Samvittigheten- god eller dårlig?!

Lytter jeg til samvittigheten, min indre stemme?  Hva prøver samvittigheten å fortelle meg? Kanskje er det slik at noe jeg fortsatt frykter påvirker min samvittighet og at jeg derfor holder noe igjen, at jeg ikke er ærlig nok…

Med edruskapet kom også friheten. Friheten til å være meg selv, åpne opp og å være ærlig. Det er godt å slippe å gjemme seg bak masker, finne unnskyldninger på ditt og datt og det å la være å fortelle noe som ikke alltid er så koselig. Jeg forteller bare det som er høyest nødvendig og aldri noe jeg mener vil skade meg selv eller andre. Noen vil kanskje påstå at denne bloggen kan skade meg, eller at noen av mine nærmeste kan bli støtet eller såret, men da må vedkommende si ifra, for jeg mener dette er så viktig, og det er til mer hjelp enn det eventuelt skader. OBS! Er dette noe jeg bør ha dårlig samvittighet for å skrive?

Det er nå ikke slik at jeg gjør dette bare for egen vinnings skyld. Langt ifra. Jeg ønsker å nå ut til de som ikke selv har erkjent sin maktesløshet overfor alkoholen eller andre rusmidler. Hjelpe de som sliter med dårlig samvittighet fordi de ikke har villighet til å gjøre det rette på grunn av frykt. Det ligger mye frykt bak min samvittighet.

Så var det min samvittighet. Er den ren? Tja, så ren som jeg klarer å få den med tanke på meg selv og mitt liv og de jeg omgås. Jeg forteller ikke alltid sannheten når jeg vet det vil legge mer byrder til for meg eller andre. Det kan fortsatt hende jeg har unnskyldninger for ikke å gå på akkurat den festen jeg var invitert til. Jeg verner om meg selv. Personer som ikke nødvendigvis trenger å vite at jeg er tørrlagt alkoholiker, de trenger jeg heller ikke legge ut om den virkelige grunnen for at jeg ikke kommer til selskapet. Hva er vitsen med å gå rundt å late som om jeg er glad og tilfreds med at alle rundt meg er snydens fulle. Skal jeg ha dårlig samvittighet på grunn av det? Nei, jeg har ikke det. Så er det vel også en frykt for at jeg kan komme til å bli trigget av at andre drikker, og dette kan slå tilbake på min samvittighet.

Når jeg virkelig kjenner at noe ikke stemmer inne i kroppen min, eller i hjertet, om det er der samvittigheten sitter, da må jeg snakke litt med min indre stemme. Spesielt når jeg må melde avbud til familie og venner, de som vet om min fortid, da må jeg virkelig ha en lang samtale. Det hender jeg får en følelse av at de ikke alltid tror på meg, at de er mistroiske og kanskje til og med tror jeg har andre planer. Da får jeg dårlig samvittighet fordi de ikke har den fulle tilliten til meg enda. Denne samvittigheten går tilbake på hvordan jeg var, og alle de gangene jeg alltid hadde all verdens årsaker for å ikke komme på besøk. Jeg bebreider samtidig dem for å ikke tro meg, for å ikke ha tillit nok, selv om jeg vet at tillit tar tid og at jeg må gjøre meg fortjent til det. Jeg får derfor også dårlig samvittighet for å mistro dem for å mistro meg. Samvittigheten er fin, men rett så slitsom også…

