Lykke kan ikke kjøpes

Er det slik at alle er avhengige på en eller annen måte, men at for noen tar avhengigheten overhånd på et eller annet tidspunkt? Avhengighet er vel en form for flukt uansett hva en er avhengig av. Noen er arbeidsnarkomane, noen bruker idretten til å flykte, noen spiser sjokolade, mens jeg, og mange flere med meg brukte rusen som et fluktmiddel. Kanskje kan noe av grunnen være den jagende verden vi lever i, der det er om å gjøre å være best i noe, helst alt. Det er press på alle arenaer. Om å gjøre å være best, flinkest, penest, ja, en skal være sterk for å takle alt dette konstante presset.

Det er ikke alltid lett å alltid strebe etter noe. Det er ikke lett å være god til noe heller, og vertfall ikke om andre ikke godtar det, det oppstår misunnelse. Noen er talenter, noen er genier, og om det er det eneste de er, kan det selvfølgelig også skape problemer. Hva skjer når du ikke lenger er på «toppen»? Ikke alle takter motgangen like lett, noen blir mobbet, fortalt at de ikke skal «vise seg», hovere og fremstå som vinnere. Janteloven hersker fortsatt, dessverre. Ja, det er flere som blir motarbeidet, opplever sjalusi og nag på grunn av sine evner, noen blir fortalt at du må ikke tro at du er noe, for du er ikke noe, du er et null. Disse slutter fort å ha troen på seg selv, mister all selvtillit selv om de er flinke. Hører du noe lenge nok , så begynner du å tro det selv…

Kanskje er det slik at de fleste vil oppnå noe, men ikke alle har de forutsetningene som kreves for å gjøre akkurat det, men like mye vil de prøve å oppnå drømmer ved å «rømme» til noe, for å oppnå noe, være noe eller noen. Enkelte takler ikke det presset som oppstår av det å være best, et press fra alle, og spesielt media, de som forventer enda mer. Hva med dagen en ikke klarer å være det superidolet lenger? Det er ikke alle som har fått med seg bagasjen som inneholdt hvordan-takle-nederlag-på, hvordan stå imot alles krav, eller føle at en fortsatt er verdsatt til tross for at en ikke lenger makter å være best, at karrieren er over, det er slutt. Det største kravet og presset legger en ofte på seg selv, og da er det enda vanskeligere å innse at nå er det over.

Det er mange som blir neglisjert, mishandlet, blir tilsidesatt, oversett, glemt og overlatt til seg selv som barn, dessverre allerede fra spedbarns alder. Disse menneskene lærer seg, som oftest ikke hvordan bli glad i andre og hvordan håndtere sine følelser i forhold til andre. De kjenner ikke til hva følelser er, hva de forteller dem om for eksempel farer eller det som er bra for dem. Følelsene skaper usikkerhet og blir mer til skade enn hjelp. Noen av disse barna må finne seg substitutter for å bli godtatt av andre i samfunnet. Enkelte er heldigvis født med talenter for noe som kan hjelpe dem videre i livet. Noen er flinke på skolen og klarer seg fint, mens andre faller totalt utenfor, havner på skråplanet og kan begynne å ruse seg. Men felles for alle er at de ikke har erfart hva kjærlighet er, at noen virkelig bryr seg om deg som person, for den du er og ikke det du gjør.

Det hjelper så lite hvor flink du er til noe om du ikke har det så godt med deg selv. Lykken kan ikke kjøpes for penger, erverves gjennom å utføre dristigheter, mottas gjennom interessante jobber eller via mennesker som tilsynelatende bryr seg, om en ikke har lært seg hva ekte kjærlighet og lykke er. Mange kan tro at om en er god til noe, er skoleflink eller utfører jobben sin med flid og engasjementer, så blir en populær og ettertraktet, og dermed vil en bli lykkelig. Og noen får mange venner nettopp på grunn av dette, men de forsvinner så fort du er ute av rampelyset. Da står du der på bar bakke, uten noen som viser sin interesse eller bryr seg om hvordan du egentlig har det. De virkelige vennene blir og de viser deg omtanke og kjærlighet uansett.

En kan kjenne en lykkefølelse ved å gjøre noe en liker, men om en er analfabet på følelser kan det by på vanskeligheter når denne geskjeften bortfaller. Mange som har gjort store bragder innen både yrker, idrettsgrener og andre ting, og som har dette som det eneste som gir dem en form for lykke og det å føle seg verdsatt, sliter når karrieren tar slutt. Et eksempel på dette er kanskje Matti Nykänen, som nylig gikk bort. Mange av mine lesere vet nok kanskje ikke hvem Matti var, men han var en av verdens beste skihoppere, om ikke den aller beste, og han vant det som vinnes kunne innen sporten. I utgangspunktet var han en sky, sjenert og lavmælt gutt fra Finland, som erobret verden via hoppsporten. Hans oppvekst vet jeg lite om, og skal heller ikke spekulere så mye i det, men da han forlot idretten og rampelyset, mistet han vel kanskje fotfestet. Han prøvde å oppnå heltestatus igjen ved å bli artist, men ingen ville lenger ha noe med ham å gjøre. I stedet løste han sin «ensomhet» med alkohol og rus. Det ble et liv med fyll, vold, kriminalitet og flere fengselsstraffer. Mulig ble det slik fordi han ikke hadde lært seg å takle livet på livets premisser, lært seg å håndtere følelsene, at ikke livet er bare oppturer, men mye motbakker å forsere også. For en som var vant med å vinne, som hadde et talent for å vinne, var det sikkert ikke lett å nå være en «taper». Kanskje var det alkoholen som tok hans liv, men uansett vi jeg huske ham som en legende innen hoppsporten. Fred over ditt minne!

