Tilbakeblikk på hvordan det var.

Hva tenker måkene tro, om at jeg stadig kommer tilbake og bare står her, glaner utover, speider etter båter eller fjernt land. Myser mot sola, for det er sol, om ikke skyfritt, men den varmer faktisk litt, så jeg tar av meg jakken. Sjøbrisen får hårene på armene mine til å reise seg. Det var ikke så varmt, nei. Er tross alt 1. mars, men uansett flere grader over normalen vil jeg tro.

Jo, kjære måker, jeg må ned hit for å finne inspirasjon, hente frem minner, se nye muligheter, og ruske tak i meg selv ikke minst. Så må jeg selvfølgelig kjenne på vannet. Drømme meg bort igjen. La gå, det er det som er meningen. I morgen kommer det kanskje snø igjen. Nei, ikke mer nå. Det er jo vår, første dagen på en ny årstid. Tiden går. Er alle sårene leget?

Jeg må bare sitte her litt til. Kontrollere at alt er som det skal. Båten vår ligger der fortsatt, på land, med bunnen opp. Hvor mange ganger gjorde ikke jeg det før jeg snudde meg og tok tilbake kontrollen, og fikk skuta på rett kurs.

Min siste fyllekule skal jeg aldri glemme!

Alle visste at Jeppe drakk. Bare ikke hvorfor, og hvorfor han ikke bare sluttet. Jeg var som Jeppe og denne dagen, en lørdag tidlig i februar, som hadde begynt så fint, ble intet unntak. Fra å sitte ute, se mennesker gå forbi, haste av sted til nye mål og tenke at jeg var heldig som virkelig kunne nyte livet sammen med han jeg elsket, til å totalt forandre sinnsstemning og bli den heksen jeg forkledde meg som, når alkoholen hadde overtatt styringen. Samboeren min sto midt i skuddlinjen igjen. Jeg vrengte sjela mi, angrep ham med alle den makt ordene kan ha og var blottlagt for all fornuftig tankegang. Du forstår ingen ting. Det er ikke rart jeg drikker som har en samboer som deg. Hva er vitsen med å leve, når du aldri gir meg noe positivt å leve for? Fra å være munter, positiv og glad det ene minuttet, til å være på randen til sammenbrudd og kun se alt det negative, der alle mennesker bare ønsket meg vondt. Kjæresten min, for han var jo det, tross alt, jeg elsket ham, men like fullt var det han som måtte gjennomgå, han fikk lesset på seg alt. Alt jeg slet med overførte jeg til ham. Han forsto ikke hva som var i ferd med å skje, før det nesten var for sent. Var dette mitt siste rop om hjelp? 

Det ble ikke slik jeg hadde ønsket denne gangen heller. Jeg ble bare mer oppfarende, ilsk og urolig av alle tablettene jeg atter en gang hadde svelget, som for å virkelig understreke at nå måtte han våkne. Bebreidet ham når han brydde seg, når han forsøkte å holde rundt meg, og bebreidet ham for å se en annen vei når jeg i min fortvilelse, og med mitt sinne skjelte ham ut. Det var meg selv jeg var sinna på, ikke ham, det måtte han forstå. Alle kravene jeg stilte var jo til meg selv. Jeg snakket i gåter og forlangte at han skulle lese meg som en bok, en bok han kunne utenat, fra perm til perm, men det var ikke slik det var. Ingen, absolutt ingen forsto. Forsto jeg selv hva jeg holdt på med? Var alt som hadde skjedd tidligere på dagen bare lureri, slik jeg hadde for vane å gjøre. Hadde jeg bare vært hyggelig og medgjørlig for å bygge oppunder at stormen snart var i anmarsj. Var jeg stille og lugn bare for å lade opp til uværet, den farlige orkanen som bygget seg opp inne i meg.  Det var som lavaen fra et vulkanutbrudd, hvor det frådet ut av munnen min. Jeg brukte dette, tablettene og alkoholen, fordi jeg visste det var en farlig miks og at jeg kom ikke til å dø, ikke denne gangen heller, men jeg ble sett. Han så meg nå. Takk og lov. Vi gråt. Tårene strømmet på. Han ser på meg og sier: Dette kan ikke fortsette, ellers går det riktig galt. Du trenger hjelp. Takk Gud, for at du hørte min bønn!

