Det er så lett å gå forbi…

Det er påfallende at selv innenfor kretser der det jobbes for rusavhengige fortsatt er fordommer og stigmatisering av rusmisbrukere. Det dreier seg mest sannsynlig om manglende forståelse, kunnskap og redsel for oss som har havnet utenfor de såkalte normene.

Da jeg selv satte meg på skolebenken for å studere psykisk helse -og rusarbeid nå i voksen alder, full av pågangsmot og et ønske om å både lære mer om, og å bidra til mer forståelse om alkoholisme for medstudenter og faglærere, så var det skremmende å både se og høre deres forståelse av hvordan vi er som mennesker. Manges utsagn var at: Vi var late, selvsentrerte, egoistiske mennesker med dårlig selvinnsikt. I og for seg er det mye sannhet i det, men det glemmes ofte at det er et menneske bak rusen, at det er ruspersonligheten som oftest begår handlingene.  De rusavhengige har blitt for syke til å være i stand til å endre på sitt levesett. De trenger hjelp og omsorg, ikke avvisning, men som pårørende eller hjelpepersonell må du passe på og ikke ta fullstendig overmakten. Det er ikke du som bestemmer veien, men du kan veilede om veivalg. Det hjelper lite med din pekefinger og dine ord om at «du dør om du ikke følger mine råd», for om ikke alkoholikeren vil gjøre en endring der og da, så når du ikke inn. Likevel gjør du er stor forskjell på livskvaliteten for den personen ved å bare være der, se og lytte til personen.  

Hadde jeg klart å komme meg ut av kong alkohols makt over meg på et langt tidligere tidspunkt enn det jeg gjorde, så hadde jeg selvsagt gjort det. Jeg valgte heller ikke å bli en alkoholiker da jeg første gangen drakk alkohol. Jeg valgte å begynne å drikke ja, men jeg valgte ikke følgene av det å drikke. Tenk etter selv hvordan din personlighet blir når du har inntatt alkohol. Selvfølgelig er det store forskjeller siden ingen er like og dermed reagerer forskjellig, men du kan få en liten pekepinn. Tenk også etter når du åpner vinflasken din i kveld om hvorfor du vil ha deg det vinglasset. Kanskje har jeg problemer med mine følelser og hvordan jeg håndterer de. Snakker jeg om hvordan jeg har det og hvordan blir egentlig jeg når vinglass nummer fire er godt inne i blodårene. Kanskje er det simpelthen bare for å slappe av, men likevel; tenk over det. Tok jeg bort litt av gleden ved å sette seg ned med det vinglasset foran peisen nå?

Det er heller ikke slik at vi er dårligere mennesker, at vi er personer som bare vil drikke og sette på oss skylapper for hva som skjer rundt oss, selv om det sikkert kan virke slik, og det kan til en viss grad stemme. I enkelte tilfeller er det nå slik at alt rundt oss blir for uutholdelig, angsten og depresjonen har fått mer fotfeste i oss, og vi ønsker oss bare langt bort, dit ingen kan nå oss, og vi «kryper inn i våre sjeler», fyller på med mer gift for å dempe angsten og for å bli mer «modige». Vi drikker i utgangspunktet av samme grunn som det du som er «frisk» gjør, bare i større mengder fordi kroppen krever det.  Men vi er på en måte utstyrt med alt for mange følelser som vi selv ikke klarer å håndtere, ofte påført av mennesker og miljøet rundt. Og som de fleste mennesker skal vi klare det meste selv, ikke vedgå at vi kan trenge hjelp til å sortere ut det som er unødvendig bagasje. Så modige har vi ikke drukket oss, enda…

Det er ikke bare «mislykkede» og «dårlige» mennesker som får et alkoholproblem. Det finnes alkoholikere i alle samfunnslag; unge, gamle, rike, fattige, kvinner og menn. Vi er over alt. Det er bare det at for de som har blitt angrepet av denne dødelige sykdommen så alt for kraftig, som ikke lenger har noen som helst kontroll over eget liv, de som vi kan se ravende rundt på gaten, sittende på en benk med flasken i hånden, liggende under broer – skitne og stinkende og eller de vi kan se snike seg inn til sitt hjem (om de er så heldige at de fortsatt har et) med klirrende bæreposer; det er disse vi forbinder med alkoholikere. Jeg tør påstå at det kanskje sitter flere alkoholikere på Oslos beste vestkant enn det er av de som trasker rundt i Oslos gater.

