Der kom angsten igjen…

Er du mørkredd?

Jeg har ei katte. Hun er et merkelig vesen. Eller kanskje som katter flest, fortsatt litt dyrisk, utemmet, meget selvsentrert og selvstendig. Men hun er så engstelig, for alt og alle, bare ikke meg og min samboer da – oss er hun trygg på, heldig vis. På enkelte dager er hun umulig, etter mitt syn å bedømme. Jeg får ikke fred. Hun fotfølger meg over alt, jeg snubler nesten i henne. Tenk om hun kunne være litt slik mot andre mennesker også, men de får ikke komme nær henne, bare i ytterst få tilfeller.

Nå om dagen, når snøen daler nesten hver bidige dag, kjøres også snøplogen, den riktige plogen, ikke den jeg pleide å kjøre når noe ble for vanskelig eller skummelt. Nei, denne er ordentlig, men så skremmende for ei lita katte. Selv inne i stua er den skummel, høres skummel ut, for så fort skrapelyden kommer, piler hun innerst i kroken under skjenken i stua. Klart det er skremmende det hun ikke ser! Når hun er ute, og plogen farer forbi, er hun rolig, men holder avstand, og godt er det. Det hjelper jo å se at den ikke har tenkt å skade henne.

Så er det støvsugeren da, eller slangen, når den kommer frem, for vi har sentralstøvsuger. Den ser hun jo, og ja, den bråker også når jeg setter den på, men den skal jo ikke ta henne. Mulig hun tror, (hva vet jeg hva katter tenker), at som på reklamen – om hunden som eieren trodde ble sugd opp, at jeg skal bruke den på henne. Det er nok susingen, og kanskje slangen som i og for seg for henne kan virke farlig. Hva vet jeg? Men uansett så vil hun ut, og det må hun da få lov til. Enkelte ganger prøver jeg å la henne få erfare at jeg ikke har tenkt å skade henne eller gjøre henne noe vondt med min støvsuging, jeg «overser» hennes uro, og da blir hun litt roligere, og noen ganger utsetter hun det å ville «flykte ut i det kjente».

Ingen katter, eller mennesker for den sin del liker å være innestengt i rom med lyder som virker skremmende på dem. På mange måter er hun som et menneske, eller kan sammenlignes med et menneske som sliter med nervene, det mentale. Det ukjente, det vi ikke vet hva er, det vi tror kan skade oss, det vi ikke ser utfallet av, det vi lager oss alskens mulige, tenkelige utfall av – gode eller dårlige uroer oss. I disse tilfellene dårlige. Ta for eksempel mørket. Mørket i seg selv er jo ikke farlig, det er bare en stillstand, et fenomen av astrologisk art. Det er bare det at alt forandrer seg i mørket. Ting kan forvandles til uhyrer i vår fantasi. Vi lager oss scenarier om hva klærne på stolen er, hva de kan tenke seg til å gjøre med oss der vi ligger i sengen og drar dynen lengre og lengre opp over ansiktet. Vi vil stenge det ute, lukke øynene. Når vi lukker øynene er det fortsatt mørkt!? Slutter vi også å tenke når mørket faller på. Kanskje med tanke på å tenke rasjonelt. Det dreier seg vel mest om vår evne til å fantasere, drømme om og lage oss bilder ut ifra hva vi har opplevd en eller annen gang. I mørket, når en ikke ser så klart kan jo fantasien ta overhånd.

Jeg for min del har aldri vært mørkredd, men heller følt meg trygg i mørket. Det ligger som et trygt teppe rundt meg, med stjernehimmelen og englene som våker over. Fantasi det også, men en god og trygg en. Derimot har jeg følt meg mye utrygg sammen med mennesker, både i store og små forsamlinger, eller bare alene med ett enkelt individ. Personer kunne virke skremmende på grunn av sine kroppsholdninger, noe jeg trodde de ville gjøre mot meg eller si til meg som jeg ikke hadde lyst til. Jeg gjorde meg opp formeninger, laget meg situasjoner i hodet på bakgrunn av ting jeg hadde opplevd tidligere i livet. Det er slik det er. Vi setter ting i sammenheng med tidligere opplevelse, gode eller dårlige, og lager oss opp formeninger om hva som kan komme til å skje, men som sjelden kommer til å skje. Like vel er det jo så vondt når det står på, når vi ser for oss de forferdeligste ting som kanskje kan hende. Vi blir handlingslammet og i noen tilfeller helt på randen til å få nervesammenbrudd, totalt satt ut av stand til å tenke noe fornuftig, være rasjonell og se i øynene at dette, dette er bare fantasi, tull og IKKE virkeligheten.