Da ambulansen kom var jeg ikke lenger takknemlig for at jeg hadde blitt sett. Jeg strittet imot, hylte og skrek og forbannet alt og alle, spesielt samboeren. Hvordan kunne han forråde meg? Hvorfor hadde han gått bak ryggen på meg og ringt nødnummeret. Det var ikke det jeg ville. Jeg ville ikke til sykehuset. Jeg ville bare at han skulle holde meg tett inntil seg, stryke meg varsomt, lytte til meg og bare elske meg. Du elsker meg ikke lenger, det er bare løgn og fanteri. Jeg hater deg, slik du hater meg. Han holdt meg fast, som i en skrustikke, men jeg kom meg fri og hamret løs mot brystet hans. Det ringte på døren og fire rødkledde personer kom inn. De snakket rolig til meg, til «mannen min», som hadde overgitt meg til dragene, for det var det de var. De hadde kommet for å dra meg inn i hulen sin, sluke meg rått. Jeg så ilden. Deres røde klær ble som glødende flammer, da de sto i ring rundt meg. Jeg var maktesløs, fortapt og ga opp. Du skal få viljen din, skrek jeg. Trev lommeboken min og puttet sigarettpakken i jakkelommen da jeg gikk ut og satte meg inn i sykebilen. Naboene hørte nok mitt siste utrop. Jeg hater deg!

Han slengte de foran meg på gulvet. Tre tomme vinkartonger var beviset på at jeg ikke holdt ord. Det var bortkastet å komme med noe motangrep. De tre ukene, som hadde gått siden han hentet meg utenfor psykiatrisk avdeling på Veum, hadde jeg ikke ligget på latsiden med tanke på å fortest mulig komme meg til bunnen. I morgen skulle jeg ta grep, det hadde jeg lovet. Burde vært kjente ord, uten betydning, men han hadde håpet han også, slik jeg selv hadde. En dag tok jeg vel til fornuft. Så fort han var ute av syne, ute av døren, var det nok et forsøk på å glemme det jeg akkurat hadde sagt. Hvorfor gadd jeg å si noe og hvorfor gadd han å si noe? Vi skjønte hvor det bar hen.

Den første var alltid den verste. Få magen til å godta det jeg skjenket den. Den kranglet på de tre første svelgene, men så roet den seg i takt med meg. Smaken var, som alltid vond. Klarte ikke vende meg til den. Det var rusen jeg søkte, ikke den sødmefylte smaken, solbærsmak, med et hint av nøtter eller hva det måtte smake. Samme det vel, bare jeg fikk roen i kroppen. For å ha et noe lunde utbytte av sosialt samvær, måtte jeg drikke. Jeg måtte drikke for å ha samvær med meg selv. Avskydde meg selv og den jeg hadde blitt. Jeg var redd også, redd for alt og alle. Men selv ikke rusen ga meg ro, glede eller mot lenger. Den fikk meg ikke til å hverken le eller gråte mer. Jeg var flat, som en livløs, nesten utslitt dørmatte. Redd for hva som ventet meg hver gang noen satte foten sin på meg og tørket av seg all skitten. Snart var jeg tråkket ned under gulvet. Klumpen i brystet var der på nytt. Den hadde egentlig aldri gått bort. Jeg hyle og skrek, ropte på fred, ba om å få slippe. Jeg så redselen i øynene til min samboer og de bekymringsfulle blikkene var limt til min netthinne i det jeg brøytet meg bane forbi ham. Jeg måtte ut. Nå var jeg på siste etappen av veien mot min personlige bunn. Det var bare jeg selv som kunne stoppe meg.

Dagen etter ringte jeg min fastlege og ba om å bli innlagt på rusbehandlingsklinikk.

Takk Gud!

Dette skjedde for litt over fire år siden, og noe jeg alltid kommer til å huske. Min aller siste fyllekule tar jeg frem fra harddisken min spesielt på dager hvor jeg kjenner meg urolig. Da trenger jeg å minne meg på hvordan det var, hvilke konsekvenser det får om jeg tar meg en drink, som aldri blir bare en, det vet jeg ganske så visst. Det er ikke slik at jeg har noe russug i dag, men det er en slik dag da jeg lett lar meg irritere, når alt min kjære samboer sier eller gjør er galt. Det er et signal om at kroppen min, eller rettere sagt hodet og følelsene mine jobber utenfor meg, prøver å få meg ut av fatning. Men jeg vet råd, jeg har mine metoder og verktøy, nemlig å ta fram mitt siste forsøk på tro at jeg skulle klare å lure alkoholen og rusen en gang til. Den gang ei! Jeg er takknemlig for at jeg tok til fornuft og innså hvor banen min var i ferd med å gå. Daglig takker jeg Gud for at han hørte min bønn og ikke minst takker jeg kjæresten og familien min for at de sto i det, og var der på alle de tunge dagene, og de noe få fine vi også hadde.

Jeg elsker dere alle sammen!