Det viktigste først!

I går hadde jeg noe viktigere på agendaen enn å skrive på bloggen, nemlig samvær, lek og kos med mine barnebarn. De er viktige i livet mitt, men dersom jeg ikke tar min edruskap på alvor, ville de ikke få oppleve min tilstedeværelse i sine liv. Alt jeg setter foran edruskapen min vil forsvinne og gå tapt, også min sjanse til å være mormor. Dersom jeg tillater meg å glemme at for å forbli nykter, trenger jeg å leve etter mine daglige, rutinemessige prinsipper, hvor nykterheten står på førsteplass, da blir mine kjære borte. Selv om jeg på dager som dette ikke klarer å avholde min faste morgenstund, så tar jeg meg alltid noen minutters tenkepause. Jeg sier noen oppmuntrende ord til meg selv, ber om «godt vær» gjennom dagen og takker for at jeg har fått denne sjansen, sjansen til å være der for noen som akkurat da trenger meg fullstendig tilstedeværende. Dette ønsker jeg at skal vedvare, så jeg minner meg selv på hva jeg behøver å gjøre for å ikke havne tilbake til hvordan jeg var, og dermed miste disse dyrebare stundene med disse to undrende og nydelige småtrollene. Jeg vil jo bidra til at de får en god start på livet, til å takle uante utfordringer og eventuelle kriser, noe de enda ikke har opplevd.

Det varmer et mormorhjerte å se barnebarnas gnistrende øyne, se deres smil og kjenne kjærligheten bre seg i kroppen min når de slenger armene rundt halsen min. Uanfektet, bare fordi de vil og fordi jeg klarer å utvise en trygghetsfølelse for dem, og fordi de har savnet meg. Nå er det jammen lenge siden vi har sett deg mormor; og det er det jo, men alt er jo relativt lenge i deres tanker og sinn. Men kanskje er det noe i det, at jeg har vært litt for opptatt med meg selv, litt i overkant egoistisk, selv om det er viktig og nødvendig. Likevel må jeg innrømme for meg selv, at jeg kan ikke bli for oppslukt i det å ville bringe mine kunnskaper videre til andre som ønsker å leve uten alkohol. Om jeg glemmer mitt eget, da vil alt være betydningsløst. Men disse to undrende sjeler forstår selvfølgelig ikke, og i all nøkternhet lar jeg være å gå mer inn på den saken, ikke enda. En dag vil jeg forklare dem hvorfor mormor ikke kommer så ofte på besøk, hva som er viktig for henne eller hvorfor hun (som i jeg) ikke drikker øl eller vin til maten.

Når er barn store nok til å forstå? De fleste små barn, helt ned i babystadier sanser og forstår så alt for godt når noe ikke er helt som det skal være, i forhold til personer som skal vise dem nærhet og omsorg, begynner å bli fraværende med både kropp og sjel. Ettersom de blir eldre skjønner de at noe er galt når mamma eller pappa drikker for mange drinker, når de blir forvandlet til en annen og ikke lengre er den trygge voksne.  https://docplayer.me/100095-Organisasjonen-voksne-for-barn.html. Trygge voksne skaper trygge barn. Men selv trygge barn, som har omsorgsfulle foreldre det meste av tiden, kan kjenne på usikkerheten når vinflasken kommer på matbordet, om det så bare er på festligheter. De vet at mamma eller pappa kan glemme sine faste grenser overfor barna, bli litt ekstra sprudlende og snakke med en litt annerledes stemme, en stemme de ikke helt vet hvordan forholde seg til. Konsekvensen kan bli at barna kan utagere mer, prøve ut grenser mer, bli mer klengete og eller masete. Så er det slik at om disse festlighetene kommer oftere, blir de ikke lenger så festlige, vertfall ikke for små barn.

Kanskje burde det være slik at når mamma og pappa tar seg en øl til fredagspizzaen, at det er på sin plass å fortelle, ikke bare si at dette er voksenbrus og fy-fy, men forklare at når mamma og pappa drikker dette kan de bli litt rare. Jeg mener det er på sin plass å fortelle hva det er de egentlig drikker, om de så absolutt må drikke mens barna ennå er tilstede. Jeg synes helt klart at alkoholen godt kan forbli i barskapet til barna er i seng. Jeg tenker også at barn trenger å få vite hvorfor mamma kan være sur og grinete på søndag morgen, at frokosten må vente til pappa står opp, og at foreldrene kan være noe fraværende, at det ikke er barnas feil, men ølen og vinen de drakk kvelden før. Barn trenger å lære seg å se at alkoholen har en negativ virkning på kroppen, og at den ikke bare er en drikk som får mennesker i godt humør. Det trengs mer opplysning til barn helt ned i førskolealder om hva øl og vin egentlig gjør med kroppene til de som drikker. Barn kan kanskje synes det er litt morsomt at pappa blir litt tullerusk når han drikker ølen sin på lørdagskvelden, men når det går over til å bli en mer dagligdags affære, blir det ikke lenger så artig mer.

