Forventninger og usikkerhet

Vi blir født til denne verden som uskyldige, små vesener, og har ingen som helst forventninger til hvordan livet vil bli. Vår tankegang er ikke utviklet til å hverken se hva som ligger foran oss, eller legge noen planer for hvordan vi vil at det skal bli. Så vokser vi til og etter hvert blir vi på leit etter hva som er meningen med livet. Vi gjør feil, og atter feil, men stort sett lærer vi av alle disse mistakene og blir gode verdensborgere, de fleste av oss.

Jeg har gjort feil hele livet, men både ved å finne ut at jeg tok gale valg og det å se på hva andre gjør, har jeg blitt flinkere til å gjøre mindre feiltrinn. Jeg hadde forventninger til livet, men når tingene ikke går helt slik jeg ønsker og prøver på, så melder skuffelsen sin ankomst. Jeg blir skuffet over mine egne valg og det at jeg ikke klarte å stå til mine egne forventninger. Når skuffelsene bare blir en evige gjentagelser, og jeg ikke klarer å snu tankegangen, men bare graver meg ned, og ser på meg selv som et gedigent «misfoster», en person som alltid ramler, alltid går feil vei, alltid finner de gale svarene, da føles alle forventningene uoppnåelige. Jeg vil jo gjøre mennesker glade og stolte av meg. Jeg vil jo vise at jeg kan. Den største forventningen stiller jeg egentlig til meg selv. Det er jeg selv som ønsker å bli stolt. Se på meg hva jeg kan! Jeg vil ha ros og skryt for at jeg er en flink pike.

Som barn så jeg på mye med et forventningsfullt blikk. Jeg gledet meg til mye, slik som til å begynne på skolen. Jeg hadde troen på meg selv, jeg visste jeg kunne mye og enda mer skulle jeg lære. Selv om jeg grudde meg, så var gleden og forventningen enda større. Endelig var det min tur til å få lære enda mer og til å få vise fram mine evner. Jeg skulle tilfredsstille andres forventninger, men aller mest mine egne. Allerede som liten satte jeg krav til meg selv, og det er vel bra det, og jeg oppnådde ofte de resultatene og målene jeg satte meg. Jeg var trygg på meg selv, og andre så opp til meg. Om jeg ikke var et forbilde, så var jeg en som mange ønsket «å leke» med. Men engang måtte motgangen komme, og jeg ikke lenger klarte å være en mønsterfigur. Jeg trodde faktisk jeg handlet riktig, men personer rundt meg var ikke lenger fornøyd med det jeg fortok meg. Så ble skuffelsen et faktum. Kanskje var det meg selv jeg skuffet, at jeg kom til kort og ikke nådde målene. Jeg ble en person som stadig var på leting etter nye muligheter og utfordringer. Jeg la kanskje lista alt for høyt, men aller mest så ville jeg ikke vise andre at jeg ikke alltid mestret ting. Jeg skulle fortsatt fremstå som en person som aldri feilet, en person alle så opp til, en person som alltid taklet enhver utfordring. Jeg skulle være perfekt og jeg måtte ikke fremstå som en taper. Jeg skulle vise dem jeg!

Alle feilene jeg begikk da jeg drakk kan jeg ikke endre på, men jeg kan tilgi meg selv, og det er nødvendig for å komme videre. Jeg måtte finne tilbake til gleden ved livet, bare de små, men likevel betydningsfulle. Jeg måtte begynne å bli glad i meg selv og se at jeg også er betydningsfull. Jeg måtte starte med å sette meg nye mål, lage meg opp forventninger, men som sto i forhold til hvor jeg selv sto, hvor jeg befinner meg i min utvikling i dag. Jeg kan ikke forvente at jeg skal bestige Mount Everest uten å trene meg på mindre fjell først. Kanskje skal jeg bare innse at det uansett er noe som aldri vil skje med min høydeskrekk. Jeg trenger ikke lengre være best, klare alt og fremstå som perfekt.  Trenger ikke stå på det høyeste fjellet. Alle kan ikke vinne! Men egentlig så kan alle bli vinner på sett og vis, når målene de setter seg nås, om ikke helt etter planen og andres, eller egne forventninger. Den siste skal bli den første, har noen sagt. Den liker jeg!

