Hva som skjedde

Pårørende kan ha en viss påvirkning på om vi alkoholikere skal komme til å innse at vi har et problem, et problem langt over det å ikke mestre livet, nemlig at vi også er maktesløse overfor alkohol. Mine barn led, og jeg så det, men likevel fortsatte jeg. Om de ikke uttrykket seg verbalt, så utrykket hele deres vesen at de ikke orket mer av at mamma bare drakk og drakk, at mamma alltid hadde unnskyldninger for brutte avtaler, at mamma ikke lenger var den mammaen de så sårt trengte. I tillegg hadde jeg foreldre og andre personer, som selvfølgelig betydde noe for meg, men som ikke nådde frem med sine stadige, for meg masete og formanende ord, at nå er det vel nok Heidi. Det var jeg, ene og alene jeg som måtte innse det.

Så en dag tenkte jeg at jeg skulle lytte litt til alle de signalene alle rundt meg sendte. Jeg skulle prøve å endre på min livsstil, bli en bedre person, en god mamma, en person de ville like bedre. Jeg skulle legge meg inn på klinikk for å tilfredsstille dem. Jeg var jo på ingen måte en alkoholiker. Mulig drakk jeg litt mye, enkelte ganger, men det var jo fordi alt var så frustrerende. Jeg drakk fordi alle rundt meg var håpløse. Bare jeg fikk stoppet munnen på alle de som trodde de visste så mye bedre enn meg, så ville alt bli bra. Jeg måtte bare lære meg å drikke kontrollert. Jeg skulle bare lære noen enkle knep på å håndtere hverdagen bedre på. I morgen blir alt så mye bedre, hvis bare…

Som sagt så gjort, og etter åtte uker med behandling kom jeg ut som et nytt og bedre menneske, trodde jeg. Det jeg egentlig hadde gjort var bare å ruste opp kroppen til en ny runde. Allerede fra første innleggelsesdag hadde jeg planlagt min sprekk. Jeg hadde planlagt, uten å egentlig forstå det selv engang, at om noen uker eller måneder kan jeg drikke igjen. I og for seg så var jo det hele planen med min innleggelse; lære å drikke kontrollert. Som om liksom… Så lite visste jeg da om hvilke krefter jeg hadde å hanskes med, og så lite hadde jeg villet høre av hva behandlerne på klinikken hadde forsøkt å prente inn i hodet mitt. Så lite visste jeg at det var kun mitt eget ønske om å slutte å drikke som ville hjelpe meg ut av alkoholens grep.

Gå på møter og snakk med de som har gått foran deg var et av rådene jeg fikk, og jeg prøvde, men sikkert ikke nok. Jeg fant meg ikke til rette sammen med disse såkalte edruelige menneskene, de som snakket om åndelighet og delte sine fyllehistorier og gud vet hva. Gud ja, ham snakket de om også. Fantes ingen Gud for meg. Tenk alle de bønnene jeg hadde bedt om å få hjelp med både det ene og det andre, til og med hjelp til at i morgen må du, altså Gud, se til å skaffe meg mer penger, mer øl og gjøre det slik at jeg ikke trenger å bekymre meg for morgendagen mer. Nei dette skulle jeg klare på egenhånd. Dette klarer jeg best selv, for jeg vet jo best hva jeg trenger for å ha det bra. Akkurat da trengte jeg en øl. Men det var jo egentlig ikke så lurt, for det var jo øl jeg hadde drukket så mye av før, som hadde skapt problemer for de rundt meg (mrk. Ikke meg selv), så kanskje jeg heller skulle ta meg et glass hvitvin – med vann til. Smart! Alle drakk jo vin. Vin til maten, vin på ballkongen, vin meg hit og dit.  Det måtte være lov. Sunt var det for hjertet også, helst rødvin da. Jo da, hvitvin ble det, med vann til selvfølgelig.