Nå er heldigvis mine barnebarn ikke av de som opplever dette, men jeg vil likevel påstå at selv de kan ta skader av når det drikkes øl eller vin til maten. Jeg skal ikke drive med noe moralpreken, eller det er vel det jeg nettopp vil. Alle voksne som «koser» seg med lørdagspilsen bør tenke over om de kan la den vente til etter barnas leggetid. Eller kanskje spørre mormor om hun kan komme på besøk, slik at de kan dra ut å kose seg uanstrengt, for så å komme opplagt og være tilstede dagen etter, og bare være den mammaen og pappaen barna kjenner best, den de vet er der for dem. Da kan de voksne også bedre takle når de små ungene finner på litt ekstra ablegøyer, at deres normale grensesettinger blir overholdt og ikke det unormale blir det normale. Jeg ønsker ikke å ta fra noen hverken fredagspilsen eller lørdagsvinen, men jeg ønsker å åpne foreldrenes øyne til å se barnas reaksjoner og dermed ta hensyn til hva som skjer hver gang Bordeauxen settes frem til lufting.

Jeg, med mine erfaringer kan ofte gå rundt å tenke at flere med meg skulle ha slike ønsker og ikke minst gjennomføre dem. Jeg vet at det kreves mot og styrke til å stå imot alkoholens forsøk på å overtale oss til å ta nettopp den drinken, selv for de som ikke har et alkoholproblem. De som kan nyte ett glass vin trenger kanskje ikke bekymre seg for utfallet, og de har også en viljestyrke som kan få dem til å la den drinken vente. Det er bare det at for oss alkoholikere er det ikke viljen til å la være det står på. Viljestyrke har vi nok av, men det er villigheten til å la være å ta den første ølen eller vinen som ikke er tilstede. Dette fikk jeg erfare i går ettermiddag på vei hjem fra mitt koselige og minnerike nærvær med barnebarna.

Ja, det var en merkelig opplevelse, eller rettere sagt en helt normal reaksjon for meg med min lidelse. Det var et varsku om at jeg befant meg på usikker grunn, at jeg burde være flinkere til å lytte til kroppens signaler. Jeg hadde ankommmet Oslo Sentralbanestasjon, jeg var sulten og irritert for at jeg kom noen minutter for sent til å rekke tog hjem, og dermed måtte vente en hel time på neste. Så ble jeg da gående der mellom alle disse hastende, vinterferieklare menneskene, midt i dette pulserende livet som normalt eksisterer på en sentralbanestasjon. Min sult signaliserer jo at nå måtte jeg finne meg noe å spise, men jeg fant ingen ting som fristet, noe som både var godt, billig og enkelt. Plutselig befant jeg meg i en sofa stirrende på VM-slalåm på en storskjerm i en pub. Jeg satt på Sidesporet, et flittig besøkt sted da jeg drakk, hvor jeg ofte tok turen innom på vei hjem fra fuktige bybesøk. Hva gjør jeg her? Jeg skal jo ikke ha noe å drikke, jeg er jo sulten. Jeg hadde absolutt ikke noe lyst på alkohol what so ever! Det ble med ett så klart for meg at alkoholen fortsatt driver med sine luretriks oppe i hodet mitt, slik uten at jeg enser det, og uten at jeg ønsker og vil det. Jeg har flere ganger gått på utesteder, kjøpt meg kaffe, og sittet der blant alkoholdrikkende og muntre mennesker uten å være redd for hva jeg ville finne på etterpå, selv om det bør tas til etterretning. Triggereffekten har omtrent tre dager på å virke inn på oss alkoholikere, så en må være trygg på seg selv for i det hele tatt å bevege seg inn på de territorier hvor alkoholen ofte «flyter», for å ikke ta det første glasset noen dager senere. Og jeg vet at det skjer slik helt ute av det blå.  Men ikke denne gangen!

Ja, hva skjedde egentlig? Jeg gikk vel dit i affekt av min irritasjon over et mistet tog og at jeg var sulten. Men min kunnskap klarte å rekognosere at kroppens sultsignaler er tilnærmet lik den samme trangen som kommer når kroppen trenger alkohol. Så raskt kan en sprekk oppstå, og hadde ikke jeg hatt disse kunnskapene, så hadde ølglasset fort befunnet seg i hånden min, og jeg ville ikke sittet her og skrevet nå. Jeg gikk like fort som jeg hadde ankommet.

Jeg måtte ha noe å spise; og ja, jeg gikk til nærmeste kiosk og kjøpte en softis, en diger kaloribombe som jeg egentlig ikke skulle ha. Til helvete med tanken på å ikke spise søtsaker nå, for jeg vil heller ta en is for mye enn et ølglass for mye. Jeg gikk ut på plattformen, snuste inn Oslolufta, tok en bit av isen og priset meg lykkelig for at jeg så faresignalene, at jeg klarte å avlede hodet og kroppen, og handlet etter mine erfaringer på å tenke tanken helt ut, tenke på alle konsekvensene som ville komme om jeg hadde blitt på Sidesporet. Det ville ha blitt et skikkelig sidespor, rett i grøfta, helt på tryne i gjørma, og jeg ville måttet ha sett langt etter neste gang jeg kunne dra på besøk til familien og barnebarna.

Jeg er glad jeg har tilegnet meg erfaringer til å vite hva jeg skal gjøre når eventuelle rustanker kommer. Eller som i går, da jeg befant meg på et sted slik helt uten forvarsel, uten at jeg så det med det samme, men likevel forsto før det var for sent. Det beste er å komme det i forkjøpet, og la være å gå inn på puber når jeg egentlig er ute etter noe å spise, eller når jeg har latt meg irritere av noe eller noen. Det er triggere og “vær varsom signaler”. For jeg må alltid være på vakt for kong alkohols påvirkningskraft. Jeg behøver å ha tilgang til krefter som er sterkere enn alkoholen, nemlig kunnskap.

Jeg er så glad for at jeg sitter her å skriver… For at jeg vet hva som er viktigst!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s