Alltid sette egenhelse først!

Jeg fikk en tilbakemelding her om dagen, en riktig fin en, men aller mest en vekker. Den fikk meg til å tenke gjennom hvordan jeg selv egentlig har det, og hvordan jeg ivaretar meg selv. Jeg har liksom sklidd gjennom disse edruelige årene uten for mange skjær i sjøen, og skuta har vært ganske så enkel å styre. Da er det lett å glemme de mange farene som egentlig skjuler seg der under det tilsynelatende blikkstille vannet. Selv om jeg tenker, kanskje litt for hovmodig til tider, at jeg er en riktig erfaren, god og kunnskapsrik «skipper», så kan jeg ikke tillate meg å forlate roret, ikke overgi det til andre engang, før jeg med sikkerhet vet at jeg selv vet å ta vare på meg selv i alle situasjoner som måtte dukke opp.

Jeg har et ansvar! Da jeg satte to barn til verden påtok jeg meg et ansvar, en plikt til å følge de opp til å bli trygge, gode verdensborgere, til at de selv skulle bli rustet til en dag å være veileder som nye overtagere av verdensarven. Jeg har dessverre ikke vært mitt ansvar bevisst, spesielt ikke da jeg drakk som verst. Jeg har bidratt med mye “dritt”, som det faktisk tar noen år å ordne opp i. Nå, som jeg har startet med å ta tilbake min kontrollen, tatt tak i de problemene jeg har skapt, så er jeg bedre rustet til å skape best mulig levekår for meg selv og de rundt meg. Jeg må bare huske på at jeg kan ikke være noen god rollemodell, eller skipper, om jeg selv ikke klarer å holde skuta flytende. Jeg må passe på å ha alle sikkerhetsrutiner i orden, og ikke minst passe på at jeg er flytedyktig om uhellet skulle være ute. Jeg kan ikke hjelpe noen dersom jeg selv så vidt kan holde hodet over vann. Jeg vil jo lære barna mine “å svømme ordentlig”.

Nå, selv med noen edrue år på baken, kan jeg ikke sette meg rolig tilbake uten å holde øye med roret. Jeg må fortsatt være på vakt og holde “garden” oppe. Min avhengige personlighet, DAP-en, ligger fortsatt der og ulmer i bakevja, og kan når som helst blusse opp igjen. Uansett om jeg tar alle forholdsregler, så er flasken bare en armlengdes avstand unna. Igjen gjentar jeg; en gang alkoholiker – alltid alkoholiker.

Som den avhengighetspersonen jeg er, vil jeg alltid stå i fare for å bli “lurt” til å tro at jeg er “frisk nok” til å senke garden eller la skuta seile sin egen sjø. Det går så bra, jeg kommer nok til et land i sikkerhet en gang. Spesielt nå, etter disse snart fire årene i nøktern tilstand, ikke bare promillefri, men helt og holdent edru i hodet og kropp, så kan jeg ikke tillate meg å tro at jeg er rehabilitert. Den “slue slangen”, alkoholen kan hogge til uten forvarsel. I det ene øyeblikket, hvor jeg føler meg frisk nok til å senke garden og ikke er helt oppmerksom på faren, så hogger den til.

Jeg vet jo at jeg lider av en progressiv, dødelig sykdom, men pussig nok er det når jeg føler meg mest ovenpå, rørlig og “fit for fight”, at jeg egentlig er i ferd med å bli syk igjen. Da, som oftest, kommer sprekken. DAP-en jobber hele tiden i underbevisstheten min, og bare venter på å slå til når jeg står laglig til for hugg. For det er når jeg begynner å tro jeg er kurert at jeg er mest sårbar, da er jeg minst på alerten mot et attakk fra “styggen” oppe på skulderen min. Den har sittet der en stund, tisket og hvisket om at: Nå er tiden inne snart, nå er du klar for å smake på «godsakene igjen». Da må varsellampene lyse og signalene lyde: SOS! Mayday – mayday!

