I går var det lite som minnet om vår, snøen lavet ned. I dag derimot er det helt praktfullt, med sol fra skyfri himmel, men det er kaldt. Det er slik mars måned er, ofte skiftende værmessig, og det minner meg om hvordan jeg stort sett følte meg da jeg drakk.
Jeg tok et bilde av en keramikkmåke i går. Den var som i dvale, dekket av snø der den hang ute på balkongen. Litt slik jeg følte meg i går også. Det er ikke ofte jeg har slike dager lengre, hvor jeg aller mest ønsker å bli under dyna, men gårdagen var en slik. Ingen ting kjentes bra ut. Nå er det fånyttes å dvele ved dagen i går, og hvordan mitt humør var, men jeg må faktisk gå litt i dybden av den, for å forstå bedre.
Jeg liker å fortelle omverdenen at været ikke påvirker meg nevneverdig mer. Likevel må jeg tilstå at nettopp i går var været en medvirkende årsak til at jeg følte meg nedfor. Jeg var så oppgitt da jeg sto opp og så all snøen ute. Jeg som nå i flere dager har gått og gledet meg over at vinteren var i ferd med å slippe taket; snøsmelting, bar bakke og under barkvistene i blomsterbedene mine har jeg sett små spirer. Yrende glede over snart å kunne begynne å pusle ute i «hagen» igjen. Men akk nei, der kom vinteren med sitt siste hikk, bare for å erte meg. Så da må jeg fortsatt smøre meg med tålmodighet. Nå tror jeg ikke snøen som falt i går vil ligge nevneverdig lenge, men den var nok til å sette meg ut av spill, nesten få meg til å grave meg ned.
Før, da jeg drakk, var det nettopp slike situasjoner som fikk meg til å skru av gledesbryteren. Nå vet jeg at alkoholen ikke er noe middel for å få det bedre, snarere tvert imot. Som nevnt kommer det sjeldnere dager hvor jeg føler meg nedfor. De er ikke farlige lengre, jeg frykter de ikke, og jeg klarer å snu tankegangen og finne noe positivt uansett. Dagen i går ble en av de få nå i senere tid hvor jeg måtte kjempe mer for å få bort en gryende følelse av angst. Hva var det jeg var redd for? Kanskje har jeg ikke tillatt meg å kjenne på disse følelsene nok i det siste. Jeg har jo prøvd å prente inn i andres forståelse at angsten ikke er farlig på noe sett og vis. Så glemmer jeg meg selv opp i det hele, glemmer å kjenne etter hvordan jeg egentlig har det. Hva var det jeg sa, vil nok enkelte si, med et flir av selvgodhet. Og den skal de ha!
Ja, ærlig talt, dere har så rett. Jeg har bagatellisert mine egne følelser, og det er noe som kan få fatale følger. Jeg burde ha gitt rom for å kjenne at jeg ikke alltid er sprudlende, og at jeg ikke trenger å være det heller. Det kan være nok å kjenne litt på nedstemtheten, erkjenne at den er der før jeg sender den bort. Jeg pleier som regel å la være å ense den, og bare snur ryggen til et hvert glimt av det å være lei meg. Det er vel slik at jeg er redd for at den skal ta for mye plass i meg igjen, og at jeg kan komme til å dyrke tristheten og dermed begynne å drikke igjen. Den store forskjellen nå er jo at jeg egentlig har sett den, tristheten, og ikke minst har jeg erkjent min sårbarhet overfor den. Det var smertelig når den pågikk, men jeg merker at det var akkurat det jeg trengte. Jeg hadde behov for å få ut litt guffe. Jeg observerer at jeg må passe meg for å ikke legge lokk på følelsene mine over for lang tid. Jeg ser at jeg kan til tider glemme meg selv opp i all hjelpetrangen jeg har overfor andre. Uansett, og heldigvis, lar jeg ikke negative tanker og snøvær påvirke meg i den forstand at jeg åpner opp en vinflaske, men jeg må være mer oppmerksom på slike faremomenter.