Med mine uttalelser står jeg i fare for å erte på meg flere, men jeg våger, fordi jeg ser, jeg hører og jeg vet så altfor godt.  «Alkoholikere er skyld i sin egen skjebne og de er ikke mitt ansvar», hører jeg mange si. Nei du er bare ansvarlig for ditt liv, slik vi alkoholikere egentlig er, men vi har blitt fratatt evnen til å ta ansvar ved at alkoholen overtok det ansvaret. Det er jo bare hver enkelt person som kan endre på seg selv, men alkoholikere ser jo ikke hvilke endringer som må til for å løse problemene. Du som «normal» person tar deg en paracet når hodepinen blir for uutholdelig og skaper problemer for deg. Da er det jo pillen som har «overtatt» ansvaret for å løse hodepinen.

Det er de som tror, og som også fullt ut mener at mange av de kvinnene med alkohol -og eller rusproblemer som blir gravide er ene og alene skyld i det selv. Selvfølgelig er det vitterlig de som ruser seg, men hvorfor? Har ikke det kalde samfunnet vi lever i noe av skylden? Er det ikke en sammenheng med hvilke relasjoner de har eller aller mest ikke har, hvilket nærmiljø og vennekrets de kommer inn i og ikke minst familien og oppvekstkår. På toppen av dette må politikere også inn på listen, hvilke retningslinjer og vedtekter de bestemmer rundt både tilgang og bruken av alkohol og andre rusmidler. Med hensyn til dette trenger jeg flerfoldige sider, så jeg går ikke mer inn på dette i denne omgang. Tilbake til de gravide, rusmisbrukende kvinnene. Vi må heller ikke glemme at mange av disse blir ikke gravide av egen vilje og viten. Voldtekter og misbruk, ektemenn som bruker sin makt eller utenforstående mannfolk – kjente og ukjente, menn kvinner møter ute på byen, som de trodde var ålreite, men som hadde helt andre hensikter enn å bare følge kvinnen hjem. Det er vel ikke slik at disse kvinnene får barn bare for å være egoister. Mange tenker nok at om jeg blir med barn, så vil alt ordne seg, jeg skal bli nykter, men realiteten er ikke alltid slik. Rusen bestemmer for mye i livet deres til at de selv klarer å gjøre noe på egenhånd. De vil så gjerne føde et friskt barn og følge det opp i trygge, gode rammer, men makter ikke. De mangler ikke kjærlighet, men de klarer ikke gi det fordi alkoholen har tatt all kjærligheten. Det kan hende disse kvinnene aldri har fått noe kjærlighet, ømhet og nærhet selv. De vet ikke hvordan gi bort noe de ikke selv har eid, nemlig trygghet og kjærlighet.

Likevel er det mye av menneskers tankegang rundt de svakeste i samfunnet som er i endring. Takket være «Petter uteligger» og andre personer som står på for å jevne ut ulikheter og stigmatiseringen av de svakerestilte, men det er ikke nok. Hver og en av oss, ja meg selv inkludert. Selv med min bakgrunn kan jeg forstå at mange går forbi, ser en annen vei og tror at disse tiggende hendene og øynene forsvinner. Jeg kan forstå redselen, og at de føler seg truet når en ruset person kommer mot dem på gaten. Til tross for at jeg vet at innerst inne vil ingen av dem gjøre noen noe vondt, men etter rusens herjinger i kroppen, der alle unormale handlinger blir normale på grunn av all giften som krangler om mer fotfeste, så blir de dessverre faretruende og i verste fall voldelige i situasjoner hvor de ikke lenger styrer kroppens lyster og signaler.  Egentlig så er det beste å stoppe opp, bare si noen vennlige ord, som kan bidra til å gjøre hverdagen litt lettere for den personen. Den blir faktisk sett som den personen den er, ikke for rusen sin del. Selv kan du gå videre med god samvittighet. Vi må bry oss, for vi er alle mennesker, på godt og vondt. Noen er bedre rustet enn andre og noen har bare ikke lært hvordan leve livet. Kan ikke DU lære dem!

Jeg ville ikke såre noen. Jeg ville ikke skuffe noen. Jeg ville ikke være til bry. Jeg ville ikke være slem eller ondskapsfull. Jeg ville bare gi bort den lille kjærligheten jeg hadde i meg, det som var igjen etter at mange hadde tatt bort min følelse av hva det ville si å føle seg elsket. Det var det jeg ville, egentlig, ikke å drikke, men jeg klarte ikke, visste ikke bedre, da. I dag kan jeg, uten å kjenne meg dårligere enn andre, ikke med hovmod heller, men en indre styrke og kraft til å gi av det jeg har fått i gave, mine dyrebare erfaringer og min edruskap. Jeg kan lære dette videre til de som fortsatt er uvitende og redde for de som i sin ensomhet drikker seg fra alle sine følelser…