Mitt sjøkart er merket med alle farer og skjær, så jeg har med kyndig hjelp av andre skippere lært meg å lese disse beskrivelsene om hvor det er best egnet å kjøre. Jeg kan ikke bare slik plutselig finne på å ta en snarvei fordi jeg fant det for godt. Da er det fort gjort å sneie bort i banker og rèv som er usynlige under vannoverflaten. Det er heller ikke så lurt å dra ut på seilas om dagsformen ikke er helt på topp. Jeg kan ikke yte mitt ytterste, eller være hundre prosent årvåken nok mot alle farer som lurer dersom jeg ikke er helt klar i hodet. Da er det fort gjort å gå på grunn eller støte på et skjær. Så jeg velger å holde meg til kartruten og å lytte til de litt mer erfarne sjøfolkene. Selv i smul sjø venter farene.

Som kaptein på min egen skute må jeg derfor passe på at mannskapet mitt har det bra og er trygge. Jeg må vokte dem for farer. Dersom vi skulle komme ut for et uhell må jeg alltid huske på at jeg er nøye med og vurderer mine avgjørelser. Men det aller viktigste er egensikkerheten. Jeg kan ikke hjelpe andre om jeg selv står i fare for å bli skyllet over bord, og i verste fall drukne. Jeg må alltid påse at jeg selv har tatt på meg alt redningsutstyr som kreves for at jeg kan kunne bistå andre. Selv om jeg er en relativt god svømmer, kommer jeg ikke langt uten redningsvest, og ingen kan dra nytte av mine kunnskaper og hjelp viss jeg er i ferd med å gå under selv. Egensikkerheten MÅ komme først!

En “skrivervenn” av meg kom med en fin forholdsregel, faktisk en svært viktig leveregel, spesielt for oss alkoholikere som har satt bort flasken, forhåpentlig for godt. Mange av oss ønsker og føler en plikt til å lære videre til andre hvordan leve et rusfritt liv. Jeg har vertfall en sterk trang til å gi videre det jeg har fått, være en god veilere og veiviser for andre som prøver å få et tilsvarende liv som meg, få sin skute på rett kjøl. Det “vennen” formulerte for meg fikk meg til å tenke, og dermed også skrive disse overnevnte ord. Hans råd var, eller egentlig flyvertinnenes råd, og som følger: Husk å ta på din egen «maske» først, før du hjelper andre med sine!

(Kjære «skriver-venn»: Takk for «lån» av idè og ord, og for at du ga meg en vekker, åpnet øynene mine igjen).

Advertisements

8 thoughts on “Alltid sette egenhelse først!

  1. Det er godt å høre at du setter pris på mine ord, og at de er tankevekkende. Vi seiler som sagt i samme farvann, så jeg vet hva jeg ser og ikke ser. Det er nemlig de ubevisste øyeblikkene som må bevisstgjøres.

    Jeg skal prøve å komme med et eksempel. På sett og vis kan du si at jeg i hvert fall PRØVER å lære noe nytt av hvert eneste tilbakefall jeg har. Og man gjør jo forsåvidt det også. Noen hevder jo at tilbakefall er en del av tilfriskningen osv, men i noens ører kan det igjen bli en unnskyldning.

    Nå har jeg ikke vært edru sammenhengende i mer enn 4-5 måneder selv. Det er DA jeg senker garden, og føler meg frisk nok til å kunne “ta meg 1 kveld”. Jeg kunne ha sagt “1 pils”, men 1 pils i mitt univers eksisterer ikke. 1 pils om gangen kanskje.

    Her om dagen skrev du at du ikke var helt i form, og i noenlunde samme tidsrom skrev du at du skulle være fadder for en som slet via AA. Jeg fikk en litt rar vibbe på det, og billedlig sett så jeg for meg at du gav råd til en person som satt med slangen i en “armslengde” ved siden av deg. Nå har du riktignok klart deg i mange år, og har sikkert smekket til denne slangen flere ganger enn jeg i det hele tatt er i nærheten av. Så det var ikke ment for å belære, men for å bevisstgjøre.

