om sine tanker rundt en eventuell vanskelig situasjon. Ingen kan hele tiden «lukte» seg til hva som skjer i neste vending, selv om de pårørende ofte har en syvende sans. Mine barn blir kanskje aldri trygge på meg, de er nok alltid på vakt og ser etter forandringer i min væremåte. De er dessverre vant med å leve med uforutsigbarheten rundt det å ha en mamma som drakk alt for mye, en mamma som skapte utrygghet i deres liv, og derfor klarer de ikke å legge bort denne sensitiviteten for endringer rundt en person de er glad i. Jeg velger å tro at, til tross for at noen som står en person nær ruser seg mye, så slutter de ikke å være glad i den eller de personene. Det er situasjonen rundt som de misliker, til tider hater, og det er denne situasjonen som må endres på. Jeg har skrevet om dette i en tidligere blogg, om at det er situasjonene som påvirker oss, som får oss ut av balanse om vi ikke vet hvordan endre på situasjonen, hele livstilværelsen. (Det forutsetter at vi har de verktøyene som trengs for å takle motgang). Selvfølgelig hjelper det at de ser at jeg tar grep, at jeg har det bra og ikke minst viser at jeg ønsker dette, at jeg vil være den mammaen som de trenger,

Enkelte situasjoner tenker jeg at de pårørende kan være med på å påvirke i en mer positiv retning, selv om det er den rusavhengige selv som sitter på ansvaret, det er bare den som drikker eller ruser seg som kan gjøre noe med sin egen situasjon. For oss alkoholikere er det viktig å ha noen som forstår oss, noen som ser og lytter til oss og som ikke bare viser oss pekefingeren og vender oss ryggen, selv om det kan trenges inn imellom. Pårørende må også ta ansvar for sine egne liv. Det vil si at de må innse at de ikke har noen som helst mulighet til å hjelpe om de ikke har et liv selv. Dette gjelder for så vidt for alle mennesker tenker jeg. Jeg som aktiv alkoholiker måtte innse at jeg hadde et problem, at alkoholen styrte livet mitt, og dermed ta grep og be om hjelp. Da er det godt å vite at en har trygge, gode støttespillere som selv vet å ta eget ansvar, som er sitt ansvar bevisst, som kan vise oss veien til å bli trygge på oss selv igjen.

Første skritt for å bli edru er et ønske om å slutte å drikke og å erkjenne at alkoholen må bort, at dens krefter er i ferd med å ødelegge hele tilværelsen for både en selv og de nærmeste rundt. Uansett hvem misbrukeren kontakter, så har den åpnet opp, faktisk erkjent sin maktesløshet, for å kunne motta andres hjelp, og det er enda ett skritt videre. Noen klarer å slutte på egenhånd, men et fåtall klarer å forbli edrue livet ut. Jeg tror, og mange med meg, at den beste måten å leve som tørrlagt alkoholiker på er å ha et felleskap rundt seg, det være seg gode venner, støttende familie eller arbeidskollegaer. For min sin del er det viktigste jeg har vennskapet og samhørigheten med andre alkoholikere, de som selv har valgt å forsøke å leve et liv uten alkohol eller annen rus. Det er vi som best forstår hverandre, vi som best vet hvor skoen trykker. Personer som velger å klare det på egenhånd kommer sjelden noen vei uten å være åpen om sine problemer. Mange har gått med hvite knoker, kloret seg fast lenge, for så å miste grepet igjen og da er ølglasset bare en armlengde unna. Skal bare ta en øl. Hvor mange alkoholikere tar BARE en øl? Mulig går det for en periode, men, tro meg, snart er kong alkohol raskt tilbake med å ha all styringen, og vel så det, og i morgen skal jeg ikke drikke mer fungerer dårlig. Vi som har satt bort flasken kan velge å drikke i morgen, for i morgen er alltid i morgen. Vi kan utsett til det uendelige.  Slik også for den som ruser seg. Jeg trengte en kraft sterkere enn meg selv, jeg trengte å kunne overlate til noen det jeg selv ikke klarte. Jeg selv er intet…

Det hjelper lite å endre på drikkemønster. Erstatte vin med øl eller sprit med vin. Ikke engang det å drikke vann til vinen hjelper. Fungerer også dårlig å bare drikke etter tolv eller spise frokost først. Jo da, har prøvd det meste, trodd at jeg klarte å drikke kontrollert, med den gang ei. For oss alkoholikere eller rusmisbrukere generelt er det bare en ting som funker, og det er totalavhold. Og om dere tror at livet er kjedelig uten alkohol, så spørs vel det mye på hvordan hver enkelt velger å fylle dagene sine. Livet er stort sett kjedelig om en ikke fyller det med noe positivt. Selv om vin og øl kan gi en positiv følelse for de «normale», så velger jeg å tro at selv de får det bedre med å for eksempel ta i bruk naturen som et boost på tilværelsen i stedet for å tilføre kroppen bedøvelse. En bedøvet kropp klarer aldri å få med seg alt som skjer rundt en og sanse alle de fantastiske, små tingene som daglig skjer der ute.

Familien og de nærmeste har stor betydning for hvordan fremtidsutsiktene kan bli, men jeg må påpeke, nok en gang, det er alkoholikeren selv som har hovedansvaret for hvordan gjøre endringene, hvilken vei den vil gå, men pårørende kan gå veien med dem. Husk bare at DU som pårørende må ta en pust i bakken. Vern om ditt liv, ha overskudd og skaffe deg et eget liv, slik den tørrlagte må skaffe seg sitt. Det er nødvendig for de nærmeste å forstå at jeg ikke velger de bort, men at min edruskap kommer først, at dersom jeg velger å overse viktigheten av hva som gir meg og min edruskap grobunn og voksende styrke, så er risikoen for å miste absolutt alt igjen så veldig stor. Det er viktig å ha noe sammen, men vi må respektere hverandres liv, gi og ta, vise omsorg for hverandre og gi rom for at nærhet og kjærligheten kan vokse på ny, vokse seg sterkere. Vi trenger hverandre, men vi trenger også rom for å utvikle oss i våre retninger. Livet blir kjedelig om alle skal gjøre akkurat det samme som det sidemannen gjør…

Alle vinner på å dele med noen om hvordan de har det. Alle trenger å bli sett og hørt. Alle trenger kjærlighet; Gi naboen en blomst, si hei til den du møter på veien. Vær mot andre slik du selv vil at de skal være mot deg. Vis hverandre respekt. Og en ting til: Gi deg selv litt kjærlighet i dag!

Hvordan gjør DU det best?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s