Jeg er takknemlig!

Det er ingens skyld…

(Utdrag fra slutten av manuset til min selvbiografi)

Fra mitt arbeidsbord ser jeg inn på kjøkkenet og kjøleskapet som står der. På kjøleskapdøren har jeg hengt opp bilder av de jeg har øverst på listen over personer jeg elsker. Der henger bilder av barna. Små utklipp fra de var små, fra situasjoner der de opplevde glede, fra tiden før jeg begynte å lage sår i deres sjeler, som vi nå sammen skal lege. To, nylig knipset fotografier, av barnebarna henger ved siden av. De smiler, med glimt i øynene, som de to sjarmtrollene de er, og minner meg om at det er håp. På døren henger det to sort-hvitt bilder av mine foreldre også. De viser mer kontraster. Et nærbilde av mors ansikt, med alle sine furer og linjer. Hvor mange av dem skyldes meg? Det er fortid. Nå skal vi dele de små gledene vi skaper sammen. Så er det min far. Han sitter ved kjøkkenbordet, med sin havregrynsold.  Det er slik jeg husker ham og vil minnes ham sammen med andre minner som dukker opp på netthinnen min. Heller ikke hans dødsfall klarte å vippe meg av pinnen da jeg var i starten av min edruskap. Jeg ville bli edru for deg også, men du fikk ikke oppleve det. Kjøleskapsdøra er full av minner. Hver morgen, når jeg har gnidd natta ut av øyekroken, ser jeg på dem. Jeg sender dem varme tanker. Tanker om at barnebarna og jeg fortsatt skal utforske verden sammen, at jeg fortsatt skal gråte sammen med mine barn, når vi i felleskap bearbeider de vonde dagene, og at mor ikke får flere rynker på grunn av å uroe seg for meg, men mange smilerynker. Og far, jeg glemmer deg aldri. Du holder meg fortsatt i hånden. Jeg ønsker dere alle en god dag.

Et bilde henger ikke der og det er av min kjære samboer. Fortsatt våkner jeg opp ved din side, ser inn i ditt milde og myke ansikt. Jeg kan stryke deg forsiktig på hånden, kysse deg på kinnet og huske på, fordi du aldri gikk, du ga ikke opp, men du ga meg håp og for der er jeg så inderlig takknemlig.

Brudebildet av min datter og min svigersønn, henger heller ikke der. Det har en annen hedersplass. Tenk at jeg fikk oppleve det også, att på til edru. Hvem hadde trodd, ikke jeg, at jeg skulle stå å holde en tale, fremfor nesten hundre mennesker og be om forlatelse, ærlig og blottleggende, en tale til min datter og et hint til min sønn også, om at jeg nå ikke lenger ønsker å frarøve dem deres rett til å leve et liv i harmoni, men fylt med kjærlighet. Jeg ville aldri gjøre dere vondt da jeg drakk heller, men jeg var maktesløs. Det er fortid. Nå skal vi se fremover.

Som ringer i vann, eller som bølgene

Dersom jeg på noe tidspunkt har skapt dårlige følelser hos noen med det jeg skriver, har det vært en hensikt med det. Det er ikke slik at jeg ønsker å sverte noen eller dra de ned i gjørma, men jeg har ønsket og prøvd å få dem til å forstå at jeg var et resultat, ikke et offer, men jeg var syk, for syk til å se. Jeg bærer ikke lenger nag til noen, og det må være opp til den enkelte å gjøre som meg, gå i seg selv. Ønsker i tillegg å be om unnskyld til alle jeg har krenket og såret. Må poengteres at det var rusen som handlet, ikke den egentlige meg.

Dette er mitt liv, dette er det livet jeg har levd, og jeg er faktisk takknemlig for det. Jeg hadde ikke blitt den jeg er i dag foruten alt dette. Jeg hadde en visjon om å leve under en skyfri himmel, noe jeg i dag ser ikke er mulig. Likevel er dagene for det meste fylt med solskinn. Problemer som oppstår er til for å løses. Nå trenger jeg ikke lenger rusen for å komme meg gjennom dagene, trenger ikke vinglasset for å skaffe meg mot til å ringe familiemedlemmer eller for å glemme bort alle de dumme tingene jeg sa eller gjorde. Øl, vin, sprit og det meste med promille brukte jeg til å feire noe, glemme noe, flykte fra noe, slik som kjas og mas eller simpelthen selve livet. Jeg klarte ikke takle livet, jeg var maktesløs, kraftløs, nesten død. Nå ruser jeg meg på selve livet og alle de fantastiske mulighetene som det byr på.

Skriveprosessen har fått meg til å sette enda mer pris på de små, hverdagslige, forunderlige tingene. De som er med på å skape meg, mitt liv. Jeg skal heller ikke glemme det som jeg har lagt bak meg, men det er nå bare læresetninger. Det som gjør meg enda mer målbevisst. Det som får meg til å ville se enda mer hva som skjuler seg i mitt indre. Jeg vet jeg fortsatt vil finne feil, men jeg er et menneske. Jeg er som de fleste, altså ikke feilfri. Jeg er som bølgene på havet. De liksom prøver å flykte, løsrive seg fra strandkanten, men de kommer alltid tilbake. Kanskje er det derfor jeg alltid blir dratt mot sjøen og vannet. Kanskje er det for å minne meg på at det er slik livet er. Alt kommer tilbake en gang, enten i form av et minne, tilbakeblikk gjennom tankeverdenen eller reelle opplevelser. Noe blir for alltid skyllet vekk. Jeg håper, for Guds skyld, at alkoholen er skyllet vekk for min del.

Frem og tilbake. Neste bølge er litt kraftigere og noen små rullesteiner bli liggende igjen. Fascinerende. Som livet. Her sitter jeg og kjenner at jeg lever, at jeg er i bevegelse. Noen ganger lar jeg ting bli liggende, jeg orker ikke kave, det er bortkastet, mens andre ganger vil jeg helst flytte kampesteiner og jeg stormer. Forgjeves. Tja? Skriver i sanden, men jeg vet at vannet vil hviske det bort. Det er slik det er. Men det blir som med minnene. Selv om de viskes bort er de der på et vis. Det er fint å sitte her, kjenne at jeg lever, være i stadig bevegelse, men alltid kjenne meg hjemme, i min trygge havn, på min strand. Se vannet sirkulere slik jeg sirkulerer. Som ringer i vann. Ringen er sluttet!

Fri

Vegen er lang, eg har gått han ofte, i tankane mine.

Strømmen er stri, eg har rodd over elva ofte, i tankane mine.

Fjellet var høgt, men eg gjekk dit lell, og

båten var råten, men eg rodde lell.

Men ikkje i tankane lenger.

Noe er eg fri,

om ikkje for tankar, men eg kjem dit eg vil –

om eg har tid.

Verda er mi,

ikkje berre i tankane,

for eg har gått den lange vegen fram åt døra di.

Så lat ho opp, slepp meg inn, eg er trøyt og kei

etter mangfoldige mil, på den brattaste vei.

Slepp varmen inn, gjev meg rom, gjev meg ro

Her vil eg, om eg kan, alltid bo.