    Også her snakker jeg av erfaring dessverre. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å hjelpe andre “uten å ta på meg masken selv”. Det ender opp med at jeg selv “popper” en flaske, og deler livets sorger med andre som sliter. Jeg har brent meg på den tidligere, mange ganger. Så alltid: Egensikkerhet først. Hvis du blir med i hjelpekorpset til Røde Kors, lover jeg deg at dette er omtrent en av de første tingene du lærer. Når du ankommer et “skadested”, skal du alltid orientere deg i forhold til egensikkerhet, før du hjelper noen som helst andre. Du skal heller ALDRI løpe. Akkurat den delen har jeg vansker med å svelge, men du vil som regel aldri se løpende ambulansefolk e.l. Akkurat den delen hadde ikke brydd meg dersom jeg hadde fått vite at noen hadde hjertestopp et stykke unna. Jeg er kvalifisert i førstehjelp, HLR med og uten hjertestarter. Men jeg hadde løpt. Det er en annen historie.

    1 ting jeg har lært om tilbakefall, for igjen å snakke billedlig. Jeg husker jeg var innlagt en plass, og vi hadde gruppesamtale. Dette er mange år siden. Det var en eldre kar der, som fortalte om en gammel kompis. Han fortalte at den gamle kompisen hadde klart å holde seg edru i 10 år, og fikk et tilbakefall. Dagen derpå, da han våknet opp, valgte han å avslutte livet sitt. Jeg satt der som et stort spørsmålstegn da, men i dag kan jeg forstå hva som svirret igjennom hodet hans.

    Dess høyere man klatrer, dess verre blir fallet, tenker jeg i dag. Jeg ville ikke ha vært det store spørsmålstegnet i dag.

    For å komme til den billedlige delen: Prøv å tenke deg at du med egne hender skal bygge en villa, gjerne med tips og råd fra andre, men jobben må du gjøre helt selv. Du kommer langt, det begynner å ligne på noe, men det er alltid noe som gjenstår. Så plutselig en dag finner du frem en bulldozer, og ødelegger alt du har bygget opp. Du er tilbake på nullpunktet, og må begynne på nytt. I mitt tilfelle? Igjen, igjen, igjen og igjen. Villaen er i bilder et godt liv. Bulldozeren er alkoholen. Du vil ikke ødelegge villaen, men du har en sterk trang til å kjøre bulldozeren.

    Hvis man har holdt seg edru i lang tid, og går på en sprekk, så sier gjerne “mannen på gaten”: “Vær stolt av tiden du har vært edru.”

    Dessverre funker det ikke sånn i mitt hode. Jeg tar hvert tilbakefall som et knusende nederlag. Jeg kan komme tilbake til dette senere.

    Jeg har stor respekt for at du gjør den innsatsen du gjør. Det eneste jeg prøver å bevisstgjøre deg på, er at du må være obs.

    Like

    1. Ja, jeg trengte denne bevisstgjøringen, og som du ser er jeg takknemlig for å få den. Jeg er i byggefasen, og har så langt ikke hatt lyst på å bruke bulldoseren, men jeg vet at plutselig sitter jeg i førersetet uten at jeg egentlig ville. Du er flink med ord, fine anekdoter, og dine billedlige fremstillinger setter hodet mitt i gang. Jeg liker det, liker å bli utfordret, så takk 🙂
      Uansett hvor lang edruskapstid jeg har trenger jeg å være bevisst alle farene der ute. Fort gjort å glemme enn hvor flink byggmester en er. Jeg ser IKKE ned på noen som sprekker, har selv erfaringer med det, og jeg var feig nok til å ikke innse og være ærlig mot hverken meg selv eller andre om det. Kunne vel sagt at den erfaringen skulle jeg vært foruten, men faktisk nei, jeg har ikke vært der jeg er i dag uten alle motbakkene og sprekkene i veien. Jeg er stolt, hovmodig, med måte håper jeg, og ikke så lite egoist når det trengs, rett ofte. Jeg påtar meg sjelden noe jeg vet jeg ikke klarer eller orker, men jeg blir fortsatt usikker på mine egne ferdigheter og styrker, om du forstår. Det er slik livet er for alle, uansett om en har en brokete fortid eller ikke. Jeg/vi må være mer på alerten enn andre tenker jeg.
      Ha en fortsatt fin dag og takk igjen 🙂

      Gå gjerne inn på facebooksiden min med samme navn : Tiden etter. Legger ut en del videoer mm der, underbygger min blogg på en måte.

