Tar du utfordringen?

Det er ikke noen andre enn deg selv du skal utfordre. Det er ikke for noen andre du skal bli edru. Drit i alle andres mas og formaninger, for de når ikke inn til deg uansett. Det er du som må ta valget!

Jeg hadde fått mange krav om å slutte å drikke, og jeg prøvde å gjøre det for alle de som stilte meg til veggs, men det hjalp ikke. Jeg måtte innse at jeg måtte gjøre det for min egen del. Alt annet var fånyttes. Det måtte en psykisk forandring til. Med dette mener jeg at jeg måtte innse at jeg ikke taklet mine følelser, og at jeg måtte lære meg å sette ord på følelsene, ikke skyve de fra meg, eller legge lokk på dem ved å drikke alkohol. Alkohol er jo en forsterkende faktor til at følelser vokser seg enda større, blir enda mer plagsomme og skaper flere ubehagelige situasjoner både for meg selv og andre.

Alkoholisme er en sykdom, en lidelse som rammer både kroppen og sinnet, aller mest sinnet. Den sløver ned og skaper uforutsatte problemer, som en tror en løser ved å drikke mer. Drikke seg til mot; for noe tull, men det trodde jeg. Jeg er nok ikke den eneste, men jeg vet at flere med meg hadde et håp om at dette innbilte motet skulle gjøre oss mer akseptert. Enda mer tull. Hvordan er det mulig å akseptere handlinger som til tider var helt på kanten til det som er lovlig? Det å vise fingeren til de mange normene i samfunnet. Ja, slike situasjoner var dagligdagse, og det var alkoholens medvirkende årsaker til at dette hendte. Men jeg kan ikke bortforklare det, bare godta at jeg var maktesløs. Jeg hadde ikke den ringeste anelse, eller rettere sagt noe ønske om å skape hverken sinne eller sorg blant venner og familie. Like fullt var det nettopp det jeg gjorde, og ikke minst hos meg selv. Jeg var så til de grader sinna på meg selv for alle de negative utfallene etter enhver heisatur på byen, en kveld jeg i utgangspunktet hadde planlagt skulle bli fin og ikke slik som sist gang. Jeg trodde virkelig…

Men jeg likte effekten av alkohol. Ikke smaken, men det å kjenne at jeg ble til en annen, en som fikk kontakt med mennesker, som turte å snakke og le, å være en person som jeg innerst inne aldri hadde våget å vise. Men så kom jo dagen etter, og jeg visste, selv om jeg ikke husket alt, at jeg hadde tråkket over mine grenser, og sikkert mange andres. Jeg klarte ikke skille på sannheter og løgner mer. Så kom skammen og skyldfølelsen. Jeg gikk inn i en slags sørgmodig tilværelse, hvor jeg ikke så andre utveier enn å drikke mer. Jeg turte ikke, orket ikke kjenne på all tristheten til tros for at jeg visste at det ikke hjalp å skylle dem vekk med alkohol. Jeg turte ikke utfordre meg selv i all angsten.

Jeg innså at jeg trengte hjelp, men stolte ikke helt på min egen intuisjon. Mange runder frem og tilbake, skal – skal ikke, vil – vil ikke. Hvilke valgmuligheter hadde jeg egentlig. Det var snakk om bare to; leve eller dø! Jeg valgte da omsider det første, og har ikke angret en dag på det. Jeg vet at det å legge meg inn på rusbehandlingsklinikk var det eneste rette for meg, og selv om jeg feilet ved første forsøk, så var jeg ikke fortapt ved å prøve igjen. Det dreide seg om det å være villig, det å overgi meg til andre som hadde troen på meg. Jeg turte å la andre få lov til å ta valgene for meg, for mine valg førte bare nedverdigelse med selg. Jeg måtte utfordre meg selv ved å legge noe av min frykt til side for at behandlere og andre medpasienter skulle nå inn til mitt indre, der jeg gjemte på alle mine sorger og skuffelser. Jeg klarte å begi meg ut på «isen», den som for meg hadde virket utrygg, men som jeg da fikk erfare var sikker. Jeg utfordret mine svakheter, og sakte men sikkert ble jeg sterkere. Det var mestringsfølelsen og det å bli sett som styrket meg. Jeg fikk troen tilbake, og jeg ble bevisst mine egne følelser, tanker og handlinger.