Samvittigheten gnager mest når jeg sårer de jeg er mest glad i, og godt er det. Så er det noen ganger jeg kan få dårlig samvittighet av å ikke ha dårlig samvittighet. Situasjoner som kanskje skulle tilsi at jeg burde ha lyttet mer til min indre stemme, tatt andre valg, uttrykket meg annerledes eller latt være å ta en hvit løgn om at «jeg har det så travelt i dag at jeg dessverre ikke kan ta den kaffekoppen med deg». Er ikke, og har aldri vært noen kafè-gjenger. Kunne jeg ikke bare sagt det som det var? Er det mulig liksom. Kanskje bryr ikke samvittigheten seg om slike bagateller, eller er det bagateller? Blir den andre personen mer såret av at jeg sa jeg ikke kunne komme mer enn om jeg hadde sagt at jeg ikke kan fordra å gå på kafè. Tror ikke det, men jeg lurer noen ganger på hvorfor jeg sier det jeg sier, på autopilot på en måte? Så er jeg så forbanna ærlig som jeg vil ha det til? Lytter jeg nok til samvittigheten? Selv om jeg begynner å se klarere mine egne brister, må jeg fortsette med å stole på andre, lytte, se og lære av andre for selv å kunne stole på meg selv og at det jeg gjør er det mest rette. Her kommer vel også ydmykheten inn; at jeg må bli flinkere til å overgi min vilje til sterkere krefter enn det jeg alene har. Ikke minst å være tilstede i dagen i dag. Er det så nøye med alt jeg ikke rakk i går!

Uansett så prøver jeg så godt det lar seg gjøre å være så ærlig som mulig. I situasjoner som det er nødvendig å ta hensyn til hva som er best for meg selv akkurat der og da, eller om jeg skal tenke mer på den motsatte part, må jeg ta en avveining. Det er fortsatt dette med å være litt egoist, hva som kan skape en kollisjon oppe i hodet mitt, og som kan ødelegge alt jeg nå har opparbeidet – både edruskapen, tillit, samvittigheten og forholdene til personene som er involvert. Så langt det lar seg gjøre, prøver jeg å strekke meg og ta hensyn til alle parter, men det er neimen ikke alltid lett. Siden jeg fortsatt frykter noe, og det vil jeg gjøre, men frykten blir stadig mindre jo mer trygg jeg blir på meg selv. Trygghet oppnår jeg best når jeg er ærlig og røper mine innerste hemmeligheter. Dette skjer best ved å befri meg selv for skyld, som igjen forandrer mine tanker. For det er mine tanker som former meg og min fremtid. Når jeg har innsett at frykten ikke lenger trenger å styre meg, at jeg kan ærlig innrømme mine feil og mangler uten å være redd for andres oppfatning av meg, da blir min samvittighet også mer fri og ren.

Min samvittighet forteller meg vertfall at jeg skal bry meg om «naboen», og når min indre stemme forteller meg at noen ikke har det helt bra. Vi alkoholikere «kjenner ofte lusa på gangen» og gjenkjenner raskt når ikke alt er på stell. Nå når jeg selv har mindre av egne bekymringer ser jeg også bedre andres. Jeg må ofre noe av meg selv for å kunne hjelpe andre og legge min stolthet til side. Det er ikke prestisje jeg er ute etter, men mulig gjør jeg det for å lette på min samvittighet. Det ville være en løgn å si at jeg ikke gjør det for å hjelpe meg selv, for ved å hjelpe andre hjelper jeg like mye meg selv. Jeg ville ikke ha kommet meg hit jeg er i dag uten at jeg har åpnet opp, gitt av selv til andre, for at de skal kunne åpne opp og gi av seg selv og dermed gi tilbake til meg. Jeg vil fortsette med å hjelpe andre alkoholikere, og om så, lette på min samvittighet, men lykken blir desto dobbelt så stor. Og det har jeg vertfall ikke dårlig samvittighet for…

Noe jeg lurer på er, og kanskje kan noen gi meg et svar, eller gi meg litt fornuftige tanker rundt det at vi tørrlagte alkoholikere har mer dårlig samvittighet enn andre, om det er tilfelle? Har kanskje mer grunn til å ha det, tenker jeg eller…? Kanskje er det slik at vi fortsatt ikke eier samvittighet, slik noen vil påstå? Er jeg bare et menneske jeg også?

Min fortid er ikke lenger en selvbiografi. Det er en oppslagsbok som skal brukes, åpnes og deles. I dag som jeg er på vakt, ser jeg for meg vidunderlige bilder. Forbilder. For selv om denne dagen blir mørk, slik noen dager vil være, vil stjernene lyse enda klarere senere. At det virkelig skinner vil jeg snart kunne bevitne. All min fortid vil denne dagen være en del av meg, fordi den er nøkkelen, ikke låsen. (Daglige refleksjoner s.133)

Det er noe med å koste for egen dør…

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s