Flink pike eller ikke

Ja, de virkelige vennene er de som fortsatt er der når suksessen tar slutt eller kanskje den aldri kom… Jeg var selv en person som greide meg ganske så bra både skolemessig og innen ulike sportsgrener, selv om jeg aldri ble noen verdensstjerne av noe slag. Jeg var vel det man kaller skoleflink, men langt i fra noe geni. Uansett hjelper det lite å være geni i et fag når en pluss en aldri blir to. Jeg kan inneha mye kunnskap om noe, ha mange forskjellige «verktøy», men det hjelper så lite når de ikke står i sammenheng til hverandre, eller jeg ikke vet hvordan bruke hverken kunnskapen eller verktøyet. Jeg trenger kanskje å se og lære av noen!? Er det slik at du kan noe i prinsippet, kan det være til nytte og du kan oppnå noe, men en må kunne praktisere kunnskapen for å bli virkelig god. En må faktisk sette seg inn i, lese og lære seg bruksanvisningen slavisk for å kunne sette opp det rette produktet ,og for at det skal stå støtt og stødig.

Mulig er du god til noe, men å tro at du er best i alt, at du vet alt er kanskje ikke det du kommer lengst med. I mange tilfeller trenger man å krype til korset og erkjenne at dette klarte jeg ikke, dette var jeg ikke så god til likevel, og be om hjelp. De som er vant til at det meste går av seg selv har kanskje ikke så lett for å be om hjelp når det skorter. Noen er faktisk så gode til noe at dette kan skape problemer for dem. Ikke alle er like fornøyde med at andre gjør det bedre enn dem og kan plage, mobbe og lage hverdagen alt annet en lykkelig for disse flinkisene. Enten en er et geni, en flinkis eller en taper, men de kan ha det til felles at de ikke takler hverdagens små og store opp -eller nedturer, så er det lett å ty til alkohol eller andre rusmidler. Jeg tror at det hele dreier seg om at en ikke takler følelseslivet sitt, at en ikke kjenner til de ulike følelsene, kan sette ord på følelsene, snakke om følelsene og ikke minst, som følge av alt dette lar følelsene ta overhånd. Det er følelsene som styrer deg. Rusen blir en måte å prøve å regulere det mentale på. Roe ned all uro, angst, redsel og det som kjennes vondt ut, eller forsterke glede, lykke og det som kjennes godt.

Jeg var en av disse overnevnte personene. Jeg kommer inn under flere av kriteriene, og jeg «valgte» å drikke på det. Det var bare det at alkoholen overtok all styringen. Jeg måtte lære meg å takle livet på nytt. Jeg skjønte at jeg ikke klarte det på egenhånd, for min kunnskap og mitt verktøy var ikke de rette. Jeg har fått hjelp fordi jeg ville ha hjelp. Jeg bruker all den redskapen jeg har «fått» for alt den er verdt. Jeg ser fortsatt på hva andre gjør, for jeg blir aldri utlært, og jeg vil alltid være en alkoholiker. Jeg lærer i livets skole, på livets premisser etter de premisser jeg har ervervet meg og erfart av meg selv og andre. Slutter jeg å gjøre vedlikeholdsarbeidet, som må gjøres daglig, så ramler produktet jeg har satt opp ned, det faller sammen som et korthus i gjennomtrekk. Men jeg kan ikke alltid støtte meg på andre. Jeg må lære meg å ta ansvar. Ansvar for egne følelser, tanker, for eget liv og egne handlinger. Et barn lærer av å se på hva andre gjør og ved å prøve selv. Det lærer aldri å gå på egenhånd om det bare bruker «gåstol». Noen må nok alltid ha behov for støtte, måtte bruke «krykker» for å komme seg frem mot et mål, men selv de blir stødigere om de trener på å gå uten.

Like barn leker best hetes det, men jeg vet nå ikke helt. Det er også noe i at motpoler tiltrekkes hverandre. Uansett så leker eller lærer ikke jeg nødvendigvis best av den som er nærmest meg i hverken alder, kjønn eller eventuelt har en felles interesse. Jeg tror ikke at den beste i klassen er den som vil være den som er best til å lære bort heller, men den som tar seg mest tid. Og en nybegynner kan være vel så flink, om ikke flinkere til å lære fra seg som det en gammel traver er. Så er det ikke alltid like lett å lære en gammel sirkushest nye triks heller, så litt tålmodighet må de ha med meg, og ikke minst jeg selv. Jeg skal skynde meg sakte, for stadig blir jeg bedre på å godta at jeg er god nok, at jeg klarer og kan fortsatt lære nye ting. Jo mer kunnskap jo bedre.

Jeg går på livets harde skole, lærer på daglig basis, og kommer stadig nærmere forståelsen av å slippe å slippe! Og til dere som tror at jeg er flink, så slutt med det. Jeg gjør det jeg MÅ!