Med faglige øyne, eller…?

ROP- lidelse

Personer med ROP lidelser har samtidig ruslidelse og psykisk lidelse, også kalt komorbiditet. Denne betegnelsen forklarer at en person har minst to diagnostiserte lidelser, men ikke hvilke psykiske problemer eller grad av rusmiddelavhengighet. Mange har somatiske lidelser i tillegg. (Helsedirektoratet).

ROP lidelse gir mange betydelige funksjonsnedsettelser som for eksempel sosiale problemer, store belastninger på pårørende, hyppige, akutte innleggelser og ofte med tvang. De har høy risiko for selvmord og økt kriminalitet på grunn av avvikende atferd. Mange personer med ROP lidelser er bostedsløse og siden de er forbundet med mye vold og lovbrudd, blir de derfor lite sosialt akseptert. Dette medfører et stort behov for langsiktig, omfattende oppfølging og behandling. Dessverre faller de fort utenfor spesialisthelsetjenesten, de stiller bakerst i køen, selv om alle kommuner har et ansvar for dette. (Helsedirektoratet). Kommunen har ansvar for personer med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. (Helse- og omsorgtjenesteloven).

---

Spørsmålet er om dette alltid blir gjort? Blir alle med rus og psykiske problemer fulgt opp?

Selv med et lovverk i ryggen er det dessverre flere kommuner som ikke gjør sine pålagte plikter. Personer med ROP lidelser faller oftest utenfor, blir snudd ryggen til, oversett og neglisjert. Enten er det mangel på økonomi eller behandlingssteder, eller det krangles om ansvaret, hvem sin skål er dette. Her kunne jeg nevnt flere punkter som stopper behandlingstilbudet til disse aller mest sårbare menneskene. Det er en tankevekker at når personen har et ønske om innleggelse og eller hjelp må personen bli rusfri eller edru først. Og som de fleste vet er vi rusavhengige svært så ambivalente. Vår mening og vårt ønske om å endre på vårt livsmønster har endret seg flere ganger før kommunene får ut fingeren og finner et passende behandlingsopplegg for oss. Under ventetiden har de fleste “sluttet” og begynt å ruse seg flere ganger. De vil ikke ta imot oss når vi vil. Kommunene må også tilrettelegge bedre for at ROP- personer får en bedre og livsutviklende hverdag, selv uten at personen ønsker å motta behandling i institusjon. Det å ha noe å gå til, om ikke daglig, kan være springbrettet ut. = Kaffe er vel et godt eksempel der.

I rapporten Stykkevis og delt gis det tydelig uttrykk for hva som bør bygges videre på i forhold til at personer med ROP- lidelse skal få en bedre kvalitativ hverdag. Å ha psykiske helseplager trenger ikke å bety at man ikke kan jobbe. Arbeid gir mening, mestring og tilhørighet til et sosialt miljø. (NAV- loven). Det er utprøvd Egenutviklingsskole, hvor en kan få nødvendige kunnskaper om hverdagsmestring, og dette er et flott tiltak med tanke på å komme seg ut i arbeidslivet igjen. Kontinuitet, regelmessighet og forutsigbarhet opparbeides gjennom samhandling med andre mennesker og det er ikke minst ego- styrkende. Et arbeidsforhold kan være den rette formen for å kjenne på å være del av menneskelig fellesskap. Her kan trening i å ta egne valg, grensesetting og målsettinger være mulig å tilrettelegge. (Ingeberg, Tallaksen, & Eide, 2013).

Vi rusavhengighetsmenneskene er de som vet best «hvor skoen trykker» i våre liv. Ikke alltid at fagfolk vet best, langt derifra. ROP-personens kunnskaper ofte undervurderte slik jeg ser det. Vi skal ikke glemme at vi er spesialister på eget liv og lidelse og vet hva som er godt og eller vondt for oss. Det er vi som lever i rushelvetet som har eiendomsrett til våre preferanser. «Pasienten først» står det i Stortingsmeldingen nr.25, og utfordringene er ofte slik at skal vi alltid gjøre som pasienten sier og ønsker? Det viktigste er å tenke på vår rettssikkerhet.