Jeg gjør meg opp tanker om hva andre forventer av meg. Disse tankene er jo egentlig mine egne forventninger til meg selv har jeg funnet ut. Ta for eksempel et jobbintervju. Da blir jeg ofte spurt om hvilke forventninger jeg har til jobben jeg har søkt på, eller til den personen, mest sannsynligvis lederen på arbeidsplassen, som sitter der rett overfor meg, med granskende blikk og venter på å høre hva slags formening jeg har gjort meg opp om nettopp dette. Jo, jeg forventer meg utfordringer, at jeg skal få vist hvem jeg er, at arbeidet mitt gir frukter og at jeg kan være en rollefigur, en god og støttende kollega. Og av lederen forventer jeg både ros og ris, at jeg blir veiledet i riktig retning til å gjøre jobben best mulig og at det jeg gjør og jeg som person blir verdsatt. Svarer jeg det jeg tror arbeidslederen vil høre eller er jeg ærlig? Jeg svarer vel det jeg forventer av meg selv. I de fleste tilfeller ønsker jeg jo å fremstå som det perfekte valg til akkurat den jobben, så jeg må selge meg selv best mulig – som en viktig og uunnværlig vare, så jeg prøver kanskje å pynte på litt, men likevel så nærme sannheten som mulig. Jeg vil jo vise dem hvor flink jeg er og at jeg er den de trenger, den beste. Det er slik jeg ser det…

Nå er det en stund siden jeg var på noe jobbintervju. Faktisk bare ett etter at jeg ble nykter, og ved nærmere ettertanke så svarte jeg nesten slik som beskrevet over, men jeg fortalte også om hvem jeg egentlig er, at jeg er tørrlagt alkoholiker. Det var nok kanskje ikke akkurat det de hadde forventet å høre, og jeg tenkte, til tross for at jeg hadde trodd at det ville ikke være noe problem, så lenge jobben jeg skulle intervjues for omhandlet det å jobbe med rusavhengige. Så jeg ble ikke nevneverdig skuffet over å ikke bli tilbydd jobben. Jeg forstår deres usikkerhet til en person som de ikke hadde møtt før, ikke kjente, ikke visste hva stod for og hvilken arbeidskapasitet jeg hadde. I tillegg var jeg alkoholiker, om enn tørrlagt. Men jeg var nok litt skuffet over å ikke få sjansen til å virkelig vise hvem jeg er. Vi alkoholikere og rusavhengige er store ressurser, og våre erfaringer er gull verdt, og jeg skulle ønske at flere fikk øynene opp for oss og bla-bla-bla… Jeg kunne skrevet mye her, for dette er en liten fanesak jeg har, det å få flere av oss på banen, se og bruk oss, vår kompetanse og våre erfaringer. Ja, jeg skal slutte å mase, men jeg vet vi kan så mye, jeg kan så mye og har så mye å gi videre.

Gi videre ja. Jeg er på en måte en slags leder selv, en som skal gå foran og vise andre veien til et edru liv. Jeg skal «gi videre» det jeg har fått og lært om hvordan best mulig leve et nyktert liv. Jeg skal «gi fra meg» de verktøyene jeg har fått, eller vise hvordan bruke dem. Så kommer usikkerheten snikende igjen. Er jeg god nok, er jeg flink nok? Kan jeg dette? Er jeg en betrodd leder eller foregangsperson? Kan jeg virkelig dette, det jeg gjør, altså leve edru, slik jeg selv forventer jeg skal leve, slik andre forventer av meg, eller slik jeg tror andre forventer at jeg skal. Skal jeg la denne tankegangen få grobunn så havner jeg tilbake til der jeg var da jeg drakk.  Jeg hever meg over mitt snev av usikkerhet om hvorvidt jeg er brukbar eller udugelig. Jeg er bra nok! Ikke minst så ble jeg valg til å lede. Jeg ble spurt om å hjelpe, så da er jeg sikkert bra nok for andre også, vertfall til dette formålet. Jeg er edru, jeg har blitt edru ved å gjøre jobben selv etter den oppskriften andre har gitt meg, så ja, jeg kan. Jeg har bevist både for andre, og ikke minst overfor meg selv at jeg duger. Jeg er faktisk ganske så flink til dette, det å gå foran å være veiviser, en los i ukjent farvann. For jeg kan veien. Jeg vet hvor skjærene i sjøen er. Jeg har kartet og alle andre hjelpemidlene som trengs. Jeg er en god leder jeg, og jeg står til forventningene, også mine egne. Men jeg trenger ikke stå på verdens tak.

Ikke la usikkerheten få overtaket på dine forventninger, men la ikke dine forventninger skyve bort usikkerheten heller, for da er du ikke så skjerpet… Var det mening i dette? Kanskje ikke, men hev deg over andres forventninger, og legg ikke for store planer, planer som ikke kan realiseres. Men vi vokser ofte på utfordringer også. Det er noe med å være realistisk.