Nå tenker sikkert noe at jeg har vært lite ydmyk som har oversett mine egne følelser. Ja, jeg er tilbøyelig til å si meg enig. Jeg har tenkt at jeg skal være et positivt menneske overfor de fleste jeg møter. Da er det vel slik at jeg tar på meg masken igjen da, den jeg ikke skulle bruke mer, den jeg tok på meg for å skjule hvordan jeg egentlig har det. Det er så aldeles ikke bra i det hele tatt. Jeg vet jo også at jeg kan la meg irritere av den minste ting på enkelte dager, og det er jo også et varsel om at jeg ikke har det helt bra. Jeg bør nok bli enda bedre til å observere meg selv i enkelte situasjoner. Jeg har, etter det jeg ser, ikke sluttet helt med å peke utover. Det er helt klinkende klart. Kanskje metoden med å telle til ti må tas i bruk?!
Mulig står jeg i fare for å hele tiden bli gransket av andre nå. Hvordan har du det i dag da Heidi, jeg synes du ser litt lei deg ut? Er du sliten? Trenger du litt hvile i dag? Kanskje det er nettopp det jeg trenger, å vise mer av meg selv og tørre at andre bryr seg om hvordan jeg har det, og ikke at jeg hele tiden avfeier dem: Nei, jeg har det helt utmerket jeg…
Det er i dag fjorten dager til jeg har «bursdag», til jeg kan feire utholdt edruskap. Jeg tror at det kan være en medvirkende årsak til at jeg kjenner meg mer urolig i disse dagene i mars. Når jeg tenker tilbake, så erindrer jeg at det har ofte vært tunge dager på denne årstiden de siste årene, og det er ikke på grunn av været. Jeg er redd for å ta en sprekk. Det er nettopp det jeg er. Jeg har angst for å havne ute på galeien igjen. Når det er sagt så er det gledelig at jeg ser denne faren, at jeg vet om at akkurat denne tiden er tøff for meg. Men jeg kan ikke avfeie disse følelsene, slik jeg har gjort. Jeg har bare ikke sett dette før nå, at jeg nå trenger å være på vakt. Det var tross alt i disse dagene for fire år siden jeg tok mine siste slurker av alkoholholdige drikkevarer. Er det derfor jeg blir mutt og engstelig? Er det fordi jeg savner det? DAP-en jobber. Nei, absolutt ikke! Jeg savner overhodet ikke alkoholen og alle dens kvaler. Jeg er bare redd for at jeg skal overse alle signalene som underbevisstheten min sender meg. Jeg kan kanskje slå fast at jeg følger med på hva som skjer med meg mentalt. Og jeg kan faktisk leve med å være redd så lenge denne redselen åpner opp øynene mine. For dersom jeg skulle frykte angsten, så vil angsten få kveletak på meg igjen.
Jeg vil våkne opp, kjenne sola skinne både ute og inne, men jeg skal ikke stenge alle gråværsdager ute. Jeg vil se forandringene i naturen, slik jeg forandrer meg med årstidene uten å surmule for mye hver gang det kommer skyer på himmelen. Jeg vil høre småfuglene synge, se knoppene sprette og kjenne duften av våt jord mellom fingrene. Alt dette vil jeg miste igjen om jeg slutter å legge merke til faresignalene som mine følelser gir meg. Da kan alkoholen på nytt ta fra meg all gleden til å ense og få med meg enhver forandring, hver minste detalj i hverdagen og i livets syklus. Så hvorfor skal jeg ikke være redd, når det er akkurat det jeg bør være…
Jeg skal gå ut å vise min takknemlighet for at jeg nå i dag, med 100% sikkerhet, ikke trenger noen unnskyldninger av noe slag, at hverken dårlig eller fint vårvær kan gi meg et påskudd til å ta meg et glass vin. Jeg trenger ikke alkohol for å forsterke eller ta bort følelser. De er der, og de skal få lov til å være der. Og akkurat nå kjenner jeg et fyrverkeri av glede boble opp inni meg. Jeg er så glad for at jeg tillot meg selv å slippe ut min redsel, faktisk tørre å si at jeg har lov til å være redd, og at det er ikke farlig å erkjenne sine svakheter. Det er vel det som er å være sterk…
Jeg må bli flinkere til å lytte til kroppens egen værmelding. Det finnes ikke dårlig humør, bare dårlig innsikt, hva jeg gjør…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 