      Liked by 1 person

      1. I ditt tilfelle, såvel som i mitt tilfelle, tror jeg vi må utelukke ord som “hovmodig” og “egoistisk”.

        Og når det gjelder usikkerhet på dine egne ferdigheter og styrker; Det at du deler din historie for å hjelpe andre, og at du i verste fall risikerer å bli “trigget”, er styrke. MEN, du må alltid tenke egensikkerhet først.

        Jeg er kjent for å snakke billedlig, også i det daglige. Prøv å tenke deg at du er ute og kjører bil, og du kommer i en sving rundt et fjell. Du klarer såvidt å bremse ned rett rundt hjørnet, og ser at det har vært en frontkollisjon, og at personene i bilene er hardt skadde. Du tenker kanskje at det første du må gjøre, er å hjelpe med å “stabilisere” de skadde. Men hvis du ikke finner en “varsels-trekant” ASAP, og får satt den opp før hjørnet, vil det sannsynligvis komme en bil som vil treffe både deg og de som allerede er skadet.

        Jeg har vært i sånne situasjoner selv ( heldigvis bare øvelser ), og det er mildt sagt vanskelig. Ditt eget adrenalin, skrikene, hvem man skal prioritere, hvordan man skal håndtere egensikkerhet, hvilke rekkefølger, HLR, paniske folk som gjør jobben ekstra vanskelig, nakkeskader osv. Da er det lett å glemme seg selv.

        Så poenget er bare å ikke “glemme seg selv”. Men utelukk ord som “hovmodig” og “egoistisk” fra nå av, for det er du ikke. 🙂 Trust me.

        Liked by 1 person

      2. Ja, Jeppe, jeg tenker du har så rett. Hovmodet mitt har forhåpentlig fallt, men jeg tror nå at jeg trenger å være litt egoistik for å holde meg edru i den forstand at mitt edruskap og alt rundt det står øverst. Jeg kan ikke på noe tidsounkt la noen eller noe ta fra meg oppmerksomheten på at jeg tar mine forholdsregler, og dermed er egoistisk i min tankegang – forstå meg rett her også. For som du skriver, jeg må IKKE glemme meg selv.
        Da går jeg ut og tar meg litt egenpleie, og håper du også tar vare på deg selv, og er en smule egoistsik 😀

        Liked by 1 person

      3. Hvis vi kan bytte ut ordet “egoistisk” med “selvbevisst”, så har vi en avtale. 🙂

        Ingenting med “egensikkerhet først” eller “masken” har med egoisme å gjøre. Hvis du hadde hatt sår på fingrene, og så en aids-pasient som hadde kraftige blødninger fra hovedpulsåren, så er jo det en situasjon som må håndteres raskt. Men du ville ikke ha vært en egoist dersom du tok på deg hansker. Kanskje et veldig rart eksempel. Jeg føler bare du bruker “egoisme” i feil sammenheng, og jeg håper ikke du føler det sånn hver gang du trenger tid for deg selv. Noe forteller meg at du er en sånn type som lett kan bli utbrent, pga en slik tankegang. Når dette er sagt, finnes det ikke et vondt ord å si om måten du tenker på. Men du er verken hovmodig eller egoistisk dersom du ikke føler at egensikkerheten er der den skal være. Hvor har du det fra? 😀

        Like

      4. Tankevirksomheten har hatt det travelt. Så fint at du roter det til oppe i hodet mitt, eller rettere sagt rydder opp 🙂 Jo, da, jeg er vel ingen egoist, men mer bevisst hvem jeg er og hva som er godt for meg. Hva jeg må ta hensyn til for å bevare mitt edruskap. Jeg er jo ikke egoist selv om hjelpen jeg gir til andre er hjelp til meg selv også.

