Jeg er fri!

Hva er det å være fri? Hva er jeg fri fra?

Gårdagens tekst i Daglige refleksjoner fikk meg til å reflektere over dette. Så hva er jeg fri fra?

– Alkoholens slaveri: – Dens gnag, alle abstinensene og higen etter mer, mer, mer… At jeg aldri hadde fri, at jeg alltid hastet rundt for å skaffe meg alkoholen, alltid på flukt fra noe – mest meg, at selv om jeg ikke ville, så var alkoholens krefter sterkere enn mine, alt den fikk meg til å gjøre av dumheter, skuffelser, nederlag og svik. Den hadde fullstendig overtaket, og jeg var simpelthen avhengig av den på tross av alt dette.

– Frykten: – For folk, for økonomisk usikkerhet, for feilgrep og konsekvenser, for forpliktelser, for å ikke huske hva jeg gjorde og sa, for nederlag, for å skuffe noen, for all skyldpåleggelser, for å ikke bli sett, for å ikke bli godtatt, å ikke være bra nok, for at noen skulle vite, for å bli satt til side, for å leve, for å dø, for det ukjente, for…

– Angsten: – For det ukjente, for telefonen (hvem ringer), for postkasse (alle regninger og krav), for å gå ut, for å sitte på bussen/toget, for å gå på jobb, for å møte mennesker, for å snakke, for utilstrekkelighet og tilkortkommenhet,for alt…

Nå har jeg frihet fra alt dette, og mye mer. For en lettelse! Jeg har frihet til å glede meg over min frihet, alle gledene i livet, til å se nye sider ved meg selv og til å være meg selv, se de små tingene i hverdagen og glede meg over bare det å høre småfuglene synge. Jeg har frihet til å si min mening, være ærlig – uten å skade meg selv eller andre, til å kjenne meg verdifull, kjenne sinnsro, til å elske og å kjenne at noen elsker meg og frihet til å vokse – åndelig og i meg selv. Jeg er fri til å gjøre alt, utenom å drikke alkohol, og det er heller ikke noe savn.

Hvordan fikk jeg så denne friheten? Den kom liksom ikke rekende på en fjøl, nei. Jeg måtte faktisk gjøre et valg om å ville gjøre en endring, ville ha noe bedre enn det dette rushelvetet bydde på. Jeg måtte gjøre en jobb, jeg som ikke hadde gjort et dagsarbeid, lønnet så dann, på lang tid. Vel jeg hadde nå «jobbet» mye med å skaffe meg all alkoholen da, både med logistikken, det å legge frykten og angsten til side litt for å ta bussen til polet, møte mennesker på vei til butikken og jeg hadde anstrengt meg mye for å skjule alle at jeg drakk. Jo da, jeg hadde jobbet mye for å få det jævlig! Nå slipper jeg alt dette maset, for jeg tok et valg og begynte å jobbe mot nye mål; det å bli edru og få et LIV.

Så var det jobben som måtte gjøres. Først og fremst måtte jeg erkjenne at jeg hadde et problem, vel mange problemer eller mest to; det at jeg ikke mestret livet – det hadde jeg forstått lenge, og så at jeg hadde et drikkeproblem; jeg drakk i tide og u-tide – mest i u-tide, når jeg egentlig skulle vært andre steder enn å sitte hjemme bak for gardinen å helle inn på med det som jeg kom over av promilleholdige drikker. Men rødspriten rørte jeg ikke… Det å innse at jeg hadde et alkoholproblem satt langt inne. Jeg trodde egentlig at om jeg bare fikk orden på livet, så ville jeg automatisk ikke drikke så mye, men jeg drakk jo ikke så mye… trodde jeg, men nok til å innse at jeg trengte hjelp. Mannet meg opp, med litt styrkedrikk innabords, gikk til min lege og spurte om han kunne være så snill å få meg innlagt på en rusklinikk. Jeg måtte akseptere at jeg behøvde hjelp for å gjenvinne min forstand, og at jeg ikke klarte det på egenhånd. Første skrittet var tatt, og for en befrielse!

Jeg måtte finne tilbake til meg selv og det var heller ikke gjort på en dag – Rom ble ikke bygget på en dag, men jeg hadde gode hjelpere rundt meg, mennesker som hadde gått opp løypa, vært der selv og visst hva som måtte til for å både kvitte meg med alkoholen og det å lære å leve igjen. For meg var det en vesentlig del av prosessen å ikke bare ta bort «vennen min», men også å jobbe med meg selv, den virkelige jobben om å kvitte meg med all skyld og skam. Skyld. Hvem hadde skylden? Uvesentlig. Jeg drakk, men hvorfor? Skal ikke fordele skylden, men jeg måtte vertfall slutte å peke på alle andre, se mer på meg selv. Hva kunne jeg endre på, hva skulle til for at jeg fikk bort skammen? Jeg forsto etter hvert at alkoholen måtte bort først. Det var den som skapte alle vanskelighetene i hverdagen min, i alt jeg fortok meg i selve livet mitt. Jeg måtte lære meg å leve UTEN alkoholen, min beste venn, den som var med meg over alt, i min flukt fra virkeligheten.

