Kunnskapens kraft

Hvem har makten? Alkoholen, alkoholikeren, omverdenen, politikere eller er kunnskap makt?

Det er enkelt å miste motet til å ta valget om rusfrihet eller ha håp om en bedre hverdag når alt virker mørkt, når en ikke ser noen utvei av alkoholismen. Det er ikke mange hjelpetiltak å finne, og når en endelig har tatt motet til seg å kontakte et behandlingssted, som virker interessant, så får en ikke akkurat oppmuntrende beskjed: Kom tilbake når du er nykter! Med tanke på hvor ambivalente alle rusmiddelmisbrukere er burde ikke dette lengre være noe krav, at en skal være edru elle rusfri. Når de er klare, så er de klare! Når klinikken er klar for å ta de imot, er alkoholikeren langt ifra klar, hverken fysisk eller mentalt. Noen har egen avgiftingsavdeling på sine klinikker, vel og bra, men her er ofte ventelisten og køen lang for å komme inn, og det er også strenge kriterier for hvem som tas inn. Et av dem er blant annet at du må ha fast bopel. Går det an! Finnes det noe menneskeverd i den norske rusmiddelpolitikken?

Det er mye skremmende lesing i Sintefs rapport for 2018, og jeg kan ikke se så mye positivt der (med noen unntak), eller noe som tilsier at samfunnet ser på rusavhengige som likeverdige mennesker med de samme rettigheter og tilbud som de såkalt normale, de som «bare» lider av somatiske sykdommer. Er det slik at det er mer forståelse, toleranse og aksept for andre lidelser enn alkoholisme? Har ikke alle fått med seg at alkoholisme er kategorisert i ICD-10 som en lidelse/ sykdom? Mange tror at vi vil leve slik, at vi liker å rave rundt helt omtåket, lage bråk og ikke har tanker for andre enn oss selv. Vel, det eneste vi har tanker for er alkohol! Så er det sagt… Dessverre er det mye manko på kunnskap rundt omkring. Og hvor går alle disse pengene hver kommune får, de som på papiret er tiltenkt psykisk helse- og rusarbeid. Jeg lurer virkelig enda mer nå etter å ha lest denne rapporten. https://www.sintef.no/prosjekter/kommunalt-psykisk-helse-og-rusarbeid-2015-arsverk-/ Men nok om denne rapporten, før jeg blir altfor forbanna! Les den selv, om du vil bli i dårlig humør, eller bedre – alt etter som…

Hva kan jeg gjøre?

Det er ikke alltid like lett å påvirke er person som er totalt avhengig av alkohol, som selv ikke er villig til å komme ut av alkoholhelvetet. Mange ser som sagt ingen løsning, og det ukjente, men et tryggere edru liv, blir til det utrygge. Det virker “lettere” å bli værende nede i det dype mørket, for der kjenner de på en måte til hva hverdagen bringer. Stort sett bare elende, men like fullt “velger” mange å bli der. Til tros for dette må en ikke gi opp å ville prøve å hjelpe disse til å se at det er mulig å komme seg opp og få et bedre liv. Jeg er en av dem som ikke gir opp håpet om å nå noen av disse, vise dem at det nytter. Det gjelder bare å bry seg, strekke ut en hånd, lytte og vise at jeg er villig til å gå veien sammen med dem, om de vil vel og merke. Kanskje er det fordi jeg har vært der selv, og jeg vet at det går an å komme seg ut av alkohelvetet, for det gjør virkelig det.

Hvor mange ganger har jeg ikke hørt at det finnes ikke håp. Og jeg vet, mer en noen, at håpet kan ta knekken på mange, både hos oss som vil hjelpe og ikke minst blant de pårørende. Igjen kommer den avhengiges ambivalens inn og ikke minst alkoholens krefter. Jeg skal ikke gå for mye inn på alkoholens egenskaper, men den virker både stimulerende og dempende på oss mennesker. Dopaminsenteret (belønningssenteret) i hjernen opplever alkohol som noe som gir vellyst og noe den gjerne vil ha mer av på lik linje med mat, drikke, sex og sosialt samvær. Det er nå engang slik at det drikkes og spises mye i sosialt samvær, og det ender oftest opp i sengen… (Satt på spissen). Så for mange er alkohol primært forbundet med velbehag, noe som har virkning på det sosiale fellesskapet og som gir en opplevelse av «å ha kontroll» over det meste (mengden avgjør selvfølgelig). Mange mennesker opplever imidlertid negative erfaringer med å innta alkoholholdige drikker.