Oppvekst og miljø

Det mest grunnleggende i barns liv legges allerede i spedbarnsperioden og i det samspillet de har med de voksne som er nære dem, som oftest foreldrene.  Her legges grunnlaget for å bli trygg, oppleve mestring og utvikle selvstendighet og god livsstil. Den måten de voksne oppfatter sine barn på, har konsekvenser for hvordan de behandler dem og dette skaper grunnlaget for hvordan barnet selv opplever seg selv. Dersom barna blir akseptert for den de er, kan de bedre utvikle en god selvfølelse. (Helgesen, 2016). Flere personer har gjort sine studier på hvordan barns oppvekst, tilknytning og miljøet har betydning for hvordan de takler ulike problematiske situasjoner senere i livet, hvordan ikke utvikle eventuell psykisk lidelse og eller ruslidelse.

Det er påfallende hvor lite fokus det er på forebygging med hensyn til å ikke ramle utenfor i ung alder, og å ikke bli enda èn på statestikken over alle rusmisbrukere med psykiske problemer vi har her i landet. Mange foreldre kommer til kort, og mange av disse er selv personer som sliter. Det er allerede for sent å begynne med å informere ungdom i tretten-fjorten års alderen, for da har de allerede fått smaken av både alkohol og narkotiske stoffer. Jeg mener det beste hadde vært å starte med forbyggende arbeid helt ned i førskolealder, på barnehagenivå. Derfor trengs det en kunnskapsøking i forhold til de ansatte, eller hva med å få inn oss, vi som har erfaringskompetanse. Vi kan fortelle hvordan det var, hvilke fallgruver å unngå og hva som trengst i nærmiljøet for og best mulig skape et trygt samfunn der færre “ramler i grøfta”.

Alle barn trenger bekreftelse fra voksne personer. Anerkjennelse av barnet som person, positive bekreftelse på det barnet gjør som er bra, og barnets forsøk på mestring er av stor betydning for selvfølelsen, og det betyr mye i oppbyggingen av en positiv relasjon. (Drugli, 2008).

Knytte relasjoner

Men selv de som jobber i barnehager må bli flinkere til å se hvert enkelt barn. Ikke alle barn har det like godt og trygt hjemme, og ikke alle barn er like flinke til å si noe om hvordan de egentlig har det. Da må alle voksenpersoner være i stand til å se og observere handlingsmønsterene hos det enkelte barn. Tilknytningsevnen er en nedarvet egenskap. (Helgesen, 2016). Etter flere år med jobb i barnehage og i forhold til egne barn, har jeg sett hvordan barn har sine forskjellige handlingsmåter i tilnærmet like situasjoner, men fra ulike personlige ståsteder. Selv barn som har vokst opp i samme familiesituasjon med samme grunnleggende oppdragelse tar ulike valg og takler problemstillinger ulikt. Miljøet rundt kan endres, men ikke genene. Jeg vil også trekke frem Maslows Behovspyramide, siden den tar for seg hvordan menneskenes vekstbehov har innvirkning på vår motivasjon. (Helgesen, 2016). Jo mer barn mestrer jo mer motivert blir de. Vi som voksenpersoner rundt må bygge opp under mestringsevnen og gi konstruktiv ros og ris.

Trygghet, mestring og utvikling

Trygghet, mestring og utviklingkan forklares som grunnleggende psykologisk menneskelig behov. Som nevnt er vi mennesker avhengige av nærhet og omsorg, og det er av betydning hvor mye oppmerksomhet de får av enten foreldre, venner, naboer eller eller eventuelt lærere. Spurkeland skriver om læreren “Anette” i boken sin Klassen, som ser sine elever, lytter og gir dem tillit, for at de skal få en trygghet med seg inn i livet. (Spurkeland, 2017). Er vi trygge er vi mer mottagelige for utforskning og dermed kunne kjenne på mestring. Mestring gir utvikling. Blir vi formet slik at vi kan akseptere situasjoner og mennesker rundt oss er vi mer trygge på oss selv også. Vi tilegner oss roller etter hvordan våre modeller er, i hovedsak foreldrene. Trygge foreldre gir trygge barn. Noen kan dessverre ha det som «Mouna» som lurer på: Hvorfor er det så lett for en person å ødelegge en annen?. (Spurkland, 2017). Omsorgspersoner i oppveksten skal lære barn til å bli ansvarlige uten at de blir stilt overfor for mye krav og uoppnåelige mål. Ha et godt, trygt miljø hvor de kan kjenne på mestringsfølelsen i sin utvikling og selv bli trygge voksne.

