Bekymringer eller bekymringsløs?

I går – i dag – i morgen

 
Hva er angst? – Morgendagen. (S. Kierkegaard).

-Har du tenkt å gå til den viktige avtalen med den skjorten, den er jo skrukkete?

-Nei, den er ok, går helt fint.

-Kan ikke det… Jeg stryker den!

Selvfølgelig hadde avtalen gått like fint med en skrukket skjorte. Ingen hadde sagt noe på det, men jeg var bekymret for hva de ville tenke om hvordan det er hjemme hos oss. Har vi ikke orden? Tar ikke kona ansvar? Jeg føler det som mitt ansvar at alt og alle jeg har rundt meg skal se ordentlige ut. Det gjorde jeg til en viss grad da jeg drakk også.

Mine barn hadde alltid rene, pene klær. De hadde sunn nistepakke med på skolen, de hadde gjort sine lekser – ikke det at jeg hjalp dem så mye, men passet på at de var gjort, de kom seg på trening med riktig utstyr, ja, alt skulle være på plass, i orden slik at ingen skulle ha noe på meg. Jeg var jo en god mor. Jeg måtte bekymre meg, for ellers ville ikke tingen bli gjort, men det gikk over styr…

Mine bekymringer gikk over til at jeg var en kontrollfrik. Jeg måtte ha orden på alt. Slik var det jo med alt styret rund alkoholen også, og det som kom i kjølevannet av all drikkingen. Hvor handle, hvor gjemme, hva si, hvem kan komme på besøk; hvem, hva, hvor? Ingen ting var lagt til tilfeldigheter, men hadde jeg kontrollen, det var det som bekymret meg…

Bekymringene ble tvangspreget. Jeg gikk rundt og uroet meg over alt jeg hadde gjort dagen før, det jeg husket, men aller mest over det jeg ikke husket. Bekymringene vokste, og jeg drakk på dem, på min utilstrekkelighet. Sirkelen var uendelig, den er uendelig. Hva så naboene, hva visste naboene, hva med skolen, familien, jobben – når jeg hadde jobb, hva med meg selv? Meg selv tenkte jeg vel egentlig ikke noe på, for bekymringene omhandlet alle andre. Men de gikk jo tilbake på meg selv, på hva jeg gjorde eller ikke maktet å gjøre.

Så var det morgendagen. Da må jeg få orden på ditt og datt. I morgen skal jeg ikke drikke for da skal jeg… Det evige maset fra kong alkohol. Nei, jeg orker ikke bekymre meg for det, ikke nå, jeg tar det neste dag. Jeg dro kjettingen etter meg, nei, jeg skjøv den foran meg. Hadde jeg bare gjort det i går, så hadde jeg sluppet å bekymre meg, og hadde jeg ikke drukket så hadde jeg hatt enda mer orden. Hadde jeg ikke vært så forbanna svak, så sliten, så trett, så udugelig, så full av angst. Hvorfor må jeg absolutt gjøre det som alle vil at jeg skal gjøre? Alle andre? Det var jo jeg selv som påla meg oppgavene, og det bekymret meg også. Jeg hadde ingen å dele oppgavene med, ingen å snakke med og ingen å bekymre meg med. Åhhh! Dette blir den natten. Tar meg noen slurker med «sovemedisin» i stedet. Bekymringer, krav, plikter, tvang, jeg må, jeg skal, jeg vil, men…

Det er kveld og jeg sitter og resonerer over dagens forløp. Har jeg gjort det jeg burde? Har jeg tenkt gode tanker? Har jeg vært egoistisk, misunnelig og har jeg baksnakket noen eller behandlet noen uriktig, kort sagt er det noe jeg bør bekymre meg for. Jeg bekymrer meg ikke egentlig når jeg reflekter over hvordan dagen har forløpt, men jeg gjør opp «regnskapet». Men jeg er da litt bekymret likevel, fordi det er bare jeg som vet hva jeg har tenkt så lenge jeg ikke har luftet mine planer for hvordan dagen skulle ha vært. Hadde det blitt bedre om jeg hadde åpnet opp for andres deltagelse i dagens pålagte «plikter»? Hadde jeg blitt mer bekymringsløs da? Til syvende og sist er det jo bare hva jeg har foretatt meg som gjelder. Jeg er bare ansvarlig for meg og mitt, ikke hva andre har gjort eller latt være å gjøre. Nå blir jeg sittende å bekymre meg – igjen!