Under behandlingen lærte jeg “å snakke” på nytt, dele om mine sorger, alle mine feil og mangler, mine skuffelser og tap. Men det viktigste var å lytte til andre, det å se likhetene og ikke fortsette å tro at jeg var unik, eller at min historie var enestående, at bare jeg led. Jeg måtte lytte for å lære å se inn over i meg selv. Finne ut at jeg var unik på en annen måte, at jeg var et godt menneske likevel, at det var alkoholen som hadde handlet, ikke meg. Min personlighet er jo en helt annen nykter enn med promille. Det er viktig å skille på promillefri og edru. En som er promillefri er nødvendigvis ikke helt ferdig med å drikke. Alkoholen er ute av kroppen, altså promillefri, men det er bare det at hode vil fortsatt ha alkoholen. Man kan holde seg edru lenge på hvite knoker når en innerst inne vet med seg selv at om noen uker, kanskje år skal jeg drikke igjen. En sprekk starter oftest lenge før den virkelige sprekken, den planlegges i underbevisstheten, eller uten at du vil vite av at du egentlig planlegger, når du bare skyver tanken litt bort; nei, jeg skal aldri drikke mer… jeg har det så bra så… Det er her vi må jobbe med oss selv, våre holdninger, våre tankemønster og handlinger, og gjøre en livsstilsendring. Det er nå det er viktig å tenke helhetlig, ikke bare at alkoholen må bort uten å endre på seg selv og hvordan man lever. Her trenger kanskje noen mer inngående hjelp av for eksempel psykolog

Som en del av all denne tilfriskningsprosessen måtte jeg også skrive et brev, et avskjedsbrev faktisk. Til hvem? Jo, alkoholen:

Til alkoholen

Møtte deg første gang, på ordentlig, en kald vinterkveld. Jeg tror jeg var fjorten og det var fest på lokalet. Hadde hørt og sett at du gjorde mange muntre og glade. Enkelte ble modige etter bekjentskapet med deg, så jeg bestemte meg for at jeg også ville treffe deg. Trodde ikke den gangen at vi skulle bli så knyttet til hverandre, for vårt første møte var heller dårlig. Du gjorde meg syk og jeg avskydde deg. For min del kunne du ryke og reise dit pepper`n gror og historiene om all jævelskapen du førte med deg, kom meg for øret, så jeg sendte deg på dør.

Det tok nesten 11 år til jeg møtte deg igjen. Denne gangen var du forandret. Du ville hjelpe meg, sa du, og jeg tok deg imot. Først litt nølende, men etter hvert med åpne armer. Du fulgte meg i tykt og tynt, vi var blitt bestevenner. At vi noen ganger kranglet ble fort glemt. Stort sett moret vi oss sammen. Til og med seng delte vi. Så kom den dagen du begynte å bli brysom på morgenen og ville helst ikke gå, selv om jeg ønsket. Jeg ville ha fred og ro. Kranglingene våre kom oftere og oftere, høylytte diskusjoner, som endte i basketak. Nå begynte jeg å tvile på om dette vennskapet var noe å samle på. Men du ba om tilgivelse og jeg tok deg inn i varmen igjen. Like fullt ble vi uenige gang på gang og jeg mislikte situasjonen og deg mer og mer, men jeg trengte deg mer og mer også. Venner hadde ofte sett oss krangle og de kom med bemerkninger og antydninger om at jeg burde tenke på å skille lag fra deg. Men du var jo den eneste jeg hadde når jeg følte meg ensom, når dagene var tunge. Vi hadde jo mye fint sammen, eller? Nei, jeg kunne ikke gi slipp på deg.

Så en dag, husker ikke nøyaktig, men det var på høsten i fjor (2014). Da smalt det. Du slo meg midt i mellomgulvet, så pusten rant ut av meg og jeg segnet om. Trodde du ville drepe meg. Kravlet meg på bena, igjen, ramlet og falt, mens jeg bønnfalte deg om å slutte og ropte på hjelp. Jeg kom meg vaklende opp på ustøe, skjelvende ben og fikk sett meg selv i speilet. Forslått og herjet. Da skjønte jeg at du hadde blitt, den du egentlig alltid hadde vært, min verste fiende. Alt og alle hadde blitt skjøvet til side på grunn av deg og vårt såkalte vennskap. Hvordan kunne jeg? Hvorfor hadde jeg ikke fulgt andres råd? Det steg i meg, hatet og skyldbebreidelsen, for at jeg lot deg komme inn den gangen, at jeg lot deg overta hele meg, mitt liv og andres. Du hadde tatt fra meg nesten alt.