Den måten de voksne oppfatter sine barn på, har konsekvenser for hvordan de behandler dem og dette skaper grunnlaget for hvordan barnet opplever seg selv. Dersom barna blir akseptert for den de er, kan de bedre utvikle en god selvfølelse. (Helgesen, 2016).

 Så finnes det de barna som på tross av en vanskelig oppvekst klarer seg bra. Resiliens er et begrep som innebærer at individet beholder et normalt eller høyt funksjonsnivå, selv om han/hun utsettes for negative forhold. Det gjenspeiler seg på de barn og ungdommer som i det store og hele viser godt funksjonsnivå til tross for motgang og høy grad av risikofaktorer. God tilpasning eller andre tegn på positiv utvikling under risikofylte forhold, kjennetegner resiliens. «Problematferd, risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer virker ofte sammen med hverandre. Mange forebyggende tiltak blir utviklet nettopp med tanke på å styrke beskyttelsesfaktorene og reduserer risikofaktorene». (Helsedirektoratet).

Jeg var selv en av de som ikke var den trygge voksenpersonen i mine barns liv, men heldig vis hadde de venner og besteforeldre som var der for dem i mange sårbare situasjoner. Likevel har de taklet oppveksten ulikt. Kjønn, alder, modning, evnen til å håndtere og snakke om følelser og gener er noen av komponentene som spiller inn i forhold til å takle vanskelige livssituasjoner i oppveksten. Det er viktig å ha noen å snakke med, og kanskje er det slik at jenter, som oftest, snakker best om det som er problematisk. Hadde jeg bare visst…

Sårbarhet

Arv og miljø har stor innvirkning på hvordan vi som mennesker utvikler oss. Sårbarhet for psykiske lidelser og rusproblemer kan være forbundet med en arvelig belastning. Sosiale miljøfaktorer, for eksempel en trygg og god oppvekst, beskytter oss mot å utvikle lidelser vi er arvelig disponert for. (Norsk Forening for Kognitiv Terapi, 2018) Derfor er en trygg ramme i oppveksten av stor betydning for hvordan vi utvikler oss. Hvis man vokser opp i et dysfunksjonelt hjem, opplever omsorgssvikt, kan det skape usikkerhet. Dette kan bli grobunn for psykiske- og rusrelaterte lidelser senere i livet. Alkoholmisbruk i hjemmet, mobbing på skolen, mishandling og overgrep er andre faremomenter, men dette er vel også kjent for de fleste. Det må ikke glemmes at de tilsynelatende lykkelige barna, de som kommer fra møblerte hjem, kan også havne på skråplanet. Det handler vel mest om å ha noen som ser dem, tar seg tid til dem, lytter og snakker med dem. Vårt samfunn er neimen ikke lett å være ung og vokse opp i. Og noe tror jeg var bedre før, nemlig naboskapet, det at vi brydde oss mer, og skravlekjærringene gjorde faktisk også sin nytte.

Å forholde seg til

Å forholde seg til personer med ROP- lidelse gir utfordringer på flere områder. Vi som er i omgangskretsen må ikke gi uttrykk for eventuelle negative følelse for personen det gjelder. Derimot er det å få positive følelser, det å bli sett, hørt og anerkjent motivasjonsfaktorer og ikke minst har det positiv helseeffekt. (Helgesen, Sjursen, & Grasaas, 2016). Vi må heller ikke ha for ambisiøse mål i forhold til ROP- personer. Mange av dem, spesielt de unge voksne, fungerer dårlig og er i mindre grad i stand til å tilpasse seg våre rammer. Ofte mislykkes vi i vårt relasjonsarbeid fordi vi stiller for høye krav. Krav som personer med ROP- lidelse ikke kan leve opp til. Relasjonsbyggingen må ofte gjenopptas og ny tillit skapes. Når tilliten er etablert igjen, kan åpenheten få utvikle seg videre. Dersom vi som medmennesker åpner oss selv først, kan den lidende lettere gi av seg selv. Jeg har selv opplevde dette gjentatte ganger. Spesielt i forhold til en person, som jeg lærte å kjenne, og som slet med store rus- og psykiske problemer. Personen ønsket i utgangspunktet ikke kontakt, men hennes usikkerhet overfor meg, som et ukjent menneske, ble snudd til åpenhet ved at jeg fortalte at jeg var tidligere alkoholiker og at jeg selv hadde slitt med fortrengte traumer og tynnslitte nerver. Foruten dette snakket jeg også om at jeg var glad i å male og skrive, noe jeg visste vedkommende også var. Når jeg beskrev hvordan jeg aktivt hadde brukt min kreativitet til å komme ut av “helvetet”, var isfronten mellom oss brutt og relasjonen kunne bygges. Vi må bruke oss selv mer, det vi kan og er gode på, for alle er vi flinke og gode på noe. Vi må bare se det selv og kanskje kan noen rundt oss få oss til å se at VI DUGER; jeg er faktisk bra på å spille, skrive, male, synge, snakke og jeg er en ordentlig god venn, et medmenneske med ulike kvaliteter. LA MEG SLIPPE TIL!

