Have you ever seen the rain, strømmet ut fra stereoanlegget. Det var midt på natten og musikken sto på full guffe. Jeg spilte på lufttrommer og koret på en av Creedence mange populære sanger. Vinglasset sto i en armlengdes avstand, og jeg følte meg oppstemt. De fleste av Creedence Clearwater Revivals legendariske sanger fikk meg «høyt opp», i godt humør, men mitt publikum var ikke like glade og fornøyde med konserten vi holdt.
Det var mange slike netter, hvor ulike sanger akkompagnerte min sinnsstemning, fikk meg opp eller dro meg ned, enda lengere ned. Creedence hadde «gladsangene», de jeg som oftest startet festen med. Selv om noen av sangene kunne være triste, så var det liksom partymusikken min, helt til det tippet andre veien, og jeg falt inn i melankoliens verden. Da kunne jeg sette på Eric Clapton, mimre tilbake til da jeg var ung og forelsket, da alt var tilsynelatende fint og bekymringsløst. Jeg var tilbake på samfunnshuset, og danset med min store flamme. Jeg følte meg virkelig Wonderful tonight den gangen, men nå kom tårene og jeg var alt annet en fantastisk. Inni meg vokste tristheten og angsten. Hva skjedde? Jo, alkoholen tok meg… Hele stuegulvet var fullt av CD- cover. Hvem skulle jeg velge nå? Er jeg fortsatt trist? Vil jeg bli glad igjen? Ja, så da kunne Dr. Hook ta seg av den biten, og jeg lå på gulvet, bare seksten år igjen og ønsket meg A little bit more. Men jeg ble ikke munter, ikke litt engang, og jeg var ikke seksten år.
Jeg spilte for det meste seksti -og sytti talls musikk, den jeg hadde vokst opp med, den jeg alltid lytta til på mine brødres rom når de var på skolen og jeg fortsatt «trasket i hælene» på mor hjemme. Også den gangen brukte jeg musikken til å drømme meg bort. Jeg var On the road again sammen med Willie Nelson tilbake til bomullsmarkene hjemme hos John Denver. Der ventet Kate Bush, som aller helst ville ha meg med til Wuthering heights sammen med bestemoren sin. Jeg dro på lange reiser verden rundt. Jeg fantaserte og drømte meg bort til fjerne himmelstrøk, til sandstrender på Californias solkyst, til heiene i England eller mørke, røykfylte lokaler et eller annet sted, men der alt var lov og jeg kunne være fri, stå på scenen og synge. For det var det jeg skulle, bli popstjerne og synge rundt på forskjellige opptredener i hele den vide verden.
Så satt jeg bare der på stuegulvet, i en haug av CDer, gråt og syntes synd på meg selv. Det ble ikke slik jeg hadde drømt om, men samme det. Samme faen kan det være. Kan jo ikke synge likevel. Selvmedlidenheten vokste og tiden var inne for siste sang på nattens konsert. På tide å avslutte, og Uriah Heep skulle få den æren. Det passet helt perfekt, for nå hadde det til og med begynt å regne ute, så da kan det regne litt inne også. Tåren mine rant og «blandet seg med regnet». (Lytt til denne og du vil forstå).
Jeg synger ikke så ofte nå, og musikkanlegg har jeg heller ikke lenger. Det får greie seg med radioen. Jeg kan fortsatt drømme meg bort, men jeg er ikke like følelsesladet hver gang jeg hører disse sangene. Men de skaper minner, minner jeg nå kan le av, mest, og noen ganger gråte, men ikke av selvmedlidenhet eller fordi jeg er lei meg over at det ikke ble slik jeg drømte. Nå gråter jeg mest fordi sangene er utrolig nydelige og tekstene forteller en historie om mennesker som meg, slik jeg var, slik jeg hadde det. Om det å ikke få oppleve livet slik livet er ment til å være, fylt av glede og gode framtidsutsikter, slik jeg har det nå. Jeg er lykkelig viten om at hadde jeg dratt lengere ut i verden, så hadde jeg ikke sittet her nå. Nei, popstjernelivet er ikke noe å trakte etter.
Piken er ikke lenger, vinen er også borte og sangen er “lagt på hylla”, og jeg savner ingen av delene. Jo, sangen litt…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 