Misforstå meg rett…

Selv i situasjoner hvor jeg egentlig er trygg og jeg vet jeg har forberedt meg godt, så blir jeg utrygg og litt redd. Jeg er redd for å dumme meg ut, redd for hva andre synes og redd for å bli misforstått. Noen ganger kan jeg si: Det var ikke det jeg mente! Så er diskusjonen i gang. Ja, hva mente jeg egentlig da? Enda mer usikker. Så blir alt bare tullball. Kanskje skulle jeg bare latt det skure og gå, latt de sitte der å tenke over hva jeg egentlig sa, for kanskje var det akkurat det jeg mente. Forstår du eller? Misforstått igjen. Nei, jeg skal ikke rette på det. Jeg tenker ikke å si det på nytt, men lar det være, vil liksom ikke vise at jeg eventuelt sa feil eller du kan tenke litt mer over det. Kanskje hadde du feil?  Hadde noen feil egentlig? Var jeg bare usikker, slik jeg som alkoholiker pleier å være.

Som regel sitter jeg på feilen, om det er feil å være utrygg og usikker da. Nei, ikke akkurat, men jeg blir vel for selvsentrert og tror at alle andre ser ned på meg, at alle dømmer meg og er ute etter å finne feil ved meg. Finn fem feil!? Jo, om du leter, ikke engang lenge, så finner du dem. Jeg vet de er der. Skal jeg si dem for deg? Skal vi se; jeg er egoistisk og selvsentrert – meg først – se på meg da, jeg tenker negative tanker om hele situasjonen, jeg peker bare utover – du tar feil, jeg irriterer meg over at du misforstår meg og jeg erkjenner ikke mine egne feil. Jeg er jo F-L-I-N-K- for f… Ikke si det! Vil ikke høre det, men jeg kan tenke det selv. Jeg vil være flink egentlig, men ikke i denne sammenhengen, og forstå meg rett. (Forklaring følger lengre ned, om du forstår hva jeg mener da?!) Jeg gjør bare så godt jeg kan!

Noen ganger klarer jeg å se at jeg faktisk sa noe som ikke helt var slik det skulle være, det kom litt feil ut. Jeg skjønner at jeg må redde meg inn og oppklare misforståelsen, eller helst før noe har begynt å fatte hva jeg egentlig sa og ikke mente å si. Henger du med? Jeg mener jo ikke at alle har et drikkeproblem om de tar seg noen flere glass med vin på fredagskvelden selv om jeg «snakker ned» på den type drikkekultur. Jeg roper ikke hurra for helgefyll, men jeg uttaler ikke at alle på bygda fyller innerlomma med hjemmebrent hver gang de går ut på lørdagskvelden. Det jeg egentlig ønsker å formidle er at om en person stadig er den som blir fullest, liggende under bordet eller kanskje mest den som alltid danser på bordet (for under bordet havner vi sjelden – vi er mer garvet enn som så), den som blir til slutt og lurer på når festen egentlig begynner, eller den som nesten ikke drikker i det hele tatt, men bare venter på å komme seg hjem for å drikke på ordentlig, så ingen skal få vite… Det er disse menneskene jeg vil nå, det er de jeg snakker om, for det er de som mest sannsynligvis har et drikkeproblem, som lider av et avhengighetssyndrom, genetisk- eller miljøervervet. Skjønte du ikke helt det siste? Om du har arvelige egenskaper til å bli en alkoholiker? Skal vi se: Du kan jo tenke over det jeg skrev over og om du vet om noen i familien din som har eller har hatt de samme problemene… Nei, jeg mener ikke at alle har et drikkeproblem selv om pappaen eller mammaen hadde det. Forståelig?!

Om jeg kan ta det en gang til? Ny forklaring følger, og følg med nå: Jeg mener, og forstå meg rett, for du trenger ikke mene det jeg mener; at dersom du drikker på upassende tider og steder, og du vet med sikkerhet at en nærliggende slektning (en mor, bestemor, oldefar eller til og med lengere bak i slektsleddet) hadde problemer med å sette bort flasken, så har du kanskje behov for hjelp, selv om du selv ikke ser det akkurat nå. Når alkoholen begynner å bli et problem for de rundt deg, og deg selv også – ja, nettopp deg selv. For om du lurer på hva du fortok deg i går eller når du kjenner uroen vandre i kroppen og tenker på hvorfor du ikke sluttet når alle andre hadde fått nok, så har du et problem. Eller hva tror du selv?

