Egoistisk eller selvbevisst?

Ja, det spørsmålet har jeg stilt meg selv ved flere anledninger.

Se på meg! Ja, men så se på meg da for f…! Er jeg ikke flink nok, er jeg ikke snill nok, er jeg ikke hjelpsom nok, er jeg ikke tøff og modig. Ser du ikke at jeg prøver å være en person som alle burde like. Jeg gjør jo ikke dette fordi jeg liker det. Liker ikke du det heller, sier du. Til helvete med deg, med alle andre. Jeg vil drikke. Jeg vil ha din oppmerksomhet. Nå!

Tenkte jeg slik? Var jeg virkelig så selvsentrert da jeg drakk? Var det ikke alkoholen som ville ha oppmerksomheten, ikke jeg? For nå i etterkant ser jeg at ikke engang da jeg drakk, spesielt på slutten, ville jeg egentlig ikke at noen skulle se meg. Jeg skammet meg over den personen jeg hadde blitt. Men, og det er et stort men, jeg ville at alle skulle se hvor mye jeg strevde og led også. Jeg ville ha andres «hjelp», men på mine premisser, når det passet meg. Jeg ville at alle skulle synes synd på meg og bare være der for meg, for jeg ville at de skulle synes jeg var et likandes menneske i bunn og grunn. Jeg så ikke det alle andre så, at alles øyne i realiteten var rettet mot meg, men de så ikke på meg slik jeg ville de skulle se på meg, slik jeg trodde jeg fortsatt var.

Så var det alle de gangene, før jeg falt inn i den hinsidesliggende verdenen, hvor jeg bare var selvmedlidende, i de situasjonene når jeg var partydronningen med stor P, var oppesen og ropte, gjøglet og spredte om meg av glede og munterhet, en person alle burde like etter mitt syn. Jeg skrek på oppmerksomhet. Da danset og sang jeg, og spanderte på gud og hver mann. Jeg ville at alle mennene skulle snu seg min vei, skulle danse med meg, og alle kvinnene kunne stå der å være misunnelig på meg. (Da Heidis egosentriske sider viste seg i full blomst, eller rettere sagt når jeg fulgte etter alkoholens formanende pipe…)

Misunnelig! Hva var det å være misunnelig på? Der kom den ja, selvmedlidenheten. Jeg har det helt bedritent! Hva glor dere på? La meg være i fred! Plutselig kom tankene på at ingen har det så jævlig som meg. At ingen i verden forstår meg eller bryr seg, hvordan bare jeg strevde med å holde i alle tømmene. Når jeg tenkte, og faktisk trodde at det var kun jeg som levde på randen av å gå fullstendig fallitt, og at det var ikke så merkelig at jeg trengte å drikke noen glass med vin. Det måtte da alle forstå. Men at noen skulle finne på å være misunnelig på et slik liv, det var ikke mulig. Jeg rettferdiggjorde alle mine handlinger og satte meg selv først uansett om jeg følte meg bra eller dårlig alt ettersom hvilken virkning alkoholen hadde på meg der og da. Det kan vel sies at selvmedlidenhet er en form for egoisme. Jeg dyrket selvmedlidenheten. Jeg var en sentimental martyr hvor jeg brukte all smerten jeg følte til å stenge meg inne, men likevel hadde et overdrevent behov for å bli sett, for å få oppmerksomhet. Selvmedlidenhet er et ytterliggående eksempel på løpsk egoisme, og egoismen var i ferd med å drepe meg. Jeg holdt på å bli fortært av mitt eget ego, i min egen stolthet og mitt hovmod.

Da jeg drakk dreide alt seg om hvordan jeg hadde det. Enten var det helt mørkt og jeg lå på bunnen, i rennesteinen og gjespet etter luft, eller jeg sto midt i rampelyset og higet etter alles oppmerksomhet. Uansett om jeg følte meg ovenpå eller nede i avgrunnen, så skulle alt dreie seg om meg. Selv, og kanskje mest der, i underbevisstheten min, så jobbet egoismen. Den banet seg vei selv når jeg ikke ville være synlig, når jeg dro gardinene for og teaterstykket var over – for denne gangen. Egoismen kommer i flere former, den er forkledd slik at til og med jeg ikke så den. Det er vel slik at egoisten selv ikke ser hvor selvsentrert den er. Nei, jeg ville ikke se hvordan jeg «feide» over alle rundt meg. Når noe gikk skeis i min forestilling, den jeg hadde hovedansvaret for, tok alle bestemmelser i, så var det alle andres feil. Betal din billett og kom tilbake til ny forstilling i morgen, om du da vel og merke har noe å tilby som kan gagne meg, hovedrolleinnehaveren i min egen iscenesatte livsforestilling.