Alle, uansett avhengighet eller ikke, endrer adferd og personlighet i større eller mindre grad når de drikker, og når mønsteret heller mot det selvdestruktive, er det ikke lenger snakk om noe normalt forhold til alkoholen, men et avhengighetsforhold. Det er i disse tilfellene personen selv ikke ser at de har et problem, og dermed har vanskeligheter med å se at de trenger hjelp. På de aller vanskeligste dagene, når de våkner med fylleangst og abstinenser, kan det være et glimt av erkjennelse om at dette ikke lengre går, at de har et alkoholproblem, men det blir fort glemt når de får tilgang til mer å drikke på. Jeg var en av disse.

Jeg hadde en sterk vilje til å ville slutte å drikke, men det å bli rusfri dreier seg ikke om å ha vilje. Jeg fant bare ikke troen på at det fantes noe eller noen som kunne hjelpe meg. Jeg så ikke at noen andre hadde sterkere krefter enn meg selv, så derfor skulle jeg klare det selv på ren og skjær egenvilje. Ja, som så mange sier: Det er viljen det står på! Slik tenkte også jeg. Avhengighetsfundamentet fungerer ikke slik, at viljen styrer, men jeg hadde ingen kunnskap om det, og det samme kan sies om de som fortsatt tror at det bare dreier seg om at en persons egen vilje til å slutte, det å ta seg sammen og ikke drikke mer, er det som skal til. Nei, det dreier seg om villighet (som ligner på vilje i skrivemåte, men som langt ifra er det samme i betydning).

– Viljestyrke er evnen til å prioritere langsiktige mål og planer over kortsiktige fristelser, evnen til ikke å falle av i første og beste sving. Her snakker vi om selvkontroll, disiplin og mental utholdenhet. Slikt forutsetter et mylder av små og store ferdigheter – som evnen til å planlegge, prioritere, blokkere impulser, stå imot distraksjoner og til å holde oppmerksomheten oppe. Om vi kan, lar vi gjerne være.

– Villighet: Å være villig til å bli brukt av «Gud» – en kraft sterkere. Tørre å ta en risiko, tørre å ta sjanser. Forsakelse av noe for å få noe annet til tros for… Vi kan bare være redskap som «Gud» bruker. Vi kan velge å være villige! Ser vi på alkoholen som vår Gud, eller oss selv for dens saks skyld, som vi alkoholikere ofte gjør, så er vi fortapt, men finner vi noe annet å tro på, og er villige til å tro på, så har vi muligheten til et nytt bedre liv… Ønske om og tro på… Vi har en sterkere tro på noe annet enn oss selv og vår egenvilje…

(Ble noen klokere? Den beste forklaringen jeg fant, men da kan vi fundere litt da. Trimme hjernecellene, for jeg har faktisk mange igjen).

I hvert enkelt menneske finnes det faktisk både håp om bedre tider og tro på at noe og eller noen skal få oss dit. Mange tror på seg selv, noen tror på alle andre, og så er det vi som finner en kraft sterkere enn oss selv å tro på, for eksempel en «Gud», en organisasjon eller en annen dimensjon. Kombinasjonen av disse er vel det fullkomne for å få et bedre liv, et liv uten alkohol. Det som gjelder er å innse alene er vi intet. Vi er ikke sterke nok til alene å klare å stå imot kong alkohols krav og befalinger. Vi som har vært der selv, i alkoholens grep, vi vet hva som trengs for å utvinne de mange håpene i de mange alkoholikerhjertene. Det gjelder å gjenta og å gjenta, fortelle og vise ved handling at det nytter og at det finnes et bedre liv uten alkoholen som følgesvenn. Det gjelder å vise respekt og medmenneskelighet. Vi må alle være villige! Om vi gir opp troen om at det nytter å hjelpe, da svinner håpet hen…

