Hva kan vi gjøre for deg?

Tror du virkelig ikke at pårørende trenger hjelp?

For de pårørende er det ikke alltid like lett å snakke om en datters, sønns eller foreldres rusmiddelmisbruk bare slik over kaffen. Det er mer komplisert enn som så. Det å være pårørende får alvorlige og langvarige påkjenninger. Mange utvikler psykiske -og fysiske plager, og kan selv måtte trenge hjelp. De strever med å finne en god måte å håndtere situasjonen sin på, finne sin plass i livet, og ikke minst forstå at de trenger hjelp, finne og få hjelp. Men hvor er det hjelp å få? Ikke lett å finne fram i byråkratiets krattskog med mangfoldige instanser, som ikke alltid er like samkjørte. Ikke enkelt å finne veien til den rette døra, spørre de rette folkene, som kan bistå en nedbrutt person, så til de grader utkjørt av alt stress og alle traumer som det å være pårørende kan medføre.

De fleste pårørende opplever og erfarer at det ikke er godt nok hjelpeapparat for dem. Fastlegene forstår ikke. De er til liten eller ingen nytte for å hjelpe dem i deres kamp. Innen somatikken generelt er det lite kunnskap, erfaringer og forståelse for dem. Det er svært få tiltak som er rettet mot de pårørende og deres situasjon. En hverdag ofte fylt med usikkerhet, redsel, frykt, skuffelser, nederlag og et evinnerlig tankekjør. Et tankespinn rundt hva skjer nå? Hvordan har min sønn det i dag? Er mamma full når jeg kommer hjem? Blir det bråk og krangel i dag? Ja, det er en evig mental påkjenning som ingen andre enn dem forstår.

Det er ikke alltid like lett å stå imot press om penger eller å ta imot alle slag, all den psykiske og fysiske terroren det en pårørende ofte kjenner på daglig. I tillegg kommer det andre faktorer som påvirker livene til alle de som har nærstående personer som ruser seg. Slik som baksnakking fra naboer, kollegaer, skolekamerater eller andre familiemedlemmer. Stigmatisering og holdninger i samfunnet, blant helsepersonell, arbeidsgivere og eller andre sosiale kretser påvirker de pårørende, som medfører at de tier om, og holder skjult om misbruket til sin sønn, datter, mor eller far. De har ingen de kan snakke fortrolig med, snakke helt åpent om alle psykiske -og fysiske påkjenninger, noen som forstår dem og deres tilværelse. Dessverre er det også slik at helsepersonell unngår å spørre om pasientens familieforhold, om noen sliter med alkohol eller annen rus i sin nærmeste krets. De vil helst ikke gå inn på temaet selv om pasienten prøver å bringe det på banen. De er ukomfortable og uerfarne med å snakke om alkoholrelaterte temaer. De har manglende kunnskap og kompetanse, og det er et tankekors at det ikke finnes flere personer med erfaringskompetanse innen helseforetak rundt rusmisbrukere og deres pårørende.

Alkohol og rus er et tabubelagt tema. Det blir mye hemmeligholding av de pårørende og blant misbrukerne selv. Det hjelper jo selvfølgelig ikke på saken, men det er ikke så enkelt når alle «motarbeider» dem. Fastleger og annet helsepersonell, som bare skriver ut resepter til pårørende for at de skal takle det mentale presset og stresset. De forstår ikke at de har behov for å lette på trykket, få snakket om alt det vanskelige de må hanskes med. Familiemedlemmer rundt misbrukeren har behov for å dele med noen, og bearbeide sine opplevelser. Dette kan best gjøres gjennom samtaler med likemenn mener jeg, gjerne i samarbeid med fagpersoner, men da må det såkalte fagpersonellet innhente kunnskap og kompetanse. I mange tilfeller får de ikke hjelp før det er for sent. De blir ikke fanget opp av systemet før de selv har utviklet et problem, til og med et alvorlig rusproblem med påfølgende psykiske problemer.

Jeg ser og jeg møter mange pårørende som selv ytrer sine ønsker, men de fleste sier ingen ting. Men jeg ser dem. De lever i sin egen, stille verden og tør ikke fortelle hvordan de har de i frykt for å bli sett ned på og snudd ryggen til. Skal det være slik? Nei, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg burde tørre å ta opp temaet, fortelle vedkommende at jeg ser og er villig til å lytte. Vi trenger et mer åpent og varmt samfunn med mer medmenneskelighet, hvor alle kan få uttrykt sine følelser uten å bli stemplet som en taper. Pårørende er faktisk ressurser, men de ser det ikke selv opp i all elendigheten. De «ser» bare at de er en som ikke klarte å være en god mor, en god far eller en søster til gutten som alltid strevde med å være god nok. De ser på seg selv som tapere, både rusmisbrukeren og de pårørende. De er ikke tapere, men vi i samfunnet lager dem til tapere. Så hva må gjøres? Hvem skal snakke de pårørendes sak? Når skal vi begynne å være mer medmennesker? Det hjelper ikke bare å tenke og snakke om det. Det må handlinger til! Ikke bare nedfelte retningslinjer om rettigheter, ditt og datt…https://helsenorge.no/parorende/parorendes-rettigheter

Hva er pakkeforløpet innen psykisk helse og rus? https://helsenorge.no/psykisk-helse/pakkeforlop-for-psykisk-helse-og-rus/hva-er-pakkeforlop-for-psykisk-helse-og-rus. Det står så fint om hva som skal gjøres, om rettigheter alle brukere av systemet skal ha, og plikter helsepersonellet har. Men skjer alt dette? Får alle det de egentlig har krav på. Hva kan vi gjøre for deg? Ja, hva kan dere gjøre? Begynne med å se og lytte for eksempel, ikke bare «vise» din bekymring. Jeg ønsker handling; nå! Dersom både rusmisbrukerne og deres pårørende slapp mere til, at de ble akseptert, sett og lyttet til mer så kanskje ble det utrettet mer, kanskje kunne alle disse forslagene og vedtektene begynne å få en betydning i den grad at de fungerte for dem de er ment til å fungere for. Da kan «hva kan vi gjøre for deg» få et fullstendig svar, vel og merke når det er gjennomført og har to streker under. Ikke før! Dit er det langt, men vi kan ikke spise en hel elefant på en dag…

https://www.kk.no/livet/har-vaert-kjempebekymret-for-at-han-skal-do/67815814

Men forstå meg rett: Vi må først begynne å snakke om det!