Det er noe med det å tørre å utfordre seg selv, våge å gi av seg selv for å se at det kan skape en indre styrke og ikke minst troen på seg selv igjen; jeg klarer faktisk! Jeg har fortsatt mange utfordringer som venter på meg, og det er ikke alle som har slik hast. Jeg kan til tider legge for stort press på meg selv, bli for opptatt av at jeg må komme meg fortest mulig til mine mål. Slik som for eksempel at jeg må til enhver tid passe på å ikke begå feil av noe slag. Det er ikke noe mål i seg selv å bli feilfri eller perfekt, for det vet jeg ikke er mulig. Jeg vil bare ikke skuffe mennesker som har tiltro til meg, eller det er muligens meg selv jeg er aller mest redd for å skuffe. Jeg er redd for å komme opp i situasjoner jeg ikke har kontroll over, at jeg overstiger en personlig grense for at andre skal få det bra. Jeg er vel redd for å blin latterliggjort. Ja, hun er jo en alkoholiker, så en kan ikke vente seg noe bedre!

Usikkerheten! Bli oversett, misforstått og det er synd- på- meg- synet er slitsomt i lengden. Jeg kan komme med unnskyldninger, kanskje ta en hvit løgn for å lure meg unna, men i bunn og grunn så er det mangel på selvtillit. Den tar det faktisk tid å bygge opp. Kanskje trenger jeg å bli stilt krav til, svare på andres spørsmål om hvordan jeg egentlig har det og hvem jeg er. De er like usikre på meg som jeg er på dem. Kanskje er det ikke så farlig om jeg dummer meg litt ut, om noen kan komme til å le av meg – forhåpentlig med meg, men det tar tid, og jeg kan gi det tid. Og jeg vil jo at de skal få vite hvem jeg egentlig er, at jeg ikke er min sykdom. Så jeg må utfordre meg, slik du utfordrer meg… For jeg vet hva som er sannheten om meg, jeg vet hvem jeg er nå, og jeg er fortsatt litt redd. Gjør det noe? Nja, litt, for jeg trenger egentlig å utsette meg selv for noen «plager» for å se at jeg kommer meg helskinnet ut på den andre siden. Jeg trenger å utfordre meg selv for å vokse meg sterkere, bli bedre på det jeg fortsatt ikke mestrer så bra. Men det trenger ikke skje alt på en gang.

Det jeg har funnet ut er å tillate meg selv å være litt mer synlig, at jeg ikke er perfekt, men det gjør ikke så mye. Jeg er alkoholiker, ja vel, men det betyr ikke at jeg aldri kan gjøre noen som helst feilskjær igjen. Jeg er like ufeilbarlig jeg som alle andre. Jeg er et menneske, men jeg har en diagnose, jeg er alkoholiker, jeg er allergisk mot alkohol. Det betyr at det eneste jeg ikke kan gjøre, for dermed ikke å aktivere sykdommen igjen, er å drikke. Men jeg kan utfordre meg selv på alle andre vis. Kanskje skal jeg tørre å si: Flytt deg litt da, så solen kan skinne på meg. Jeg er faktisk mer enn min diagnose!

Oi, der turte jeg det, jeg tok utfordringen jeg, utfordringen jeg selv hadde gikk meg. Jeg skal våge å være MEG! Jeg trenger å tørre å begå noen feil også. Jo, jeg kan det. Ingen er da feilfrie. Den dagen jeg slutter å feile, da er jeg død. Det er lenge til det får jeg håpe!

Mulig du ble forvirret nå, at dette var et feil eksempel på det å tørre å ta en utfordring. Men da skal jeg fortelle deg noe, at dette har jeg grudd meg for lenge, det å fortelle at jeg er her, at jeg er den jeg er på tros av min fortid.

Tar du utfordringen? Det haster ikke, bare du selv vet hvem du er…