Bang, angst anfall… Føler meg helt frynsete og med null selvtillit. Masse kullsvarte tanker, handlingslammet, udugelig, stygg inni og utenpå… Alt ser vanskelig ut, ingen vei ut, ingen hjelp å få, ingen som ser meg… Hjelp, ta det bort, kom deg vekk, ikke ta meg… Hjelp! Ja, det er slik det føles, og mye verre ofte, men kanskje en skal senke garden litt, slutte å stritte imot når angsttankene kommer. Kanskje en simpelthen skal ha tro på seg selv, at en klarer å stå i det, kanskje er jeg tøffere enn jeg tror, kanskje får jeg til noe og det er jo bare fantasi, er det ikke! Vi er som regel tøffere enn vi tror, eller kanskje vi skal la den «tøffe» utgaven ligge og vedkjenne at vi er sårbare og kanskje trenger litt hjelp, en hånd å holde i, en skulder å gråte på.

Angsten og redselen kan komme uten at vi aner det, men som regel har den et forvarsel. Kanskje vi kan komme den i forkjøpet, gjøre noe annet akkurat da eller bare gjøre litt av det som vi føler gjør oss redde. For angsten går bort. Når vi lærer oss, og tilvenner oss det vi har kjent på som farlig, så blir det etter hvert mer ufarliggjort. Jeg for eksempel kunne ikke ta buss eller tog uten å drikke meg til mot først. Jeg var redd for alle menneskene, hva de kunne finne på, hva de tenkte om meg, men nå har jeg blitt fri for de redselsfølelsene. Ingen vil meg noe vondt, og det de tenker skader ikke meg, bare dem selv. Jeg måtte ta det litt etter litt, ta med en venn i starten, men nå vet jeg jo at det bare var min egen usikkerhet, som også ble forsterket av alkoholen, som spilte inn. En må bare øve seg for langsomt blir en bedre på å se at tingene, mørket, mennesker og alt en er redd for ikke er noe å være redd for.

Så var det denne katta da, som kryper inntil meg, søker trygghet, få omsorg og bli strøket, kjenne kjærlighet og omtanke. Hvorfor er hun så redd, jeg som bare har gitt henne det beste, gitt henne kjærlighet. Kanskje er hun født slik? Kanskje har noen vært slemme mot henne? Er ikke så enkelt å lære ei katte til å forstå at de fleste mennesker bare vil henne godt, klappe henne og vise at de bryr seg. Jeg prøver å lære henne at ikke alle mennesker er slemme, selv om noen av naboene ikke er like glade i katter, og det har nok hun senset. Hun blir stadig flinkere til å se at de som kommer på besøk ikke vil henne noe vondt, men hun holder fortsatt avstanden, enda. Hun vil bestemme hvem som får lov til å klappe henne, og det er greit. Slik skal det vel være for oss mennesker også, så lenge det ikke går over til å bli slik at vi tar avstand fra stort sett alle folkene som vi møter på veien, om vi tør å gå ut på veien da…

Det er ikke noe godt å gå rundt å engste seg og være redd for alt mulig. Hva skjer rundt neste sving, hvem står der i mørket, hvem er ute etter meg nå, hva ligger i postkassen i dag, hvem ringer, hvorfor snakker de slik…? Det vet jeg selv, og jeg vet også at det vertfall ikke hjelper å drikke på det, for alkoholen eller alle rusmidler forsterker jo bare angsten etterhvert, vertfall i etterkant, og hva gjør en da, jo drikker mer for å få disse forestillingene, som en tror er virkelige, til å gå bort. Når en går slik å gjør seg opp tanker og meninger om alt det verste, så blir det jo mer virkelig – en tror at det er slik det skal være til slutt – fantasi blir til virkelighet. Når dette skjer har redselen blitt så hemmende at en ikke klarer å utføre sine daglige gjøremål, en har blitt fullstendig handlingslammet, i verste fall gått inn i en depresjon. Det er da en trenger hjelp.