Mange bønner har jeg bedt, men den siste og viktigste var at du ikke lenger måtte komme på besøk. Jeg ble bønnhørt. I dag kan jeg med stolthet si at du og jeg ikke har noen fremtid, vi er pasè og vårt «vennskap» er over. Jeg har fått nye venner, som heretter skal brukes som støtte og trøst dersom ensomheten på ny kommer snikende. Noe lærte jeg av vårt forhold, om det å se bak virkeligheten, se personer for den den er og det skal jeg bruke til å aldri gå i samme fellen igjen.

Så farvel til deg og måtte vi aldri mer møtes, selv om livet kan bli vanskelig og vondt. Jeg har det godt nå, uten deg. Slik vil jeg ha det.

P.S Ikke oppsøk vennene mine!

Foruten å skrive dette brevet måtte jeg også sette opp en konsekvensliste, og den var lang, så den kommer ikke med her. Og jeg måtte fremføre den foran andre medpasienter på lik linje som brevet måtte leses. Da kom frykten, angsten og alle abstinenslignende symptomer tilbake. Dette hadde jeg ikke lyst til, men jeg måtte. Selv om det var grufullt å stå der, liksom til spott og spe, så var det en enda større lettelse, en frihetsfølelse etterpå, som jeg ikke helt kunne beskrive. Jeg hadde gått enda noen skritt videre. Da jeg forlot klinikken; Huset i skogen, så hadde jeg bagasjen full av nye verktøy, og de skulle jeg ikke gjemme bakerst i «skapet». De står alltid tilgjengelig, forrest i harddisken, og jeg tar dem fram daglig, hver morgen, midt på dagen om det skulle røyner på eller som nå, når jeg erkjenner overfor andre. For det er viktig å “låne bort” verktøyene, gi videre noe av det jeg har lært til andre som trenger å se likhetene.

Når det gjelder alle konsekvensene, både for andre og meg selv, har jeg gått konstruktivt til verk i etterkant, erkjent på nytt, tilstått mine feil og mangler, all uretten jeg påførte alle jeg møtte, inkludert meg selv, tilgitt og fått tilgivelse. Jeg har innsett at uten å være fullstendig ærlig og åpen om hvordan det var, åpne opp og være villig til å se djevelen i hvitøyet, så hadde, og har jeg ingen sjanse for å bli, og nå forbli nykter.

Det er disse verktøyene jeg skulle ønske flere som sliter med både rus og angst skulle få tak i, men de må ville ha de selv. De må ville ut av rusens fengsel selv om det kjennes umulig. Det er ingen lett vei, ingen omveier heller. En må gå gjennom ild og vann, gjennom kratt og villnis, ha oppturer og nedturer, men det viktigste er å ikke gi opp. Jeg må bruke den tiden som trengs til å stole fullt og helt på meg selv, og la andre også få sin tid til å godta meg på nytt. Jeg brukte nesten 25 år på å gå inn i den mørke skogen, så hvor lang tid tar det å gå ut igjen? Det kommer nå an på hvor fort jeg går, men jeg har ikke hastverk. Det lønner seg ikke i lengden. Men jeg ser nå mye lys i andre enden av skogen, ser motbakker også. Det er i motbakkene det går oppover sies det, og de kommer og det har vært mange av dem. Men jeg går den veien jeg må, og bruker den tiden det tar. Det eneste jeg risikerer er å få et bedre liv – et liv i friheten fra all galskapen, et liv i frihet til å velge, til å velge livet. Det er fortsatt tunge dager, men de er som en lek i sammenligning. De verste dagene nå er tusen ganger bedre en enn de beste dagene jeg hadde da jeg drakk. Så er det noe spørsmål? Jeg velger å gå veien i frihet!

Forleden dag mottok jeg et dikt fra en virkelig god venninne og jeg vil dele det med dere. Jeg vet ikke hvem den riktige opphavspersonen bak diktet er, men jeg våger å publisere det uten godkjenning.

Hør: blir du’kke en stolt furu på åsen,

så vær en busk på bekkebredd et sted.

Den beste lille busk som står i mosen.

Vær busk og stolt, hvis ikke du blir tre.

Hvis ikke du blir busk,

så vær som gresset

som pryder kanten langs en landevei.

Og kanskje heller ørret enn en gjedde.

For ingen vaker høyere enn deg.

For mange skal bli mannskap, andre: lede,

Spill rollen som du tar, vær i ditt ess.

For kanskje skal du finne nye steder,

og ikke fly i formasjon med gjess.

Hvis ikke du blir sol, så vær en stjerne.

Ja, vær en sti, og ikke motorvei.

Du kommer frem til målet i det fjerne

så lenge som du er den beste deg.

Frihetens port

Flott, ikke sant!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s