Skyfri himmel…

Det eneste jeg ønsket meg var en solskinnsdag, skyfri himmel, slik som rockepresten Bjørn Eidsvåg skriver om. Nå er det en slik dag, men alle dager er ikke slike, langt derifra. Det går ikke an å få verden helt perfekt. Det går ikke an å skape fullstendig rettferdighet, og å gjøre alle til lags. Noen liker kanskje at det er mer overskyet, slik som i går, hva vet jeg, men de fleste ønsker seg vel slike dager som i dag, med sol og skyfri himmel, hvor alt virker helt perfekt.

Men det er mye som ulmer selv om det tilsynelatende ser helt plettfritt og stille ut. Godværsdager er ikke bare gode, og mye urett og fordervelse skjer der vi faktisk minst aner det. Det herjer kriger flere steder rundt omkring i verden. Det er sult og hungersnød. Selv har jeg vært gjennom mange tøffe tider, livskriser og «uår» av mange slag, men uten sammenligning for øvrig. Mange drømmer om bedre tider ble knust, ofte av meg selv. Hvorfor ble det slik? Hva gjorde jeg galt? Jeg vet jo svaret, og i dag er jeg så takknemlig for at alkoholen ikke lenger er den som styrer mine tanker og handlinger – mitt liv.

Det å tenke tilbake gjør meg både trist og glad. Noen ganger, på de riktig stille dagene, som dagen i dag, hvor sjøen nedenfor ligger som et blinkende teppe, tenker jeg tilbake på sommer og varme, at jeg bare kan svømme og svømme langt av sted. Heldig vis blir det bare med tanken, for selv om sola skinner i dag er det kuldegrader ute. Nå er det også slik at jeg trenger ikke flykte lenger. Selv om jeg nå tror at jeg klarer det meste, kan få til det meste, ville jeg sannsynligvis bare kommet noen hundre meter ut på sjøen likevel. Kanskje blitt kjørt over av en vannscooter. Fortsatt evner jeg å tenke det verst, lager meg skrekksennarier om hva som kan skje. Nei, jeg får holde meg her innendørs. Vil ikke sette livet mitt på spill igjen heller. Og så er jeg ikke så glad i kaldt vann, med ishinne på og det hele…

«En problemfri tid i gode venners lag» fortsetter sangen. Det kan vel aldri bli problemfritt, men nå har jeg blitt flinkere til ikke å lage så mange problemer. Små bagateller ble ofte store, umulige katastrofer, i vertfall for meg. Problemer jeg ikke så utveier på, problemer jeg ikke klarte å håndtere ordentlig, slik en flink pike ville det skulle være, helst helt perfekt. Perfeksjonismen henger nok fortsatt ved meg, men jeg trenger ikke lenger vaske gulv og tørke støv hver dag. Vil nok fortsatt ha kontrollen, og vil nok fortsatt se at det er rent rundt meg før noen tråkker inn og lager spor på et nyvasket gulv, eller i mitt liv. Men det blir jo aldri perfekt for alle. Men jeg kan prøve å være mer fornøyd med tingenes tilstand rundt meg. Jeg har det faktisk helt perfekt, akkurat passe perfekt nok for meg…

Jeg tilbringer ikke mye tid i gode venners lag, som det synges om videre i sangen. Har heller aldri hatt mange god venn eller venninne, dersom jeg ser bort i fra flaska, som var en venn, for en tid, trodde jeg. Lenger tilbake, i min oppvekst, hadde jeg flere venner, også et par gode venninner som jeg lekte med, kunne ha enkelte fortrolige samtaler med, dra på utflukter og utforske livet og verden med, men de har jeg for lengst mistet kontakten med. Jeg flyttet og de ble igjen med minnene.

Inn imellom savner jeg noen å være sammen med, ta med ned til stranden, ta en fjelltur eller bare sitte i sofaen og snakke om løst og fast med, dele hemmeligheter over en kopp nytrukket te med. Jeg har selvfølgelig min samboer, men det blir liksom ikke det samme. Tror ikke han forstår alle mine innerste tanker heller. Vi har våre felles interesser som sport og friluftsliv, og kan ha interessante samtaler om det, og for øvrig andre ting, men det kjennes likevel som om noe mangler i våre daglige passiarer. Det at jeg har en brokete fortid blir sjelden tatt opp. Mest fordi jeg ikke tror han evner å forstå hvordan en alkoholiker har det, tenker eller føler seg. Eller kanskje er det slik at jeg ikke vil rippe opp i det mer enn nødvendig, vil ikke såre ham. Det er nok mest jeg som styrer samtalen dit jeg vil også.

