Sminket eller usminket

Det er både tøft og rørende at mennesker bryr seg. Jeg har sjokkert mange som ikke har visst hvordan det var fatt med meg, og jeg tenker hvordan var det mulig? De som jeg har flyttet fra er jo greit, gamle venner og slik, men alle andre, de jeg daglig møtte liksom. Hvordan kunne de unngå å se. Det var vel noe med det å ikke tørre bry seg for mye. Ikke blande seg bort i naboens liv og levne. Så var det vel også den masken jeg alltid tok på, den jeg gjemte meg bak. Jeg pyntet alltid på sannheten… Dette ønsker jeg å endre på.

I går gjorde jeg noe virkelig skummelt, men jeg gjorde det og jeg er faktisk stolt over at jeg turte og klarte. Jeg laget en video og la den ut på Facebook siden min Tiden etter. Det er bare til å se på den…Men jeg hadde laget meg et manus først, mest oppi hodet, selv om jeg ikke fulgte det, men her er det vertfall:

I dag har jeg sminket meg, pyntet meg litt for å møte deg. Jeg har pyntet litt på meg selv. For det er vel slik at vi helst vil se pene og ordentlige ut, og det er jo også slik at vi liker å se på det som er vakkert og stilfullt. Vel jeg er nå ikke noe glansbilde verken med eller uten sminke på, men pytt sann!

Ja, vi liker det som er fint og flott, det som tiltaler oss og kanskje roer sjelen. Vi oppsøker ikke det som gir oss angst eller uro, gjør vi vel. Hmmm? De som drikker og ruser seg gjør nå på en måte det, for jeg gjorde, ikke med vilje egentlig, men jeg forsterket jo angsten når jeg drakk, så jeg oppsøkte inndirekte det som ga meg mer uro. Men så til det å se på noe, slik som et vakkert bilde, et flott landskapsbilde med sol og snø på trærne – akkurat som ute her nå (mrk. I går). Ingen liker vel å se på all verdens kriger og katastrofer, på mennesker som lider, som utkjemper egne kamper mot for eksempel rusen eller de kjemper mot maktmennesker, sult og nød. Nei, vi vil helst snu oss bort, se en annen vei og håpe at når vi ser igjen, så er det borte. Men det er jo fortsatt der, om ikke på skjermbildet, men krigen, den som sitter med nåla i armen eller flaska i hånden er fortsatt der, ute i virkeligheten. Selv om vi kan føle oss ille til mote når vi ser disse menneskene så hjelper det så lite hva vi føler så lenge vi ikke gjør noe.

Så det hjelper ikke å gjemme seg bak puter eller «pynte» på sannheten. Nei, vi liker ikke det som skaper kaos inni oss. Vi vil se det som er pyntet, pent og rent. Det vil jo jeg også, men jeg vet jo egentlig hva som er bak den sminkede fasaden. Jeg vet hva jeg har bak min maske. Inni meg er jeg den samme, men heldigvis nå er jeg ikke fylt med skam , skyld og nederlagsfølelser. Da jeg kastet alkoholen på dør, kastet jeg også masken, jeg sluttet å skjule meg, sluttet “å sminke” på den virkelige meg. Jeg skal ikke ta på meg masker mer, det har jeg bestemt meg for. De jeg møter får ta meg som jeg er, glansbilde eller ikke, sminket eller usminket. Jeg vil vise min sårbarhet for da er jeg mest helhetlig, den virkelige meg, som det mennesket jeg er. Jeg er mer ekte og kanskje mer stilfull også. Så da tar jeg bort sminken jeg.

Vi skal ikke vende ryggen til de som viser sitt sanne jeg, de som roper om hjelp, de som går rundt i skitne klær, de som sitter på benken og drikker, de som går med hodet bøyd; redde for at du skal dømme dem. Så ikke døm dem! Ikke døm deg selv heller, men bare vær den du egentlig er – den sårbare, men likevel den sterke – det er jeg viss på…

Ser på meg selv i speilet og sier: Jo da, helt ok jeg! Jeg er akkurat passe bra nok, fin nok, pen nok, god nok, grei nok og snill nok. Så er jeg faktisk modig og tøff også, og stolt av det uten å hovere.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s