Flere som sliter med et overforbruk har problemer med å se at muligens er de avhengige. De som har innsett sin avhengighet til alkohol er redde for å miste grepet, men de ser ikke at de allerede har mistet grepet. De frykter at det å legge seg inn på en behandlingsklinikk eventuelt vil ta fra dem det siste de måtte tro de har av fornuft og handlingskraft til å håndtere sin hverdag. De er redde for å miste førerkortet, men hva er et førerkort verd i forhold til i verste fall å dø. Kan ikke kjøre bil da! Andre frykter hva omverdenen vil si, som om ikke de allerede vet. Jeg kunne nevne i fleng alt det vi er redde for når vi omsider vedgår at vi trenger hjelp, men det er i hovedvekt det å miste oss selv, og det vi tror vi har kontrollen over som sitter dypest i vår motstand. Vi er redde for det som kommer, det at vi må starte på nytt, og å lære oss å leve igjen. Det vi aldri har mestret – selve livet.

Når vi over så lang tid har inntatt denne giften blir det en feilinformasjon til hele vårt system, alt blir i ulage, spesielt belønningssystemet, som i stedet begynner å etablere sterkere sårbarhet og nedsatt evne til å se farer og det å ta beslutninger. Den naturlige avhengigheten, som for eksempel at vi trenger hverandre forvandles til at vi blir mistroiske, sykelig sjalue og tror alle er ute etter oss – vi føler oss forfulgt. Dersom vi får hjelp ut av den sykelige avhengigheten kan vi med tiden finne tilbake til, og anerkjenner situasjonen vi befinner oss i, nemlig at vi er avhengige. (Reidar Hole).

 Er jeg avhengig?

I den norske kulturen skal vi ikke drikke, vi skal «drekka». Vi nipper ikke til glasset, vi bøtter innpå. Det er vel her mye av faren ligger ved at stadig flere blir avhengige, selv om det sies at alkoholikerantallet går ned. Forunderlig! Likevel så kanskje du skal begynne å forundre deg over hvor ofte du tenker tanken på at nå skulle det vært godt med en øl, eller skal jeg heller si: Nå må jeg bare ha en øl!

Vi er faktisk alle avhengige av noe eller noen på en eller annen måte. Avhengighet dreier seg ofte om opplevelser av ulike dimensjoner til for eksempel frihet og ufrihet, eller for mye og for lite av noe. Det starter som en befrielse, for eksempel til å drikke alkohol, men det kan ende opp som tvang. Det blir en ufrivillig metode for å oppnå «økt frihet». Vi ville bare bli mer sosialt akseptert, bli i bedre humør og slappe av, men den positive virkningen i starten utviklet seg i negativ retning. Hjernen har blitt lurt til å tro at vi har godt av det, og for hvert alkoholinntak lures den igjen til den til slutt gir opp, det blir en vane, eller rettere sagt en uvane.

Jeg var jo en av disse, som gjorde vanen til en uvane, og for hver gang jeg drakk endte jeg som oftest opp med å miste all kontroll; impulskontrollen og affektreguleringen uteble, jeg ble forvirret, fortvilet, omtåket og selv om jeg ikke selv ønsket å lage uro eller bråk, så kunne det bli et helvetes leven, som et resultat av min manglende, kroppslige og mentale samarbeidsevne. Da ble jeg oppfattet som lite samarbeidsvillig, helt ute av kontroll, noe som i og for seg stemte, og helt forståelig, og særdeles en person med store adferdsproblemer. De som prøvde å hjelpe, eller trodde de hjalp meg, møtte meg ofte med pekefingeren høyt hevet, trusler om straff, konfrontasjoner, moraliseringer, overtalelser og eller belønninger. Alle metoder ble prøvd uten resultat, for jeg befant meg selvfølgelig i motstandens hjørne. Jeg ville ikke ha den type hjelp, som for meg ble oppfattet som truende og lite imøtekommende, noe det også var. Jeg ble, som så mange andre, behandlet med lite forståelse, og personene glemte nok at jeg var et menneske bak all rusen. Derimot da jeg en dag ble møtt med anerkjennelse, respekt, aksept og likeverd, ble min innstilling snudd og det skaptes en nysgjerrighet og interesse for å begynne på en potensiell vei til å ville ut av rushelvetet. Jeg hadde funnet en sterkere kraft, og veien til edruskapen var et faktum. Det handlet om å overlate til noen som visste bedre enn meg, noen som var sterkere enn meg. Den kraften fant jeg først og fremst hos andre alkoholikere som hadde blitt nyktre.