Nå skal det sies at jeg velger også å være mye for meg selv og takker nei til invitasjoner. Kanskje stoler jeg ikke helt på meg selv enda. Jeg er jo avhengig av andre, men vil samtidig ha kontrollen over andre mennesker eller hater å miste kontrollen over situasjoner. Jeg vil ha det på min måte, men likevel vil jeg at noen har oversikten. En alkoholikers tankegang tar det tid å endre på, for det er slik vi alkoholikere tenker. Vi er kontrollfriker, som helst vil styre hele skuespillet, være aktører og regiansvarlige og fordele alle rollene slik vi ser at det best passer inn i vår sammenheng. Men så, en indre stemme snakker til meg, min samvittighet. Nå leker du Gud igjen Heidi. På tide å la Gud være Gud og sette deg i baksetet og la ham eller andre ta styringen kanskje? Ja, det er på tide!

Det hender jeg også unngår mennesker som ønsker min oppmerksomhet. Mennesker jeg ser på som noen som ikke er på vei dit jeg skal, noen som befinner seg på en annen klode enn der jeg befinner meg. På mitt ståsted i livet er jeg der jeg må velge mine «lekekamerater» med omhu. Mine såkalte venner fra tiden som aktiv alkoholiker kan jeg ikke lenger regne med. Kunne riktig nok ikke det da heller, men da var jeg avhengig av dem. Kunne hende de hadde noe å drikke på når jeg hadde sluppet opp for varer selv, at lageret mitt var tomt og polet eller ølsalget var stengt for dagen. Da var de gode nok. Kan hende stiller jeg for høye krav, krav som setter en stopper for et eventuelt verdifullt vennskap, som gjør at mange ikke kommer innenfor min dør? Mange vil kanskje ikke komme på besøk heller. Jeg har nok skremt bort flere i min framferd i ulike situasjoner. Situasjoner der alkoholen ble sett på som min beste venn, som hjalp med bort fra hverdagens krav, men som senere ble min aller verste fiende på grunn av denne stadige flukten. Derfor er det godt å kunne sitte her, trygt og godt ved stuebordet og stirrer, betrakter og fantaserer. Hvorfor ble det slik? Hvordan kunne jeg tillate at det ble slik? Hadde ikke jeg en god, trygg barndom, venner og gode lekekamerater? Var jeg ikke flink på skolen eller fikk jeg ikke den nærheten fra familie jeg skulle ha fått? Hva var det som skjedde og når skjedde det? Finnes det et enkelt svar på hvorfor jeg har blitt som jeg er? Ikke et, men mange svar og jeg kan ikke gi dem alle. Noen svar har jeg, som at jeg for det meste hadde det trygt og godt i oppveksten med snille, rettferdige foreldre, at jeg var skoleflink og ganske godt likt blant venner. Men andre spørsmål må jeg lete mer etter og det tar tid, og jeg har som tidligere nevnt god tid. Jeg må ta små skritt mot det som kjennes utrygt. Noen ganger et byks og kaste meg ut i det som før ville være utenkelig, «legge på svøm» og komme meg helskinnet og trygg opp på stødig grunn igjen. Er jeg redd, er jeg uvitende? Ja, men jeg gjør det likevel. Jeg må finne svarene, komme videre. Livet skal leves tros alt, men en dag av gangen, og denne dagen i dag er helt perfekt til å bruke på å lete etter flere svar og bli ferdig med fortiden for at jeg kan leve videre inn i morgendagen.

Jeg trenger ikke flykte lenger. Vel, som aktiv alkoholiker hjalp det ikke stort likevel. Det hjalp ikke å rømme, for fortiden innhentet meg alltid og alkoholen kom jeg aldri unna, heller ikke meg selv. Nå vil jeg bli kjent med meg selv igjen, prøve å forstå og kanskje også kunne gi noe tilbake til alle dem som prøvde å hjelpe meg da jeg var som lengst borte fra det kjente og kjære. Der hvor alt var mørkt og skremmende. Dit ingen ting vokste eller grodde, dit jeg ikke ønsket at noen skulle komme. Nå har jeg likevel begynt å ta dere med på reisen dit og vise dere noe av livet der. Det er litt skummelt, men om jeg alltid skal sky frykten så kommer jeg aldri videre. Jeg må tørre å utfordre meg, realisere drømmer og se hva som virkelig er på den andre siden. Uten å flykte, men bare se, lære og leve igjen. Tørre å være hele meg, for den som intet våger intet vinner.  Jeg vil “se verden” og oppfylle flere drømmer!

Jeg drømte om en skyfri himmel, og jeg fikk, akkurat som i dag. Jeg vet at det vil komme skyer, men jeg er forberedt…

La oss holde sinnet rent, for hva enn et menneske tenker, det blir det. (Upanishaderne)