Kommunikasjon er et virkemiddel. Hva ønsker vi egentlig å oppnå med det vi formidler med språket, det vi sier eller ikke sier, eller de signalene vi uttrykker med kroppen? Hva mener du nå Heidi?
Selv når jeg ikke sier noe kommuniserer jeg. Min samboer for eksempel, han vet når jeg har stått opp på feil ben, når det er best å gå stille i dørene. Da er jeg fåmælt, men mitt kroppsspråk forteller alt annet enn at jeg er i godt humør. Det er verst når jeg blir forstyrret i mine egne tanker, når jeg ikke får rasjonalisert og kategorisert min egen kommunisering med meg selv. Mine tankebaner blir forflyttet. Skjønner du eller?
Jeg liker ofte en stille stund i mitt eget selskap på morgenen til å hente meg inn, reflektere over livet og hvordan gripe dagen fatt, før andre kommer inn i «min» verden. Jeg har min morgenstund, hvor jeg faktisk har en alvorsprat med meg selv og med min Gud, han som bare er der, ikke oppi himmelen, men er der jeg vil han skal være, altså min Gud. Vi diskuterer eller bare småprater; hvordan slagplanen for dagen bør være, og hvor han kan minne meg på hvordan jeg bør opptre overfor andre, og da trenger jeg å være fullstendig tilstede og ønsker ingen avbrytelse av andre mer menneskelige skikkelser. Dersom jeg forstyrres, forstyrres mine tankebaner, jeg blir urasjonell og kan sende signaler, mest blikk, som kan få enhver person til å krympe. I motsetning til før klarer jeg å innhente meg, gå tilbake, be om unnskyld for min reaksjon og snakke rolig og behersket å faktisk mene det. Det er kongruens, samsvar mellom det jeg sier og det jeg gjør.
«Hvis blikk kunne drepe», har alle hørt bli sagt, og ja jeg har kunnet stirre noen i hel dersom noen har trått over mine grenser. Det er kanskje på tide å fortelle med ord hvor mine grenser egentlig går. Når jeg innerst inne kjenner meg ille til mote, men uttrykker at jeg har det helt topp, blir det svært så forvirrende for de jeg omgås. Likevel har jeg blitt flinkere til å si hva jeg virkelig føler med ord. For er det noe som gjør meg usikker, og som jeg husker med forakt fra barndommen, så er det den evinnelige stillheten. Den kvelende tausheten, når lufta dirrer og jeg vet at noe er galt, at noe er i gjære og at det er nummeret før det smeller. Det er stille før stormen!
Det å anvende stillheten er et slags våpen, vel all kommunikasjon er jo det. Men brukes den/ det for å bevare og eller oppnå fred, eller er det for å fortsette krigen. For meg var stillheten et advarselstegn på at; nå holder jeg avstand. I min barndom husker jeg dager med uutholdelig stillhet. Det var på de dagene min mor befant seg inne i mørket, når hun slet mentalt, men hun klarte ikke sette ord på det. Jeg kunne ikke fordra, ei heller forstå disse trykkende timene, men jeg visste noe var galt. Jeg var redd og ville ikke kjenne på denne nesten uforklarlige stemningen, så jeg gikk. Og det er vel det alle gjør når vi føler oss truet. Vi kan også bli truet til taushet, men det ligger for dypt. Det kan kanskje forstås slik at når vi kjenner på angst og frykt så blir vi tause, vi tier fordi vi ikke finner ord på det som skjer inni oss.
Mine barn gikk også, når stillhetens time hadde ankommet vårt hjem. Det var i brytningen mellom natt og dag, slik som jeg kan opptre nå, men mange ganger verre. Det var når kroppen verket – abstinensene var uutholdelige og angsten med sine stemmer ropte på å bli stilnet. De skjønte hva som feilet meg, men de var nok likevel så usikre på hva som ville skje i neste sekund at de forbarmet seg om seg selv, gikk på rommet eller ut. De lot meg få et pusterom, men aller mest for å puste selv. Nei, vi snakket ikke om det som var vondt og vanskelig. Vi trodde vi kunne skjule det, gikk videre, som om ingen ting hadde skjedd. Vi la et lokk over det som burde kommet frem, hvordan vi egentlig hadde det med våre følelser. For det er viktig å snakke om følelser. Det er i bunn og grunn det kommunikasjon er, det at vi formidler noe om hva vi føler og tenker. Det er det vi skulle ha formidlet, med ord, og ikke med den forbanna stillheten.
Når en ikke klarer å fortelle med ord hvordan en har det, så lærer de rundt en også å håndtere og løse vanskeligheter med å ikke si noe. Da kan det for enkelte være kort vei til det å bruke fysisk makt. Er det mer makt i ordene noen sier til oss, eller er det å utvises det med makt, ved å slå? Tja, jeg vet med meg selv at jeg ønsket meg heller å bli slått enn å alltid høre de drepende ordene som la seg på sjelen, de nedverdigende og nedbrytende ukvemsordene som alltid fortalte meg hvor dårlig jeg var, og at jeg var sjanseløs til å oppnå noe i livet. All ordflommene som fikk meg til å føle meg så liten, uten krefter til å kjempe for min rett, til å kreve min plass i livet.