Hvem skal være i sentrum?

Tilbake til kommunene, og litt gjentagelser, men det trengs… Det hjelper lite å motivere til endring når det ikke er tilbud til personer med ROP- lidelser. De faller fort mellom to stoler. De er de aller svakeste, ifølge Arnhild Lauveng, de er langtidssyke og har ikke tilbud i sine kommuner. (Lauveng, 2018). Det er kommunenes ansvar (Helse- og omsorgtjenesteloven) og skaffe disse pasientene et tilbud, men dessverre blir de ofte nedprioritert, både på grunn av økonomi og fordi de heller hjelper de med mindre alvorlige lidelser, lidelser som kanskje ikke trenger så innfløkt behandling. Det er lovverk (Pasient og brukerrettighetsloven, 1999) som er ment til å hjelpe de aller svakeste, ta vare på deres rettigheter om egenbestemt behandling, men igjen avskriver mange kommuner seg sine plikter på dette området. Hva hadde skjedd om noen hadde gått rettens vei? De plasseres i omsorgsboliger, som satt på spissen har lite eller ingen omsorg eller i bofelleskap, men er det felleskap der? Det er lavterskeltilbud, men disse trenge ingen lav terskel. ROP- pasientene blir ikke hørt, og tilbudet de får er lettvinte løsninger, som på sikt ikke gir bedring, men heller en forverring, de blir kasteballer i byråkratiet. (Volden, 2014). De medisineres til taushet og helsepersonell behandler mange dem som objekter. Innen somatikken er det kanskje ikke så farlig, men det er annerledes for «de utstøtte» innen rus- og psykiatri. Marianne Mjaaland sier at ansvaret vedtas vekk ifra de aller sykeste og svakeste.  Vi mener at den beste hjelpen til ROP- pasienter er å se dem, lytte og få dem fram i lyset. Behandlere og samfunnet generelt må begynne å behandle dem som medmennesker. Det de trenger er noen som bryr seg. (Mjaaland, 2017). Selv om noen aldri kan bli helt friske, kan de få en bedre livskvalitet gjennom å kunne være i sosiale settinger og aktiviteter der de kan føle seg verdige og likestilte. Jeg`et bekreftes gjennom andre.  Som Søren Kirkegaard skrev (oversatt til norsk): «Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst at man, når det i sannheten skal lykkes en å føre et menneske til et bestemt sted, først og fremst må passe på å finne ham der, hvor han er, og begynne der».

Heldigvis er det ikke noen automatikk i at en problemfylt barndom fører til rus- og psykiske lidelser senere i livet. Venner, gode naboer eller besteforeldre, det at noen ser en, kan noen ganger dekke behovene som foreldre ikke er i stand til å tilfredsstille. (Regjeringen, 2012). Likevel er det mange som kjenner på ensomhet eller mangel på sosial støtte. Det å mangle et kjærlig, nært og fortrolig forhold til et annet menneske, en person man er trygg på, som viser omsorg som en kan betro seg til, er særlig belastende. (Norsk Forening for Kognitiv Terapi, 2018). Tidlig intervensjon av svært stor betydning for å hindre videre belastende skader og som omsorgsarbeidere må vi alltid tenke forebyggende. (Helsedirektoratet, 2010).

VI TRENGER ALLE NOEN, OM BARE EN SOM SER…

Det var dagens hjertesukk! (Noe utdrag fra min hovedoppgave fra fagstudier om psykisk helse- og rusarbeid).