Til slutt må jeg komme med en appell. En liten, eller stor pekefinger faktisk. Jeg blir så lei meg, såra og vonbråten når noen tråkker på «kameraten» min. Når noen rakker ned på andre fordi de ikke sto til forventningene. Når noen blir oppfattet som dumme og teite fordi noen har laget seg en mal for hvordan tingene skal gjøres, hvordan alle skal opptre og oppføre seg etter deres hode. Slutt med dette! Dersom du vil at noen skal bli best mulig, mer tilnærmet lik deg, så ikke spark beina under dem da, men la dem få bevise at de langt i fra er udugelige og dumme. La de få bevise at usikkerheten er noe du har skapt for dem med din aggressive og jeg-vet-best mentalitet. Kanskje er det forventningene til deg selv som ikke står i stil med det du selv klarer. Da må du endre på deg selv da, ikke alle andre rundt deg. Om du alltid streber etter å være et ideal, men ikke klarer det i dine egne øyne, så ligger lista kanskje for høyt. Ikke forvent at andre skal klare å hoppe over heller, og om noen klarer så vær glad på deres vegne. Vi er ulike, er utstyrt meg forskjellige evner, og mål, så kan vi ikke få lov å være den vi er, på godt og vondt, så lenge vi gjør så godt vi kan og ikke er til skade for hverken oss selv eller andre. Vi skal løfte hverandre opp! Jeg for eksempel vil at du skal klare å finne den rette veien, og bli så god som du kan. Du trenger heller ikke klatre opp på Mount Everest.

Jeg forventer at du skjønner hva jeg mener. Ikke sant, da er vi enige da…

4 thoughts on “Forventninger og usikkerhet

  1. Veldig, veldig godt skrevet og formulert. Men husk dette med “masken” nå da. Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har fått høre den beskjeden selv. Ikke i den billedlige flyvertinne-formen du har fått av meg, men at man er nødt å hjelpe seg selv før man er i posisjon til å hjelpe andre.

    Når det er sagt, høres det ut som at du er i denne posisjonen nå. Så misforstå meg rett. Men du må kjenne etter selv, når du føler det begynner å bli for mye “hjelp fra deg til andre”. Ut ifra det jeg leser, respekterer jeg deg veldig. Du skriver godt, og langt mindre sært enn hva jeg gjør. Men nå er jo “oppleggene” våre ganske forskjellige, i forhold til måten å formidle på. Selv om de tingene jeg selv skriver om er fra 2014/2015, er det en “aktuell” fortelling i den “våte” sone. Så jeg kan ikke ved hjelp av den bloggen vise noen veien ut. Det eneste jeg kan gjøre med den bloggen, er å vise folk at de ikke er alene. Du er allerede tørrlagt, og har noen års fartstid som tørrlagt. Samtidig vil jeg minne deg på å holde garden oppe. Du er veldig nært det som var et stort problem for deg tidligere, og som opptar mye av dine tanker og tid nå. Det står stor respekt av det, men som de sier i Røde kors: “Egensikkerhet først”. Du må alltid tenke på egensikkerhet før du hjelper andre. Det er i bunn og grunn det samme prinsippet som maskene på flyet.

    Det høres ut som at du har et usedvanlig behov for å hjelpe andre som er i den situasjonen du selv var i. At du vil vise folk veien ut. Dette hjelper trolig deg selv også. Hjelp til selvhjelp, som de sier. Men de dagene du føler deg “utilpass”, “ikke i form” og sannsynligvis er sliten, er de dagene du må unne deg hvile. Se på de dagene som søndager.

    Dette er bare mine egne tolkninger av det du skriver, og jeg ser en stor styrke der, men jeg vet hvor slu “slangen” som jeg kaller alkohol er. I det ene øyeblikket man føler seg “frisk nok” til å senke garden litt, hogger den til. Nå snakker jeg av personlig erfaring.

    Alle som er i denne skuten, må vite at det er en kronisk sykdom. Og ofte, ironisk nok, er det når vi “føler oss helt friske”, vi egentlig er i ferd med å bli syke. Det er ofte der sprekkene kommer.

    Så husk alltid å kjenne etter på hvordan DIN egen form er. Det er viktig at du ikke gir så mye av deg selv, at du selv risikerer å treffe veggen.

    Dersom “mannen på gaten” ser “alkissen på benken”, flirer han ofte av de noe halv-morsomme kommentarene “alkissen på benken” kan komme med. Vi er prisgitt humor. Vi skal være takknemlig for det. Humor er en form for styrke. Men samtidig tenker ofte “mannen på gaten” at “alkissen på benken” er alkoholiker. Han drikker, han er full, og sånn er det bare med den saken. Hvis han vil bli tørrlagt, så må han bare slutte å drikke. Nå generaliserer jeg kanskje “mannen på gaten” litt, men jeg snakker om de som kun ser alkoholisme fra utsiden. Det kan til og med være leger, overleger og annet helsepersonell.