Så hva er best, ordene eller stillheten? Ord har makt, ja og jeg velger å tro at de som «eier» ordets makt i den forstand at de vet å finne de ordene som sårer mest, som setter andre ut av spill, det er de som tror de har makten. Det er når vi som mottagere slutter å la oss kue av ordene, at vi tar til motmæle, at ordene mister sin kraft. Da er det at stillheten overtar all makt. Jeg kjenner på meg selv at når jeg snakker med noen som snakker med mange pauser mellom ordene, så blir jeg usikker og ukomfortabel. Jeg vet ikke hva som kommer? Jeg vet også at jeg selv kan bruke denne teknikken, uten å selv vite det, men jeg tror mest at det er fordi jeg leter etter neste ord. Kanskje er det for å finne det ordet som skal «slå i hjel» motparten, det som virkelig skal ta innersvingen og overbevise den andre om hvor smart jeg egentlig er. Hva var det jeg sa?
Så er det også slik at når kombinasjonen mellom det vi sier og det vi gjør kan fortolkes, misforstås eller bli brukt mot oss, eller vi kan bruke det som et enda sterkere virkemiddel for å oppnå større posisjon. Men når det verbale og nonverbale uttrykker forakt oppnås det sjelden kontakt. Det bygger mer en mur mellom partene enn en bro. Men nå er det jo mer viktig å bygge murer. Vi skal ikke lenger kommunisere, løse problemene ved å snakke sammen. Vi liker ikke å bli venner. Vi vil helst være i krig, en krig uten ord, en ordflom over murer som bryter ned selveksistensen i stedet for å bygge den opp. Vi skal ikke ha broer mellom oss slik at vi kan raskere komme frem til hverandre når noe kjennes vanskelig. Vi skal ikke ha noe fellesskap lenger. Bare spør Donald. Hvem Donald sa du?
Språket er viktig i møte med andre. Det gir muligheter for nærhet og nyanser, vi ser den andre bedre som den den er. Men bruker vi ordene feil skaper vi avstand og forakt, og en følelse av å bli frarøvet noe. Språket kan skape og etablere en dimensjon som gjør menneskers frihet mulig. Men tør vi det? Spør Donald igjen? Gjennom god kommunikasjon blir det rom for refleksjon, til å se seg selv bedre i det store og hele, se seg selv som et individ og bedre godta andre som selvstendige individ. Vi kan se oss selv i en posisjon «utenfor» der vi egentlig er. Vi vokser, vi er store selv om vi er små. Det muliggjør våre valg bedre. Når noen ikke kjenner til språkets kontekst, mister personen både innflytelse og deltagelse.
Det er ein som er så klok at i lag med han skjønar eg kor dum eg er. Så er det ein som er så klok at i lag med han er eg klok eg og. (Erling Indreeide)
Språket kan åpne opp for nye muligheter, men det kan i høyeste grad være begrensende og nedbrytende. Du får ingen venn ved å utsondre sinne selv om du smiler. Vi kan sykeliggjøre en person mer gjennom vår språkbruk og hvordan vi kommuniserer. Skal vi alltid snakke med barnslig stemme når vi snakker til noen som ikke har det så bra? Kan vi ikke bare si det som det er? Hva skjer egentlig om vi sier at: I dag ser du helt for jævlig ut?
Ikke gjør som mora di sier! Skal de gjøre som hun gjør da? Jeg tenker at dersom mine barn alltid skulle gjøre det jeg egentlig sa, de lydløse ordene som jeg formidlet, så ville de fått det verre. Heldigvis gjorde de ikke det jeg sa, men dessverre måtte de prøve ut mye av det jeg gjorde, og det hadde kanskje vært unngått om jeg virkelig hadde sagt, med ord, det jeg egentlig mente…
Noen ganger synes jeg det fortsatt er vanskelig å snakke med personer jeg ikke kjenner så godt. Hva har jeg tenkt å gjøre med det da? Hvordan er du i din kommunikasjon med andre, kjente eller ukjente? Jeg bare spør og jeg ønsker meg gjerne et svar. Kanskje blir jeg flinkere til å dele enda mer av med selv, fortelle med ord, men jeg kan ord, jeg skriver masse ord hver dag, men jeg mener å si dem, bevege munnen og samtidig la det komme lyder ut, ord som kan oppfattes oppløftende, for det er det jeg vil, løfte andre opp, ikke bryte dem ned. Jeg vil ikke ha murer, men jeg vil ha flere broer. Skjønner du hva jeg mener heller Donald? Nei, du skjønner ingen ting du, egentlig!