        I dag har jeg skrevet et nytt blogginnlegg nettopp om egoisme, eller selvbevissthet, så jeg tenker hele mitt svar på ditt spørsmål ligger der… (renskrives før utgivelse) Du venter sikkert på kommentarer til din egen blogg, men mye av det jeg eventuelt lurer på i forhld til deg, og det du skriver finner jeg svar på i forhold til spørsmål du stiller til meg som person og mine valg (om du forstår). Det må også sies at jeg har ikke tatt meg god nok tid til å sette meg ned å lese alt fra begynnelsen, og det må jeg (det anbefaler jo du også). Er litt for mye i min egen boble enda, har litt for mye oppe i hodet som vil ut, og kanskje akkurat nå villle jeg sagt at jeg er egoistisk, jeg er for opptatt av meg selv og mitt, det skal gagne meg selv, men igjen så koker også dette ned til at det handler om egen sikkerhet .- faktisk gjør det det…

        Du er opptatt av min egen sikkerhet, om jeg møter veggen eller ikke i forhold til hvordan hverdagen min virker å være. Mulig gir jeg et inntrykk av at jeg skal/ må gjøre noe, ha en plan som følges hele tiden, men jeg er faktisk ganske flink til å bare være meg selv i min egen lille verden og bare gjøre noe for bare meg. Jeg er meg selv nok!

        Jeg er opptatt av av at vi alle har det bra med oss selv i samvær med hverandre. Jeg er opptatt av at andre skal bli glad i seg selv igjen, slik jeg måtte begynne å verdsette meg og mine egenskaper. Om noen timer skal jeg møte en dame, som ikke helt vet om hun er klar for å begynne på en ny og bedre vei. Usikkerheten på om det blir bedre å leve uten alkohol er fortsatt fremtredende, den såkalt eambivalensen råder, men jeg skal bare være meg selv og gi det som jeg føler jeg kan gi uten å være selvutslettende, om du forstår. Men jeg trenger å mobilisere meg selv før møtet, bevisstgjøre meg selv og hvor jeg står, så nei, ikke egoistisk, men selvbevisst 🙂

        Ha en god søndag :)🌼

        Den lør. 2. mar. 2019 kl. 09:21 skrev Tiden etter – hvordan takle hverdagen

        Liked by 1 person

      5. Ikke noe hastverk med bloggen min. Jeg er nesten ferdig med den, med unntak av noe “ekstra-materiale” nå på slutten. Jeg har blitt oppfordret til å skrive “100 nye dager” osv. Jeg har i hvert fall lyst å ut novellen jeg skrev da jeg bodde i den hytten, men den har heller ikke noen “happy ending”. Tvert imot. Men er egentlig livet garantert en “happy ending”? Skal man bare være taus hvis ikke?

        Jeg får se litt hva som skjer videre med bloggen min. Jeg er ferdig med “selve boken” idag, men har en del oppdateringer som skal på plass “i ettertid”.

        Jeg må selv sette meg mer inn i bloggen din, og lese i riktig rekkefølge. Alle “datoene og dagene” i bloggen min er litt av en jobb å holde styr på, særlig da jeg skrev omtrent ved midnattsskiftet. 🙂

        Så jeg må ha meg både 1 og 2 kopper kaffe før jeg begynner å føre inn. Men jeg tror det har gått noenlunde greit. Håper den er til hjelp for andre. Hvis ikke, har jeg forsøkt. 🙂

        Ønsker deg all lykke til når det gjelder å hjelpe andre. Ikke undervurder deg selv, og ikke kall deg selv egoist eller hovmodig. Og hold garden oppe. :o) Du må rett og slett finne en cocktail av alle disse tingene. hehe 🙂 Det går bra. 🙂

        Jeppe

        Liked by 1 person

  2. Lov å sette ting på spissen😉 For å holde meg edru kommer mitt edruskap først, og jeg er i fokus, dvs meg i forhold til mine valg. Jeg er faktisk egoistisk på en måte, men hovmodet har vel falt😊 God natt😵

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s