Hvert sekund, minutt og hver time omhandlet hvordan jeg selv ønsket å ha det, skjønt ønsket, jeg måtte. Alle skulle stå på pinne for meg når jeg befalte. Alle måtte slenge fra seg det de hadde i hendene, komme løpende til meg når jeg krevde det. Jeg skulle ha i både pose og sekk; i så henseende at jeg måtte få min alkoholdose når jeg ville, og ingen skulle forstyrre meg eller blande seg inn hvordan jeg levde. Men var jeg altså en selvsentrert jævel, en stor fuckings egoist? Ja, i aller høyeste grad, eller rettere sagt min alkoholiserte personlighet var. Det var sant nok den som regjerte. For den egentlige meg, den lille, sjenerte, usikre, redde og engstelige Heidi ble tilsidesatt til fordel for den alkoholiserte Heidi, den kong alkohol hadde lånt bort sin kappe til, for at ingen skulle se denne jenta, som ikke hadde store troen på seg selv, som så langt i fra var egoistisk. Kongen befalt at jeg skulle få lov til å være konge (eller dronning), diktator og ikke minst Gud. Jeg fikk lov til å regjere på alkoholens premisser: Drikk meg og du vil bli den allmektige!

Ja, egoismen har mange ansikter. Jeg har googlet og funnet noen av egoismens utallige betydninger. Hvem av disse personlighetene jeg ble forvandlet til under alkoholens makt var vel en kombinasjon av alle disse kategoriene. Jeg vil påstå at den personen jeg var da jeg drakk (og merk; det var alkoholen som forvandlet meg til denne personen) var en som utelukkende tok sikte på å fremme mitt eget ve og vel, som bare tok hensyn til andres velbehag om jeg selv var tjent med det. Ja, den gamle regla; først meg selv, så meg selv og deretter de andre, om det gagner meg selv, den var og er svært så reell. I Store norske leksikon fant jeg ulike former for egoisme, og jeg tenker ikke å ramse opp alle her. https://snl.no/egoisme. Likevel må det nevnes at jeg som alkoholiker, da jeg var en person som var avhengig av å ruse meg for å tro at jeg ville få og ha kontrollen over alt, da kjente jeg ikke til ordet egoisme, vertfall ikke dens mange betydninger. Mine egne interesser var kun basert på egeninteresse, om det å få og ha nok alkohol tilgjengelig for å tilfredsstille alkoholsuget og det å føle meg som en lykkelig ulykkelig person. Så den alkoholiserte Heidi var den personen alkoholen «lurte» meg til å bli; en umoralsk, selvsentrert, selvopptatt, selvoppofrende, irrasjonell egoistisk bitch. Meg – meg – meg, en stor, hovmodig blei!

Hvordan står det så til med moralen og egeninteressen i dag, snart fire år etter at jeg tok mitt siste glass (forhåpentligvis)? Det hender vel at jeg fortsatt setter egen interesse først, men er jeg egoistisk? Enkelte påstår at jeg kan ikke kalle meg egoist selv om jeg setter meg selv og min edruskap først, noe jeg behøver for å forbli edru. Jeg er mer det en kaller en selvbevisst person, og det er vel noe i det. Det klinger bedre i ørene mine også. Jeg har et ønske om, og et behov om en kan si det slik, til å hjelpe andre til edruskap, eller få et bedre liv enn det de har under alkoholens piskeslag. Gjennom dette arbeidet, når jeg hjelper andre til å se mulighetene, hjelper jeg meg selv også. Jeg blir mer bevisst mitt eget liv og virke, hvordan jeg ønsker å fortsette mitt liv i nykterhet. Kan hende vil noe påstå at dette er en egoistisk handling, og jeg har selv hatt problemer med å skille på det å være egoistisk eller selvbevisst i denne sammenhengen. Men jeg har nå kommet på bedre tanker. For selv om jeg, som en bonus vil jeg si, hjelper meg selv, så er det i hovedtrekk den andre personen, den som fortsatt lider under alkoholens kvaler, jeg har i tankene mine i veiledningsarbeidet. Det er jo ikke slik at jeg forlanger at noen skal rette seg etter mine anbefalinger og gjøre det jeg forteller jeg har gjort bare ene og alene for at jeg skal få en bedre selvfølelse. Tvert imot. Jeg hjelper andre fordi jeg har et genuint ønske om at flest mulig skal finne det jeg har funnet. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg føler meg bedre til sinns ved å gi denne hjelpen, men det er ingen form for egoisme, kanskje mer barmhjertighet.