Om en drikker for mye, er det det første en må gjøre å kutte ut drikkingen. Ofte ser en da at alkoholen har vært en medvirkende årsak til at angsten var der. Noen trenger kanskje psykologhjelp, om angsten har fått for stor innvirkning på livet en lever. Det beste er, dersom det virkelig påvirker din livskvalitet, å jobbe seg ut av begge problemene samtidig, både angsten og alkoholen. Mye kan en gjøre på egenhånd med tanke på det å være redd, slik som for mørket. En må bare «stå i det», fortelle seg selv at det er ikke noe å være redd for. “Lytte” til redselen, prøve å forstå hva den egentlig prøver å fortelle deg, hva er det som egentlig skjer. Har jeg grunn til å være redd? Kommer det et uhyre ut av skapet? Står det noen bak gardinen eller er det noen utenfor vinduet mitt? Det høres kanskje enkelt ut, og du blir kanskje provosert når jeg sier at det er det, når du forstår hva som skjer inne i din mentale verden. Det dreier seg nok engang om kunnskap. Erverve seg kjennskap til hva som skjer i vår psyke, hvorfor vi mennesker er laget slik at vi blir redde i enkelte situasjoner. Vi bør egentlig takke for at redselen kommer, for den kan faktisk redde liv, den kan forhindre oss i å gjøre dumheter, til å gå ut i mørket, der vi ikke ser noen verdens ting, hvor vi kan snuble, virkelig falle og slå oss helt fordervet, til og med dø, og det vil vi vel ikke…

Det er vondt å se at noen har det vondt, tøft og vanskelig, som den tøffe personen de egentlig er, men noen ganger er det lov å være liten, redd og ikke helt føle at en har det som skal til for å komme videre. Men innerst inne i oss har vi uante krefter, til å dra oss opp igjen, fra under dyna. Jeg, som flere med meg, går ut, går en tur, og nå med all snøen kan jeg bli som et barn igjen, base i snøen, lage engler, grave snøhule, men jeg graver meg ikke ned – og så kan jeg gå i skogen og skrike ut all min frustrasjon. Håper dagen kan startet litt bedre, at dagen i dag gjør deg godt, men du må bare la den få tid. Angsten er egentlig ikke farlig, selv om den kjennes helt for jævlig når den kommer på besøk. “Ta imot angsten” uten å gi den for mye plass. Prat til den (ikke høyt altså), og si at den får bare komme på besøk, men at den ikke får bo hos deg. Hvis en stenger den ute blir det stående å banke på døra – LENGE. Ikke vær redd for å møte den, bli litt venn med den, kanskje skrive et brev til den. Snart blir den lei alt maset ditt og går sin vei…

Ja, det er noe med å snu tankegangen, tenke positivt selv når det virker umulig. Kommer sjelden noe positivt ut av å bare tenke negativt. En må finne andre muligheter, se andre løsninger, gjøre noe en liker, noe morsomt, ringe en venn eller ta frem en bok, men kanskje ikke en krimbok er det lureste… Med tanke på katta må jeg nok bare innse at den vil fortsette med å være engstelig i enkelte situasjoner. Det er vel i hennes natur, og katter gjør som sagt det de selv vil, som oftest. Hun har det jo trygt, varmt og godt her ved min side, hun får kjærlihet og kjenner ro på fanget. Det er det som gjelder; få kjærlighet, kjenne nærhet, å ha det trygt, noen en er trygg på i livet sitt!

Når lysten overstiger frykten begynner barnet å gå. (Erik Lerdahl).