Vi alkoholikere er like forskjellige som den «vanlige mannen i gata». Det som passet best for meg for å bli edru, passer nødvendigvis ikke for alle. Men jeg tror at behandling er det beste, selv om alkoholisme ikke kan kureres, men bare holdes i sjakk. Men vi klarer det IKKE på egen hånd! Vi kan legge oss inn på diverse klinikker uten resultater om vi ikke selv er helt innstilt på å klare det. Tilbake til det med villighet. Jeg tror også at det er av stor betydning om klinikken har behandlere som selv har bakgrunn fra rusmiljøer, noen som snakker av erfaring, og selv har søkt trøst i alkohol eller annen rus. Det var når jeg ble møtt av likemenn på mitt behandlingssted at jeg selv så bedre hvem jeg egentlig var bakenfor all rusen, at jeg faktisk var et menneske med adskillige ressurser og ikke minst kunnskaper. Jeg fikk motivasjon og følte på mestringsevnen igjen. Jeg var ikke den alle andre så meg som, hadde fortalt meg at jeg var, og egentlig den jeg selv så meg som; bare en alkoholiker, en drukkenbolt. Jeg var et menneske også.

Jeg er et menneske, men jeg kan ikke glemme hvilke krefter alkoholen har på meg, derfor må jeg fortsette med å ta styringen for å ikke havne inn i ufrivilligheten igjen. Dette arbeidet varer livet ut, men baseres kun på å ta En dag av gangen! By the way; jeg foretrekker kunnskapens makt!(Men jeg liker ikke ordet makt, alt for autoritært for meg, så jeg sier kraft – Kunnskapens kraft!) Den kunnskapen får jeg best gjennom å lytte til andre alkoholikere. De (inkludert meg selv) vet faktisk hva de snakker om!

10-faktorer som kan være til hjelp for å forbli edru og hjelpe andre til edruskap

1. Oppgavemotivasjon til det å ha et ønske om å slutte å drikke

• motivasjon for oppgavene i seg selv. (indre motivasjon)

2. Mestringstro

• tiltro til egen kompetanse og mestringsmulighet

3. Selvstendighet

 • opplevd tillit og mulighet til å «jobbe» selvstendig. (autonomi)

4. Bruk av kompetanse

 • opplevd bruk av egen kompetanse (kompetansemobilisering) og andres kompetanse

5. Mestringsorientert «ledelse»

• «ledelse» med vekt på å gjøre andre alkoholikere best mulig ut fra sine forutsetninger

6. Rolleklarhet

• tydelig kommuniserte forventninger til rollen hver enkelt skal fylle.

7. Relevant kompetanseutvikling

• opplevde muligheter til å få kompetanseutvikling som er relevant for oppgaver rundt det å bli/ forbli edru

8. Villighet

• villighet til å sette edruskapen foran noe annet (arbeid, familie etc)

9. Mestringsklima

• kultur for å samarbeide, lære og gjøre hverandre gode- respekt

10. Nytteorientert motivasjon

• ønske om å bidra til andres måloppnåelse, dvs. gjøre noe nyttig for andre (prososial motivasjon) og utvise tillit

Sammen er vi sterke!

(Denne har jeg «stjålet» fra en eller annen nettside som omhandlet det å motivere arbeidstakere på en arbeidsplass, men jeg omformulerte den litt). Nei, jeg stjeler ikke lenger, jeg bare låner…, gir alltid noe tilbake…