Frosne følelser

I dag driver jeg og aviser fryseren min, og det er noe jeg trenger å gjøre oftere, ser jeg. I dette arbeidet kommer tankene på hvordan jeg hadde det da jeg «aviset» meg selv.

Jeg drakk på følelser. På sorg, glede, sinne, frustrasjon, irritasjon, ja, you name it. Jeg ville ikke vite om dem egentlig. Når jeg merket at tristheten snek seg inn på, så var det fram med flasken. Bort, bort, vil ikke kjenne på smerten og sårheten. Jo mer jeg drakk, desto mer stengte jeg følelsene inne. De kom sjeldnere opp til overflaten. De ble, etter hvert som det å drikke alkohol ble en daglig beskjeftigelse, frosset til is. Ikke engang gleden brøt igjennom islaget.

Da jeg begynte prosessen med å bli edru, måtte jeg lære meg å hanskes med følelsene mine igjen. Faktisk visste jeg ikke at jeg hadde så mange følelser, og et så vidt spekter. Ufattelig hvor mye jeg hadde samlet opp over alle disse årene. Eller, det var jo ikke det. Nesten 25 år med fyll, og dertil nedfrysing av alle emosjonene som faktisk fantes i meg, så var det ikke rart jeg ble overveldet da de først «tinet opp». Akkurat som det er på slutten av tiningen av fryseren, når de siste isbitene kommer rasende ned fra hyllene, når varmen har hjulpet til med å få fortgang på smeltingen. Slik var det med følelsene mine også. De bare veltet ut over meg. Faktisk over alle rundt meg. Jeg klarte ikke styre meg. Jeg gråt, var sinna, redd og innimellom klarte jeg også å le. Det var overveldende. Det skulle bare mangle at når alle disse følelsene, som hadde ligget på «70 000 favner dyp» kom frem til overflaten, så ville det selvfølgelig resultere i en sjokkbølge, en tsunami av emosjoner.

Når jeg aviser fryseren har jeg ikke alltid tålmodighet til å la prosessen gå sin gang, det å vente på at rimet og frosten skal løsne av seg selv. I dag har jeg tenkt å vente. Jeg lar tiden få gjøre jobben, og lar isbitene komme av seg selv. Så kan jeg rengjøre siste rest etterpå. Slik var det da jeg begynne å kjenne på følelsene mine også. Jeg ville bli fortest mulig ferdig. Få dem ut og vekk!  Det var nesten så jeg ikke turte å føle på at jeg hadde følelser. Men ettersom dagene gikk, og jeg ble mer klar i toppen, så klarte jeg å la være «å dra» de frem i lyset uten at de var klare for det, eller uten at jeg var moden for å tørre å være tilstede i mitt følelsesspekter. Jeg måtte lære med å vite forskjellen på de ulike følelsene, hva som var sinne eller bare litt frustrasjon. Om jeg virkelig bare var redd eller om jeg fryktet. Alle de små nyansene mellom lengsel og glede, sorg og fortapelse.

Nå har fryseren fått stå der en stund, den har rent fra seg, og vaskingen kan starte. Jeg har kastet matvarer som for lengst hadde gått ut på datoen. Slik opprydding trenger jeg oftere, og jeg hadde egentlig bestemt meg for det forrige gang, men så går det i glemmeboken. Dersom jeg lar den daglige oppryddingen inni meg selv ligge, at jeg utsetter den på nytt og på nytt, vil jeg før eller senere ende opp slik som fryseren var. Nedfrosset av is. Nei, jeg kan ikke være likegyldig til hvordan jeg har det med meg selv, eller glemme å ta selvransakelsen, ordne opp i samvittigheten min. Det er noe jeg trenger å gjøre på daglig basis. Så nå skal jeg bli flinkere til å avise fryseren min litt oftere, så blir ikke jobben så krevende heller.

Det er best å ta det vonde og vanskelige før det isner seg til. Få det ut, men gi gjerne et varsku til de rundt. Snakk om det! Ikke alltid de forstår hvorfor jeg kan fremstå som melankolsk eller kanskje ergerlig. I dag er jeg skuffet og fortvilet, men det er ikke din feil, jeg bare ble slik. Det er som regel en årsak til at følelsene kommer, de forteller oss om hvordan vi har det. Så at «det bare ble slik» stemmer ikke helt. Jeg trenger bare å gå litt nærmere i sømmene så finner jeg ut at jeg i bunn og grunn er urolig for meg selv. Kanskje en situasjon jeg opplevde i går. Noe jeg hørte på radioen, eller så kan det hende at samboeren virkelig irriterte meg. Men det er mitt ansvar å ordne opp i hva jeg føler, finne årsaken til hvorfor jeg føler det slik, og hvorfor jeg handler deretter. Den berømmelige trekanten: Føle – tenke – handle!

Frosne følelser tar det tid å løsne på. La det få ta sin tid. Plutselig kommer det et skred, og da er det viktig å være på vakt, vite hvordan håndtere det. Jeg har lært meg førstehjelp på dette området nå, det å bruke føre-var prinsippet, og trekanten da. (Trekanten er jo et varselsignal). Skulle ulykken bli et faktum, så må jeg tenke på egen sikkerhet først. Eller jeg trenger å tenke at mine følelser ikke skal ramme noen, og de er faktisk ikke farlige så lenge jeg vet hvordan håndtere dem. Jeg blir ikke redd av å være redd lengre…

Jeg ser lyset skinne i mørket, for mørket har ikke overvunnet meg!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s