Men jeg må gjøre dette, på daglig basis, ta oppgjøret med meg selv. Jeg vil sove og ikke bli liggende å bekymre meg, snu og vende på meg, tenke på alt jeg burde: Skulle ha betalt den regningen, skulle ha latt være å stryke den skjorta egentlig, skulle jeg ha hjulpet naboen med vaskemaskinen – hun som satte BH-spilen fast i trommelen. Nei, det ble som det ble i dag. Jeg har ikke tråkket på noen, ikke gjort noen urett, så jeg trenger ikke bekymre meg. Jeg har gjort så godt jeg kunne, ferdig med den saken. 

Det er nå slik at ingen er vel bekymringsløse, tror jeg da. Vil alltids være noe som skaper kaos oppe i hoderegionen, som gjør meg rastløs vertfall. Dersom jeg skulle slutte å bekymre meg helt hvordan ville jeg da være som person? Kan vel ikke bare gå rundt å tro at alt er perfekt, for det vil det aldri bli. Jeg må ha noen mål, og jeg trenger å pålegge meg ansvar for at de skal bli iverksatt, så da trenger jeg å bekymre meg litt, eller… Jeg må bare ikke la det bli en tvang, at jeg setter for store krav til meg selv, for at andre skal like meg bedre. Det er godt nok så lenge jeg er fornøyd med min egen innsats.

Kanskje har jeg for mange planer og oppgaver? Stress øker mine bekymringer, så kanskje må jeg bli flinkere til å ta en pust i bakken, legge fra meg ryggsekken og gi faen i hva jeg har pakket ned i den. Jeg burde vel begynne å dele på mine bekymringer også, ikke minst gi slipp. Det som er sikkert er; at i natt vil jeg sove ganske så godt, og jeg gjør for det meste det nå. Men uansett, litt mindre bekymringer kan jeg alltids koste på meg. Skal jeg begynne å bekymre meg for å få rynker nå? Hva? Vil jeg ha enda flere rynker?

Men det er noe jeg har lært:

Det er to dager vi ikke skal engste oss for, to dager vi kan holde fri for frykt og engstelser. En av disse dagene er gårdagen, med dens feil og bekymringer, dens forseelser og tabber, dens hodepine og lidelser. Gårdagen har for alltid passert oss. All verdens penger kan ikke gi oss gårdagen tilbake. Vi kan ikke få usagt et eneste ord.
Gårdagen er forbi.

Den andre dagen vi ikke skal engste oss for er morgendagen. Frykt og engstelse vil ikke forandre den. Gleden og sorgen er ukjent i den ukjente morgendagen. Den er hinsides vår umiddelbare kontroll.
I morgen vil solen stå opp, kanskje bak et skylag, men den vil stå opp. Men før den gjør det, har vi ingen mening om morgendagen, for den er ikke født ennå. Den tillater kun en dag- Dagen i Dag. Enhver kan utkjempe en strid og overleve prøvelser av en dags varighet. Det er bare når du og jeg legger sammen byrdene av disse to fryktinngytende evigheter- i går og i morgen- at vi bryter sammen.
Det er ikke opplevelser på en dag som får en mann til å bli gal- det er summen av bitterhet over noe som hendte i går, og frykten for hva morgendagen kan bringe.
I Dag er Morgendagen den engstelige Gårsdagen.
La oss derfor leve- EN DAG AV GANGEN!  (Sitat, ukjent)

Noen tips på veien: https://enklereliv.filesworldpress.com/2009/08/c_-bekymring.pdf

Jeg har sovet godt. Ute snør det, og blåser. Ingen fin dag til å henge ut sengetøy for lufting i dag, nei. Utsetter det til over helgen. Jeg tar “lørdagsvasken” på mandag jeg. Det er så dårlig vær ute at jeg kan ikke jobbe inne. Den var god. Men jeg bekymrer meg ikke… 😉

Ha en bekymringsløs fredag!