Jeg kan ta et annet eksempel, om det er lettere å forstå, og det er også for at jeg selv skal rettferdiggjøre meg selv. Der ser du, jeg tenker på meg selv igjen. Jeg skal jo ikke bare peke utover, men se på meg selv og finne ut hvorfor jeg blir usikker i enkelte situasjoner. Skal vi se. Jeg er bedt om å holde et lite foredrag, fortelle min historie som jeg tenker vil fange alles interesse. Jeg leder an og ønsker alles oppmerksomhet, som jeg får, og den lille forsamlingen virker som de er tilstede, lyttende og uten å avbryt meg nevneverdig sitter de der som tente lys. Så min forståelse er at dette går helt fint – jeg klarer å formidle og engasjere. Seansen avsluttes og alle bare går uten noen form for å vise at de forsto eller hadde tatt seg tid til å la det jeg sa synke inn. Ingen spørsmål fulgte. Det er da jeg begynner å peke utover og jeg tenker; jasså, jeg var så interessant ja! Så uforskammet, bare gå uten noe annet enn en liten applaus. Ikke spørsmål engang. De kunne i det minste sagt at dette var fint eller gitt meg tilbakemelding om at jeg hadde vært tøff, at jeg var flink. Der sa jeg det. Jeg var bare ute etter heder og ære, at jeg var F-L-I-N-K, få ros for min oppriktighet, at jeg turte å fortelle om at jeg er alkoholiker. Jeg tenkte overhodet ikke på at det hadde vært en sterk opplevelse for dem, som stille hadde sittet og lyttet, vist meg tiltro og gitt meg rom og ikke minst sin ærbødighet til å informere om hvordan en alkoholikers hverdag er. Kanskje var de redde for å såre meg om de stilte spørsmål, redde for å bli misforstått, at jeg ville tro at de så ned på meg. Og det var akkurat det jeg sto der og gjorde, jeg misforsto dem, og jeg ble såret. Men på feil grunnlag.  De mente nok bare å være høflige, ikke oppta mer av min tid, gå ut for å la det synke mer inn og diskutere med de andre tilhørende, kanskje til og med gråte (noe de ikke ville vise offentlig) og gi meg rom for å «avslutte» for meg selv. Tenk så befriende å innse at det var jeg som måtte endre på meg selv, hvordan jeg påla alle andre skylden for min usikkerhet, om jeg er god nok og flink nok. Misforståelsen oppklart!

Jeg liker ikke ordet flink i den grad at jeg er ikke flink til å være edru eller fortell om det å være alkoholiker, hvordan jeg var, hva som skjedde og hvordan jeg har det nå. Det dreier seg ikke om å være flink, men en dyd av nødvendighet. Når det er noe jeg har lært meg til, som jeg vet jeg må gjøre, så er jeg ikke lenger flink. Det er ikke noe jeg utfører for at andre skal synes jeg er flink og dyktig. Forstår du ikke hva jeg mener igjen nå?! Nei, vel, men dette vet jeg ikke om jeg klarer å forklare på en annen og bedre måte. Men jeg prøver: Jeg tenker at om du hele tiden skulle få høre hvor flink du er til å vaske klær (jeg går ut ifra at det er noe du gjør minst ett par ganger i uka, at det er noe du kan og vet hvordan gjøre, noe som du må gjøre for å ha rene klær å ta på), så vil dette føles nedverdigende. Du tenker kanskje: «Tror du ikke at jeg kan vaske klær heller, eller at jeg alltid overlater jobben til noen andre». Eller heller slik, at du forteller barnet hvor flink det er til å vaske hendene hver gang det har vært på do. Barnet er ikke flink lenger når det har innsett og lært at dette er noe barnet bare må gjøre etter hvert dobesøk. Bedre forklart? Ikke det? Da gir jeg opp. Jeg orker ikke mere misforståelser…

Da har vi vel oppklart nok misforståelser for i dag…

(Takk til JW, som ga meg ordene til dagens blogg. Nei, ikke misforstå det slik hen at jeg stjal det hun har skrevet. Nei, jeg bare fanget opp noe hun sa, og spant videre på det. Var det jeg som misforsto, som trodde du trodde….)