    Det disse med utelukkende teoretisk kunnskap om alkoholisme ofte IKKE forstår, er tyngden man som edru må bære, dersom man er på vannvognen. De tenker gjerne litt overfladisk: “Nå har han jo sluttet å drikke, så nå er han frisk.”

    Litt overtrøtt-fjas her i natt, men jeg tror du skjønner hva jeg mener, sånn noenlunde. 🙂

    Ha en fortsatt god natt.

    Like

    1. For det første, det er IKKE fjas det du skriver! Det er viktig at andre kjenner seg igjen, ser at de ikke r alene med å ha det slik du/vi har det. Det er til STOR hjelp, det er det som kan starte tanken på å ville ut av helvetet.
      Jeg tror jeg (mis)forstår deg rett, at jeg aldri må senke garden; om masken ja, den har jeg tenkt på, og mange har, som du kanskje, ikke helt forstått hvorfor jeg velger å være så åpen, uten filter inn imellom. Det er jo, som du påpeker; hjelp til selvhjelp. Jeg får så mye igjen ved at jeg vet at det jeg skriver er gjenkjennende, at de ikke er alene (slik du gjør med dine skriverier ikke sant). Jeg er, om du forstår ganske så egoistik i dette; misforstå meg rett!

      Egensikkerhet, masken, ta vare på meg selv før jeg hjelper andre, og det er dette jeg har fundert over om jeg har, og jeg har det, tatt på meg livredningsutstyret før jeg hjelper andre. jeg er trygg i mitt edruskap, men noen dager er jo ikke helt supre – det er slik livet er for oss alle, og der kan jeg bli flinkere til å tenke på meg selv, mitt eget velvære. Jeg tror ikke at jeg tror at jeg er frisk, for jeg er og vil alltid være en alkoholiker. Øl- eller vinglasset er bare en armlengde unna.

      Jeg var ikke “mannen i gata” akkurat, men de som så meg og visste hvordan jeg levde tenkte nok alkiss om meg ,ja. Noen vil nok fortsatt ha et negativt syn på meg, men det får stå til. Jeg er ikke ansvarlig for hvordan de tenker. I det store og hele får jeg bare positive tilbakemeldinger, men likevel så er det kanskje et behov for å “rettferdiggjøre” mitt valg og bevise at det går an, at jeg er ikke den jeg var da jeg drakk. Jeg er Heidi, fortsatt på godt og vondt, men jeg trenger ikke alkoholen lenger for å være tøff. Ble kanskje litt feil forklart, litt slik følelse av at du kanskje misforstår hva jeg mener…

      Men jeg verdsetter det du skriver til meg, dine tanker rundt min åpenhet, om å ikke bli hovmodig osv. Den faren vet jeg er der. Nå er det også mye jeg stter litt på spissen skriver med en ironisk tone, ufarliggjør problemet litt, og muligens blir det litt “for enkelt”, at det kan bli oppfattet feil, at jeg feiltolkes. Men tro meg, jeg vet jeg aldri blir frisk, og det tror jeg at det jeg skriver også bærer preg av.

      Men jeg skal ikke slutte å sette meg selv mer i høysetet, være mer snill med meg selv på dager som kjennes tyngre, men jeg vil ALDRI mer grave meg ned!

      Skal ta meg noen flere søndager, JA!
      Ha en god “søndag” 🙂

      Liked by 1 person

      1. Takk for fin respons, frøken. Jeg tror kanskje du har misforstått meg litt hvis du tror at jeg har ment at du ikke skal være “hovmodig”. Det er så langt ifra det jeg mente som det kommer, så den må du stryke ut fra hodet ditt. 🙂

        Det jeg mente med “egensikkerhet først”, er at når du har dager hvor du ikke er i form, eller generelt ikke føler deg i form, og som du selv sier: “Har alkohol en armlengde unna”, så må du holde garden oppe, og unne deg en “søndag”, som vi kaller det så fint. 🙂

        Det du driver med er motsetningen av egoisme. Du må overhodet ikke under noen som helst omstendighet føle deg egoistisk.

        Jeg har sikkert formulert meg litt dårlig et eller annet sted, og i såfall beklager jeg. Hvis det var meg du misforstod. Jeg tror kanskje vi bare har snakket litt rundt hverandre. 🙂

        Liked by 1 person

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s