Hvor lenge var Adam i paradis? Eksakt det vet jeg ikke, og jeg husker heller ikke hvor lang tid det tok før jeg var tilbake i samme “gamle bakgården”, med de samme gamle tankene om hvor synd det var på meg. Nesten ett år hadde jeg gått rundt på hvite knoker. Nok var nok. Det gikk raskere enn jeg ville innse, mye raskere enn da jeg først begynte å drikke. Min flukt var ikke over. Jeg hadde fortsatt mange innestengte følelser jeg måtte flykte fra. I tillegg kom alle de nye «konfliktene» jeg fikk med meg selv om at dette måtte ingen vite noe om. Dette må jeg skjule for barna, for mor og far og alle de som virkelig betydde noe og som brydde seg om meg. Litt for mye til tider syntes jeg. De MÅ ikke vite dette. Tilbake til start, dobbelt opp og i mente. Nesten ti nye år måtte det til før jeg selv innså at jeg måtte begynne å gjøre noe. At det var KUN JEG SELV som kunne sette en stopper, men bare ikke av egen hjelp.  Jeg maktet ikke mer. Kroppen orket ikke mer. Ingen alkohol kunne lindre mine smerter mer. Jeg hadde nådd min personlige bunn. JEG trengte hjelp!

Kanskje jeg skulle legge meg inn på samme klinikken? Kanskje jeg nå klarer det? Kanskje jeg skulle begynne å lytte til andre? Kanskje hadde ikke jeg alle svarene? Kanskje var det en Gud der ute? Kjære Gud hjelp meg!

Denne såkalte Guden hørte mine bønner, for jeg sitter nå her, snart fire år etter, uten å ha tatt en ny sprekk, og jeg vet at dette ikke ene og alene er min fortjeneste, selv om jeg har gjort det meste av jobben selv. Uten felleskapet, en kraft sterkere enn meg selv, og det å ikke glemme at edruskapen er ferskvare, at jeg på daglig basis må vedlikeholde den ved å gå i meg selv, finne min indre kraft – for den er der, rydde opp i små og store problemer som dukker opp – de kommer fortsatt, men jeg passer bare på å holde orden i kartoteket hver dag. Jeg er ikke lenger på flukt og jeg frykter ikke morgendagen lenger. Den dagen morgendagen begynner å få overtaket på meg igjen, eller at jeg befinner meg for mye i fortiden, da er undergangen svært så nær.

Det hjelper så lite å tro at så lenge alle rundt meg ser ut til å ha det bra, så har jeg det bra. Litt hjelper det jo, men det er jo meg selv og mitt liv det først og fremst gjelder. Jeg var en stor egoist da jeg drakk. Alt dreide seg om meg og mitt liv, aldri de rundt meg – de var bare i veien. Jeg må fortsatt være litt egoist, men det dreier seg om å sette min edruskap først, for at jeg bedre kan ta vare på meg selv for så å kunne ta vare på andre. Har ikke jeg det bra, så får ikke andre det bra heller – på sikt.  Da må jeg stoppe opp, rydde litt mer og muligens så har jeg glemt å være fullstendig ærlig mot meg selv. Jeg har glemt min daglige selvransakelse, og jeg har latt noe eller noen få mer plass enn det min edruskap SKAL ha. Jeg har unngått kontakten med min indre styrke, den jeg får når jeg har kontakt med en sterkere kraft utenfor meg. Jeg har glemt å være ydmyk og takknemlig…

Når jeg begynner å tenke på fluktmuligheter må jeg være på vakt. Da er det den alkoholiserte personligheten min som snakker til meg, den som plutselig sitter på skulderen min, tisker og hvisker: “Du trenger å slappe av nå Heidi, komme deg litt bort fra alt maset. Ta deg et glass vin du, det hjelper”. Det er da jeg må tenke tanken helt ut, tenke på alle konskvensene som vil skje om jeg tar det glasset med vin. Det blir jo aldri bare med det ene. Ingen alkoholikere tar bare ett glass. Så jeg må ta i bruk alle verktøyene jeg fikk med meg fra klinikken, de jeg skal bruke for å bygge huset oppå grunnmuren, som ble laget under behandlingen, de som trengs for å holde orden og reparere eventuelle skader på huset og som hjelper meg til å få et trygt og godt hjem. Jeg takker min Gud – slik jeg selv forstår min Gud, for Gud er over alt og i alt. Han eller hun(eller hva det er) er kjærlighet, som setter seg i mitt hjerte, når jeg lytter og viser min ydmykhet og takknemlighet.

Når jeg glemmer dette stenger jeg kjærligheten ute, og vil aller helst flykte – igjen. Da hjelper det å forstå at:Uro tar ikke bort morgendagens sorger, det tømmer bare dagen for dens styrke.(A.J.Cronin)

Og til alle pårørende: Dere kan så et frø, men det hjelper så lite om ikke den som ruser seg vil la det frøet sette rot, for så å la det vokse.  Likevel, fortsett å så…, men ikke glem at også du trenger næring for å vokse!