Uansett så påtar jeg meg ikke noe jeg selv føler jeg ikke er kompetent til, har krefter eller muligheter til i forhold til mitt ståsted i dag. Jeg gjør ikke noe som vil rokke ved min edruskap. Jeg er mer bevisst, altså selvbevisst på hva som er til det beste for meg, og i sin helhet for alle parter. På dager jeg føler meg sliten, og muligens har et snev av redsel for å bli vippet av pinnen, bli trigget til å la armen strekke seg etter ølglasset som jeg kan se der på netthinnen, da takker jeg nei til venne- og familiesammenkomster. Inntil for litt siden pleide jeg å se på meg selv som egoistisk, spesielt hvis situasjonene omhandlet mine barn eller barnebarn. Tankene på at jeg hadde lovet meg selv å være der for dem, når de ville ha min oppmerksomhet, ble så sterk og samvittigheten gnagde, og dermed kom det for meg at jeg måtte fortsatt være en egoist om jeg lot være å stille opp. Jeg har derfor nå måttet revurdert mitt syn på meg selv og om jeg virkelig er et egosentrisk, selvopptatt menneske. Etter nøye gjennomgang av mitt syn på meg selv nå, og hva andre har fortalt meg, så har jeg funnet et annet svar på dette spørsmålet. Jeg er en person som setter egensikkerheten foran alt og alle, ikke fordi jeg er egoistisk, men fordi jeg må sette min edruskap først ellers så risikere jeg å miste absolutt alt jeg nå har fått tilbake av tillit og kjærlighet fra de rundt meg. Ikke minst vil jeg miste meg selv og mitt liv, kort sagt dø!

Så mitt hovmod har falt. Det at jeg i enkelte tilfeller har sett på meg selv som selvsentrert er vel fordi jeg er opplært til å tenke på andre først og sette andres velferd foran mitt eget. Jeg skal ikke slutte helt med det, men jeg skal bli mer bevisst meg selv og mitt eget beste. Jeg kan ikke hjelpe andre om jeg ikke har det bra selv. Så jeg har blitt flinkere, nei bedre til å sette min egen verd og egen tilstand i fokus, uten dårlig samvittighet. Jeg prøver å være bevisst min egen sikkerhet i det å bistå i andres edruskapsarbeid. Hva er hovedhensikten med å hjelpe? De sosiale omgivelsene og menneskene rundt meg spiller selvfølgelig en rolle i min opprettholdelse av selvbevisstheten. Jeg har blitt mer anerkjennende av meg selv i den grad at jeg har et mer positiv bildet av meg selv, mine egenskaper, ressurser, prestasjoner, verdier, mitt omdømme og faktisk også mitt utseende. Selvaktelsen og selvrespekten står i høysetet selv i samhandling med andre. Jeg ser at jeg har mye å tilby andre, og jeg kjenner en tilhørighet til de jeg hjelper, men jeg vet hvor mine egne grenser går. Jeg vet at alt dette blir truet om jeg tillater meg å ha et negativt syn på meg selv. Da går selvaktelsen og selvbevisstheten over til å bli egoisme igjen. Derfor må jeg ta vare på meg selv og min egen identitet. Godta mine svake sider så vel som de sterke. Sette grenser for meg selv så vel som for andre. Vise min sårbarhet så vel som min trygghet og selvsikkerhet. Jeg må være meg selv i samspill med andre, og ikke tro at jeg er verken bedre eller dårligere enn dem.

Det å ville ha det bra med seg selv er langt ifra det samme som å være egoistisk. Jeg forsøker bare å handle i overenstemmelse med mitt eget selvbilde, hvor den fundamentale drivkraften i meg er at vi alle skal ha det best mulig bra med oss selv i hverandres selskap. Det er i disse tilfellene jeg kjenner at jeg har mer sinnsro! Kanskje er det å ha sinnsro en måte å erkjenne sin selvbevissthet?